fredag 27. januar 2017

Bokhyllelesing 1: Alexander Kielland

Bildekilde: Bokelskere
Et nytt år betyr nye leseutfordringer! Og første utfordring ut i Bokhyllelesing 2017 var å lese ei bok med blått omslag. Jeg har Alexander L. Kiellands (1849-1906) samla verker i ulesthylla, og hadde ved årsskiftet bare lest ei og ei halv bok. Derfor var dette en gyllen anledning til å få lest litt mer: Bind to har nemlig et bredt, blått felt øverst på omslaget, og uten omslag er boka helt blå. Kongeblå. Og slik blei det Skipper Worse på meg.

Skipper Worse kom ut 1882 og er, som mange veit, oppfølgeren til den realistiske romanen Garman & Worse fra 1880. Likevel er det ikke en oppfølger i kronologisk forstand - Skipper Worse er lagt enda et hakk tilbake i tid (1840-tallet) og belyser hva som hendte før Garman & Worse (1870-tallet) tok til. Bøkene bør derfor kanskje leses i omvendt rekkefølge av den de kom ut i, altså også omvendt av hva jeg har gjort. Ikke at det egentlig betyr så mye. Miljøet er i stor grad det samme, det vil si at det foregår i samme by, men fokuset er et helt annet i bok to. Slik blir begge titlene heller frittstående romaner med felles referansepunkter. Og det fungerer fint.

I Skipper Worse er det den middelaldrende skipper Jacob Worse som har hovedrolla. Når han trer inn i boka, og han kommer sjøveien, er han en livsglad og munter kar med mange gode røverhistorier på lager. Han har jo vært verden rundt, for fanden! Og han ser fram til å dele alt fra Rio med gutta i klubben, særlig med bestekompis og svirebror Randulf, også sjømann. Men Randulf er ikke der, og han skal komme til å være borte ei god stund, og det er slik det tar til, hele det nettet som madam Torvestad har vevd i hop. Det skal vise seg å bli ei ulykke for dem alle.

Men ingen Worse uten Garman - eller kanskje det er omvendt? Stinn av gryn er den nylig hjemvendte hurragutt, og da han får høre, ikke bare en, men to ganger, at hans moderfirma, representert ved Morten W. Garman, har seriøse økonomiske problemer, drar han dit sporenstreks og skyter inn en del kapital. Derav fusjonen og det nye navnet, men så er det også det siste vettuge han gjør før han geleides inn i ei farefull havn av en utro los.

For madam Torvestad har lagt ut et svært finmaska nett, og i det planlegger hun å fange sjølveste storfisken, Jacob Worse. Han svømmer rett inn og aner ikke at han har satt seg i garnet helt frivillig. Alt han veit er at madam Torvestads eldste datter Sara er så fin, så fin, og hun er så yndig der hun leser fra Bibelen, og han vil bare høre hennes stemme, hennes ord, sjøl om han ikke begriper hva hun egentlig sier. Worse finner seg i bibelmøte etter bibelmøte, bibellesing, samlinger med vennene, måltider og andakter og mye mer, for å være nær denne unge, runde, hvite kvinne. Sara, på sin side, er bleikere enn noensinne. Samtidig som hun får vite hva mora har fore, har hun også starta en romanse med moras innlosjerende, Hans Nilsen Fennefos, oppkalt etter den store Hans Nielsen Hauge (1771-1824).

Og med det er bokas sosiale hovedtema trukket fram. Alexander Lange Kielland skildrer haugianerne nøye, og han diskuterer deres oppførsel, levevis og forhold til Gud og Bibelen. Han gir stemme til personer både for og i mot bevegelsen og er ikke nådig i sin kritikk. Kielland benytter seg av personer midt i miljøet og helt på utsida, og er innom områder som kollektivismen, vandringene og pengeinnsamlingene, samt normer for skikk og bruk, de harde refselser og helvetesangsten. Slik leverer han et ganske nyasert blikk på bevegelsen, sjøl om det går hardt for seg og han nesten ikke kan la være å dømme. Hans Nilsen Fennefos er den vandrende predikant som bare vil godt, Sara er den bibelkunnige ungpike hvis røst bærer langt, madam Torvestad og hennes hus er et viktig omdreiingspunkt for haugianerne i boka. Hun er av en viss størrelse blant dem, og drømmen er at Saras ekteskap med Worse skal gjøre henne enda mektigere. Størst av alt hadde det vært å omvende den usalige Worse. 

Med det legges det til rette for en del romantikk på kammerset. Men om en tror det går i den leia, blir en lurt. Skipper Worse er på mange måter en undergangsfortelling. Sjøl om kapitalen gjør at selskapet Garman & Worse både klarer seg og gjør det godt, og sjøl om Morten W. Garman furter og syns det er litt for stille ute på Sandsgaard, er Kielland først og fremst fokusert på Jacob Worse og effekten ekteskapet og religionen har på han. Han viser hvordan en av livets glade gutter ved hjelp av tilfeldigheter (Randulfs fravær), renkespill (madammens opplegg) og mangel på tålmodighet og/eller ettertanke (det forhastede ekteskapet) kan skremmes så til de grader ut av sitt gode skinn. Det går ille med flere andre også, verken Sara, Henriette, madam Torvestad, Hans eller Lauritz er spesielt lykkelige når boka ender. En annen måte å se det på, er hvor dårlig det kan gå mennesker som presses inn i noe de ikke vil - både Sara og Jacob er gode eksempler her. Ekteskapet er arrangert, Jacob er bare kåt, Sara er skremt. Er det et godt utgangspunkt? Kielland slår et slag for kvinnene, som på den tida ofte ikke hadde noe de skulle ha sagt, og roper nei!

Han roper nei til mye, denne Kielland. Urettferdighet og nød er alltid viktige temaer i diktinga hans, og han skriver med innlevelse og mener med kunnskap og kraft. Det er kanskje derfor det blir så sterkt å lese det han skriver. Ikke bare er det tenkt av et klokt hode, framstilt godt og skrevet av en gnistrende penn, men det har også urovekkende mye å si til oss i dag. Vel er haugianerne verken så omstridte eller så utbredte i dag, og heller ikke er kritikken så berettiga, men poenget - å ukritisk skulle gå inn for ekstremvarianten av et hvert trossamfunn - er aldri en god idé. Kielland skildrer det pure og reine ved Sara og Hans på en nærmest rørende måte, og det blir ikke mindre følelser involvert over tid. De hardner til -. Religion blir slik en faktor som kan føre til at en mister seg sjøl, når den anvendes feil, vel å merke. Er troen da rett og god? Skal en undertrykke, uthviske og fornekte seg sjøl for å være en god kristen? Slik Kielland viser i romanen, er det lett for både unge og gamle å gå seg vill når en uten å ane det blir manipulert. Manipulasjon er derfor en annen kraft Kielland roper nei til, han ønsker frihet for alle, sosialt, økonomisk, religiøst, i utdanning, yrkesliv og i kjærligheten. 

En siste sammenligning opp mot Garman & Worse er det vanskelig å sno seg unna. Og fakta er at Garman & Worse er en bedre roman. Den er tettere, strammere, mer spennende, morsommere, og har et rikere, mer variert persongalleri som utvikler seg over tid. Men Skipper Worse sier mangt et sant ord om mennesket.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar