lørdag 12. august 2017

Olav Audunssøn og hans barn, del III

Bildekilde: Bokelskere
Jeg vender nok en gang tilbake til bøkene om Olav Audunssøn, skrevet av nobelprisvinner Sigrid Undset (1882-1949). Verket, som tilsammen er på mer enn tolv hundre sider, gjør et sterkt inntrykk, både del for del og som en helhet. Første bind er Olav Audunssøn i Hestviken fra 1925. Det er igjen delt inn i tre bøker, nemlig Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Videre følger bind to, Olav Audunssøn og hans barn (1927). Denne gangen er bindet delt inn i fire bøker, Veiskillet, Ødemarken, Vinteren og Hevnersønnen. Jeg har nå kommet til bok tre i bind to.

Olav vender etter noe tid hjem fra krigen, til et Hestviken som har lidd omfattende materielle tap. Han er sterkt vansira i ansiktet etter den stygge skaden, men ellers oppegående, noe som er mer enn en kan si om sira Hallbjørn og flere av de andre mennene. Faktisk står det så bra til med Olav at han reiser ut flere ganger og deltar i enda flere hærfølger og konflikter før han roer seg for godt. Da er han blitt rundt femti år, men han er fortsatt sterk og rørlig, og han driver gården i Hestviken på en tilfredsstillende måte, med god hjelp fra de snart voksne småmøene, Cecilia og Bothild, og huskarene.

Men det er ikke lenge de får være i ro. Mærta frue går bort, Eirik bestemmer seg for å gå i kloster, Olav begynner å se seg om etter gode gifter til jentene samtidig som han skjuler en drapsmann på gården. Torhild lever sitt eget liv, og i Rundmyr er det bare sorgen, som vanlig. Ikke mange husker på Ingunn lenger, det er bare han -. Av og til ser han henne for seg, levende og nær, andre ganger er det steder, lukter, ord eller stemninger som gjør at han minnes. Enkelte dager går forbi uten at han tenker på henne i det hele tatt, verken henne eller synden eller Gud.

Når Eirik i fullt alvor mener han er eslet til klosterlivet, støtter faren han fullt ut med ord og gilde gaver. Og det er en glede å se Eirik ta til med nye gjøremål, finne sin vei som en kirkens mann, lese, lære, tøyle temperament og løgner. Det er som om han blomstrer, så ung og fager han er, og Olavs kjærlighet til sønnen blomstrer også. Faktisk er det godt å tenke på at Eirik ikke er den som overtar det hele, Hestviken går til Cecilia og hennes framtidige husbond. Og for første gang tør Olav å oppriktig elske barna sine. Eirik for hans mot til å gå egne veier, Cecilia for hennes sinnlikhet og lojalitet, Bothild for hennes engstelige og ømme vesen.

Men det går aldri som en forventer. Eirik returnerer plutselig og legger en heftig elsk på fostersøsteren sin, den redde og sky Bothild. Drapsmannen Jon, som egentlig heter Aslak, forteller hemmelighetene sine til Cecilia. Og Jørund, den ustabile og kvinnegale svirebroren til Eirik, trenger en utvei til mer gods, som yngstemann i en sønnrik familie. Han ser en mulighet, og tar den. Det er i det hele tatt mye som skjer, men nesten alt er med på å trekke menneskene lenger og lenger ned i det som er mørkt og trist og vanskelig.

Tittelen Vinteren henspiller på ei vanskelig og kald tid, fysisk, psykisk og emosjonelt. Og for Hestvikfolket, og særlig Olav, er det reine fimbulvinteren. I takt med Eiriks hjemkomst og den bitterheten denne fadesen vekker, Bothilds bortgang og Cecilias gifte, hardner den rause storbonden. Olav går fra å være en respektert, ættrik og mektig mann, til å bli en taus, tom og tørr gamling som mange skyr unna. Han fjerner seg totalt fra Gud og hans bud, utad lever han i tråd med kristenheten, innad i sjelen er det mørkt og stille. Etter mange sjanser har Olav en gang for alle valgt sin egen vilje, sitt eget liv og sin egen ære over Guds.

For leseren er det lett å forstå at Olav har et rikt indre liv, og at han nå er i djup sorg. For hvert tap han lider, kommer han nærmere smerten og sorgen han følte på da han måtte begrave Ingunn. Tankene og lidelsene har han forsøkt å stenge inne i seg sjøl, under lag på lag av utallige gjøremål og like hverdager. Han er ensom nå, en gammel, ensom mann, som har mista alle sine barn. Bothild er borte, Cecilia bor med sin husbond langt unna og Eirik driver mer nedi Saltviken enn han er i Hestviken. At Eirik feila som munk, gjør Olav sint og bitter. Nå blir det slik likevel, at Hestviken går til han.

Men Olav får mest ikke mulighet til å forsones med en slik tanke heller. For Cecilia kommer flyttende med mann og barn, og nok en gang utfordres maktbalansen i Hestviken. Etter enda en nedkomst overtar hun styret av gården, mens mannen hennes går der, tiltaksløs, sur og ulykkelig, og sparker i fjæresteinene og sutrer i skogen. Olav forakter han, fordi han er veik og umandig og æreløs, han forakter Eirik, som tilrådde giftet, og han forakter seg sjøl, som har latt sin datter gifte med en slik evneløs, svak og uærlig mann. Om han bare hadde fulgt sin egen vilje, og hennes -.

Plutselig er det Eiriks tur til å tenke på ei konkret framtid med giftermål og barn. Når han taler med faren om saken, viser det seg at faren allerede har sett seg ut ei passende kvinne. Flere treff blir arrangert og de to er vennlig innstilt overfor hverandre. Hun er rundt tjue år, høy og svært vakker. Eirik, som nå er tjuesju, ser eldre ut enn sine år, og er ikke lenger så pen, men han har et rolig og sindig vesen. Det lærte han da i det minste i klosteret, å beherske seg en smule. Giftermålet blir avtalt, og endelig kan en se lykken i Hestviken også. En skandale forårsaka av Cecilias mann snur saken opp-ned, fornærmelsene er mange og grove og det ender med at Eirik mer eller mindre stikker av fra alt og alle, sjøl om det ikke var intensjonen hans da han dro.

I mange år er det taust og vondt i Hestviken. Dagene er prega av hardt kroppsarbeid og strenge livsvilkår. Olav er uforsonlig, hatsk og spottende, særlig mot Gud og sin svigersønn. Og Cecilia lider under fæle omstendigheter og er låst i et krevende ekteskap med en psykisk ustabil mann. Den eneste som har funnet en slags ro, som har akseptert sin skjebne, er Eirik. Helt til en ny hendelse krever at han vender tilbake. Eiriks hjemkomst presser fram følelser, ord og handlinger som lenge har ulma i Hestviken. Og i løpet av noen seine nattetimer og en tidlig, grå morgen, utarter diskusjonen mellom familiemedlemmene. En griper den gamle øksa Ættarfylgja, en skyldes for drap, en ligger livløs og en ror illsint avsted til Oslo.

Tredje bok av andre bind om Olav Audunssøn, Vinteren, er bindets lengste med sine nesten tre hundre sider. Handlinga strekker seg over mange år, der det stadig går dårligere med Hestvikfolket. Undset gjør mange nedslag i perioden, der hun rikt og detaljert skildrer det som skjer, i et imponerende stramt og klart språk. Hun vektlegger naturomgivelsene og værets vekslinger, ofte gjennom Olavs øyne, der han stille betrakter sitt rike. Hun skildrer årstidenes lukter, farger og lyder, havlukta som slår opp fra kaia om våren, høstbladenes farger mot en grå himmel, skoenes dempa skritt mot nysnøen. Videre nevner hun arbeidet som gjøres på gården til ulike tider, hun beskriver finklær og arbeidstøy og maten de spiser, fra den tynne vellinga til det rike festmåltidet. Og gjennom sine mange dialoger og indre monologer, gir hun intense psykologiske portretter av hovedpersonene. Sjøl om handlinga går over mange år, oppleves boka som handlingsmetta og tett, der forfatteren stadig opererer med nye katalysatorer for handling. Kompleksiteten og mesterligheten i hennes arbeid blir virkelig tydelig i de mange avsnittene der alt flyter, tilsynelatende lett og fritt, mens både leser og hovedpersoner baler med eksistensielle spørsmål. I tillegg er komposisjonen av boka og oppbygginga av handlinga helt suverent utført.

Ei endring i denne boka, som er en tydelig forskjell fra de foregående, er at Eirik gradvis tar over mer av fokuset som en hovedperson. I første bind oppfatta jeg at både Ingunn og Olav var verkets hovedpersoner. Undset gikk fram og tilbake mellom de to og fulgte begge tett, med en ørliten overvekt av fokus på Olav i bok en og tre, mens bok to nesten bare var konsentrert rundt Ingunn. Med Ingunns død blei Olav naturlig nok aleine igjen. Men nå, som Olav blir gammel og mindre pratsom og mindre virksom, er det Eirik som skildres, der han tar opp igjen driften nedi Saltviken, og der han rydder jord djupt inne i skogen. Glidninga er nesten umerkelig, og dessuten helt naturlig: Sønnen skal ta over etter faren.

Mot slutten av boka har Undset bygd opp en helt unik, sitrende spenning, der hun knytter sammen fortid, nåtid og framtid for Hestvikfolket. Hun favner alt, hele Olavs liv og hele bokas innhold, som komprimeres og settes på spissen. Og spenninga ligger i alle lag, den er ytre og handlingsdrevet, den er indre og eksistensiell, den er psykologisk og dirrende, den er truende og skummel, den ligger mellom menneskene, mellom linjene, og ikke minst: Den gjør det vanskelig å lese. Sidene berører Olav, Eirik og Cecilia, leseren og naturligvis bokas avslutning. For hvordan skal det gå med dem alle sammen etter noe slikt?

lørdag 5. august 2017

60 damer du skulle ha møtt

Bildekilde: manifest.no
I fjor utkom ei stilig bok på Forlaget Manifest, laga av duoen Marta Breen (f. 1976) og Jenny Jordahl (f. 1989). Den bar tittelen 60 damer du skulle ha møtt og var et friskt pust med sin kombinasjon av tekst og tegning, biografi og humor. Jeg ønska meg boka til bursdagen min, fikk den og har nå lest hver side.

Den fulle tittelen på boka er 60 damer du skulle ha møtt. Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt. Og med det har duoen laga sine egne, tydelige rammer for verket. Det er en formel som fungerer og en tittel de innfrir. Her finner vi kortfatta informasjon om seksti ulike kvinner, fortalt mer eller mindre ryddig og kronogisk fra Camilla Collett (1813-1895) til Shilan Shorsh (1974-2013), i tillegg til at noen foreninger, band og spesielle hendelser trekkes fram. Hver kvinne får ett dobbeltoppslag, av og til mer, der tegningene dominerer og teksten er liten og knapp. Mot slutten av boka finner vi også ei tidslinje.

I 60 damer du skulle ha møtt finner vi suksessrike, modige, høyrøsta, tenkende, nyskapende, skrivende, evnerike, kreative, arbeidsomme og imponerende kvinner fra svært mange ulike grupperinger av samfunnet. Breen har ikke bare holdt seg til den tradisjonelle linja, som framhever forfattere og politikere, hun har tenkt videre og også inkludert idrettsutøvere, musikere, kunstnere, journalister, fotografer, kvinnesakskvinner, lærere, forskere, gründere og rektorer, samt en og annen prest, psykiater, serietegner, sykepleier, komponist og ordfører. Mange av kvinnene er den første innafor sitt felt, og sånn sett er det fint med et breiere perspektiv.

Men kvinnene i boka er løsrevet fra sin opprinnelige samtidskontekst. Historia mangler, og om en ikke har relevante bakgrunnskunnskaper om poltikk, kultur og sosiale forhold, blir informasjonen mangelfull. Kvinnene blir presentert knapt og konsist, ofte med litt humor. Vi får vite helt kort om situasjonen deres, og om hva de gjør. Så er det siste rute, og et kvinneliv er over. Breen og Jordahl rekker naturligvis ikke å få med alt, men må sette essensen på spissen. Hva kvinnene gjør og hvorfor de er viktige, er tydelig. Men det blir likevel en smule forvridd innimellom. For det er jo slik at kvinner, som menn, har flere sider, og et helt liv kan vanskelig få plass på to sider.

Med flest mulig pionerer og foregangskvinner innafor hver sine felt, er det klart det er et imponerende knippe kvinner som er blitt henta fram. Og jeg er så enig - disse skulle jeg ha møtt! Jeg er også veldig positivt innstilt til prosjektet til Breen og Jordahl, og mener at slik tankegang og slike verk er nødvendige, da de, inntil denne boka kom ut, ikke fantes. Likevel stusser jeg på utvalget av kvinner og finner det noe underlig. Det er mange jeg ikke har hørt om tidligere, og det er forsåvidt greit, men når deres største bedrift er å starte en forening, syns jeg plasseringa i boka går på bekostning av mange andre kvinner som kanskje er bedre kvalifisert. 

Og det er det som er problematisk med kanoniseringer. Dette er en kvinnekanonisering i tegneserieform, der Breen har funnet fram til driftige og sterke kvinner som har bana veien for andre. Det har hun lykkes med. Men en kanoniseringsprosess er alltid skummel, for noen prioriteres over andre, og mange må alltid utelates. Jeg skulle likt å vite hvorfor enkelte er med og hvorfor andre ikke er å finne. Et premiss for innlemmelse i en kanon, er at ens bidrag anses som viktig - såpass viktig at det ikke kan overses. En kan naturligvis diskutere ordet viktig og hvordan det skal forstås, men jeg tenker først og fremst på noe varig. Mange av disse kvinnene representerer helt klart noe varig, men det er også andre her som trygt kan plasseres i motsatsen.

I tillegg til innvendinga til kanoniseringa, var det dessverre slik for meg at jeg ikke blei helt komfortabel med streken. Jeg syns Jordahl har gjort mange gode retrofargevalg og hun tegner de ulike kvinnene med tydelige karakteristika. Vekslinga i mimikk kommer godt fram, sjøl om det er mange av de samme ansiktsutrykkene som går igjen. Men det blir fort kantete og stivt, med store ansikter og klumpete kropper. Jeg reagerer også litt på valget om å tegne så mange og såpass dominerende ansikter. Det er da ikke hvordan kvinnene ser ut som er viktig, men hva de gjorde, tenkte, skreiv og sa. Ved å bruke helsider til kun ett ansikt og ett sitat, legger bokskaperne et solid grunnlag for kritikk mot seg sjøl. Plassen i boka kunne slik sett vært mye bedre utnytta, og kanskje blitt brukt til å presentere flere kvinner.

Humoren i strek og tekst er også et punkt. Det er en skjør balanse for hva som er passende og ikke. I ei bok der formålet er å fokusere på kvinner som til stadighet blir forbigått av menn, mener jeg at en bør være seriøs, saklig og korrekt framfor noe annet. Alt skal stemme, fra biografiske detaljer og utseendelikhet i illustrasjonene, til gjengivelse av sitater og beskrivelse av handlinger. For disse nybrottsdamene hadde ikke enkle liv, noe en til en viss grad kan sitte igjen med et feilaktig inntrykk av. På den andre sida gir humoren mer liv til tegningene og mjuker dem litt opp, samt at samspillet mellom tekst og bilde av og til da glimter til. Ofte forteller de nemlig det samme.

Konklusjonen blir derfor som følger: Dette er et sympatisk verk med en tydelig ideologisk agenda som er mangelvare både i bokform og som tankegods. Derfor bør boka få lesere og medieoppmerksomhet. Men korte biografier i tegneserieform funker nok best for elever i ungdomsskolen og på videregående, eventuelt for dem som aldri har lest historie eller biografier før. Det blir i det knappeste laget for oss andre.

onsdag 2. august 2017

Sommerlesing, del III

Fra sommerferie til hverdag! Dagene gjør brå kast, og nå er rutinene allerede et viktig aspekt igjen - fraværet av rutiner er vel noe av det viktigste ved ferien. De første dagene etter en lang ferie føles det alltid som om en ligger litt bakpå, som om huet henger igjen på stranda eller som om kroppen fortsatt er i Danmark, men heldigvis tar det ikke lange tida før en henger med i svingene igjen. Som en distraksjon fra alt som har med oppstart å gjøre, har jeg nå konsentrert meg om å rydde i bokhyllene på arbeidsrommet mitt. Jeg har sju av dem, pluss ei vegghylle, et avlastningsbord og noen bokstabler på golvet. Med litt hell klarte jeg å trekke sammen mer enn én hyllemeter med bøker - noe som igjen betyr at jeg har lest mer enn én hyllemeter med bøker så langt i 2017. Og stablene på golvet blei redusert til en liten. Det er jeg kjempefornøyd med! Hva jeg har lest, og hva jeg skal lese, kan du ta en kikk på under.

Alexander L. Kielland
Fortsettelsen på Gift står fortsatt for døra, men den havna litt etter i lesekøen på grunn av årets hovedfokus under sommerlesinga (det kommer mer informasjon lenger ned). Jeg satser på å lese mer Kielland i løpet av høsten.

Jens Bjørneboe
Og på plassen foran Kielland finner vi Bjørneboe. Jonas er siste boka i ei omfattende tre-i-en-bok, og jeg gleder meg til å plassere den tjukke, brune boka inn i reolene for leste bøker. Når jeg har lest ut siste biten av boka jeg holder på med nå, planlegger jeg å hive meg over den!

Per Olov Enquist
For lite lesetid førte til at sjølbiografien til Enquist måtte vente i juni, og det ser ut til at han kan vente ei stund til. Planen var å lese den i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill da temaet var "jeg lever", og der passa den jo godt, for Enquist er en gammel mann. Men nå er den runden for lengst omme, og tema for august er "ond og/eller gal". Mye kan sies om Per Olov, men det passer da virkelig ikke. Jeg veit forresten ikke om det passer på noe i mine hyller...

Sigrid Undset
Ekstrem innspurt på siste bok av siste bind i historia om Olav Audunssøn! Klikk på lenkene om du vil lese mer om bok en og bok to. Sigrid Undset har skrevet hans liv, intet mindre, og sjøl om jeg ser fram til å avslutte ei tjukk bok, er det vemodig å skulle forlate Olav blant boksidene igjen. Han er jo så levende! Og hadde det ikke vært for at jeg av og til må tørke ei tåre for å være i stand til å lese videre, hadde jeg trodd han satt rett ved sida av meg og fortalte meg alt sammen. Dette er stor litteratur, og jeg gleder meg til å skrive om det! Straks innkassering av årets mektigste lesekryss!

Marita Fossum
Fossum er ei venteberte som bare må vente, jeg har hatt annet å lese på. Men hun trekkes med videre likevel. Kanskje det blir en skikkelig leseopptur nå i august.

Tove Jansson 
Billedhuggerens datter er lest, likt og omtalt, og den anbefales rett og slett til alle som liker Sommerboken! Nok en nydelig roman med masse stemning fra den finlandssvenske mesteren.

Aino Kallas
Og apropos det finlandssvenske, her er ei dame til som er verdt å lese! Riktignok er hun å finne i en helt annen språkdrakt enn Jansson med verket Gjennom eld og vatn, men det kler fortellingene, språket og tematikken. Jeg er storfornøyd med mitt nye litterære bekjentskap, og gleder meg til jeg kommer over neste bok av henne! Lesekryss!

Tre riddersagaer
Denne boka bor på nattbordet om dagen, der den trofast venter på å bli bladd og lest i. Av og til gjør barna nettopp det - men boka er kjedelig, må vite, for den har jo ingen bilder. Da er det trygt for boka å vite at jeg har en ganske annen oppfatning, og at jeg snart skal lese Sagaen om Partalopi. Snart.

Bokhyllelesing
Mitt valg for sommerens runde av Bokhyllelesing 2017, da vi fokuserte på tjukke bøker, blei Sigrid Undsets andre bind om Olav Audunssøn. Jeg var ikke sikker på om jeg ville komme igjennom med en konkurrerende murstein i veska, og frykta at angsten skulle vokse seg så stor at resultatet blei at jeg ikke leste noen av dem. Men nå er altså mursteinen straks ferdiglest!

Mary Shelley
Og for augustrunden av Bokhyllelesing 2017 skal jeg plukke fram bok nummer 15 i ulesthylla - nemlig Frankenstein! Jeg ser fram til å  lese det som for meg er en helt ny forfatter, og som i tillegg er en velkjent referanse og en litterær klassiker!

Guillaume de Lorris
Men hva er vel et leseår uten et episk verk? Jeg er i gang med Roseromanen, som jeg leser i lunsjen, og det er virkelig imponerende saker. Stikkord er rett og slett allegori. Det er utrolig stilig når det er så bra gjennomført!

Sommerlesing
Sjøl om årstida er sommer ei god stund til, har jeg ikke ferie lenger. Og uten ferie blir det heller ikke noe skikkelig dreis på sommerlesinga. De nevnte titlene fra forrige oppdatering får derfor vente videre i ulesthylla, sammen med alle de andre.

Biografi
Dersom jeg mot all formodning finner en biografi, ei fagbok eller en biografisk roman som kan passe med kategorien, skal jeg sjølsagt lese, jeg også. Men dersom slikt ikke dukker opp, får jeg bare vente til neste kategori.

Faglitteratur
Slikt meldte seg ikke i juli, men jeg forventer at det gjør sitt inntog når som helst nå. Det er bare å stålsette seg, og bruke andre bøker som lokkebiff om det blir stritt.

Fortsatt god lesesommer til alle ferierende, og riktig god oppstart til alle som er på jobb igjen! 

mandag 31. juli 2017

Bokhyllelesing 6: Tjukk bok

De to siste sommermånedene er forhåpentligvis blitt brukt til å lese tjukke bøker, gjerne av den art som bare blir stående i ulesthylla uten en bestemt grunn og som en nærmest kvier seg for å gå i gang med etter fem, ti eller femten år (det er vel en grunn til at den fortsatt er ulest, kanskje den er grusom, roper mursteinsangsten). Jeg har mange slike, og veit det gjelder flere av oss, og derfor tenkte jeg at det var en passende sommerkategori for en lang sjette runde av Bokhyllelesing 2017. Det kan være bøker en har glemt eller gjemt, bøker en gleder seg til eller gruer seg til, bøker der sidene snegler seg av gårde, eller bøker som går unna som en vind, og i alle fall mye fortere enn forventa. Eller sånn midt i mellom alt sammen. Bortsett fra bokas størrelse - helst på mer enn fem hundre sider med mulighet for slingring grunna i tematikk eller skrivemåte - var det ingen andre kriterier. Valget var helt og holdent opp til deg og ulesthylla di.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og eventuelt skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de tjukke bøkene:
Åslaug leste Iris og Ruby av Rosie Thomas
Ida leste Shadow of Night av Deborah Harkness
Hedda leste Olav Audunssøn og hans barn av Sigrid Undset
Elisabeth leste Name of the Wind av Patrick Rothfus
Silje leste Anna Karenina av Leo Tolstoj

Per nå er det kun tre stykker som har lest og skrevet om sine bøker. Men jeg veit at det er flere andre som er godt i gang med sine mursteiner, og som sikkert blir ferdige med lesinga i løpet av ei uke eller to. Det er jo ikke alle som er klare for hverdag og jobb igjen nå, og som derfor fortsatt kan sommerlese med god samvittighet (måtte det være av rein fornektelse eller fordi en faktisk har ferie). Jeg ønsker dere fortsatt god lesing, og håper dere gir lyd når dere har fullført - det er så herlig å komme i mål med en vrang murstein!

Sjøl har jeg lest om middelaldermannen Olav Audunssøn mer eller mindre sporadisk fra februar til nå - det første bindet tok tid og blei lest innimellom mye annet, mens det andre bindet har gått overraskende fort. Det gjenstår trettifem sider før jeg er helt i mål og klar for å skrive om resten av det mektige verket. Nå er jeg der at jeg helst ikke vil at boka skal ta slutt, så jeg kvier meg for hver side... Det har vært en enormt stor leseropplevelse!

Sjuende runde av Bokhyllelesing 2017 går av stabelen i august måned, og også den kategorien er nokså åpen. Da skal vi finne fram bok nummer 15 i ulestreolen, ulesthylla, ulestbunken, ulestkassa, ulestposen eller uleststabelen - og sjølsagt er det opp til deg hvilken bunke du velger og om du teller rett fram, baklengs eller på skrå. Jeg for min del holder meg til øverste hylle i ulestreolen og lar hver bok telle som en, og ender slik på en soleklar nummer 15: Frankenstein av Mary Shelley. Jeg gleder meg!

Innlegg publiseres når som helst i løpet av perioden, bare du er ferdig med lesinga. Husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

lørdag 29. juli 2017

Eventyrlig på Hunderfossen

Det var en gang en familie som var på sommerferie langt oppi Gudbrandsdalen. Etter å ha vært mange dager i fjellet og gått både innover og oppover og langt og lenger enn langt, var det på tide å vende nesa hjemover. Avtalen var så, at kom de seg av gårde før klokka ti om morran, skulle de vurdere å stoppe innom Hunderfossen Familiepark i Fåberg utafor Lillehammer dersom været var bra nok. Dagen etter stod de grytidlig opp, for å spise, stelle, pakke, rydde og vaske. Familien kom seg deretter av sted, og fòr nedover fra fjellet og videre nedover veien i grei fart (men ikke for fort, må vite). 

Etter å ha vært på veien ei stund, begynte det å pipe i baksetet av den fullasta bilen. - Å, jeg er så sulten, sa det største barnet. - Jeg og! sa det minste barnet. Like etter fikk de øye på en avkjøring langs den nye, dyre veien, og den tok de. Etter en liten rast, satte de av sted igjen. De hadde ikke kjørt langt før det begynte å pipe i baksetet igjen. - Å, jeg må så tisse! sa det største barnet. - Jeg og! sa det minste barnet. Men denne gangen var det ikke så lett å finne en avkjøring, for før de visste ordet av det, suste bilen inn i en tunnel. Tunnelen var lang og lenger enn lang, og den var mørk også. - Hvor er vi? sa det største barnet. - Borte! sa det minste barnet.

Da tunnelen var ferdig, fikk de endelig øye på en avkjøring. Og etter et lite stopp så bar det av sted igjen, nedigjennom dalen og ut og inn av tunneler og med stadige trusler om bompenger. Plutselig begynte det å bli kø på veien. Og samtidig peip det i baksetet atter en gang. - Å, sa det største barnet, - jeg er så tørst! - Jeg og! sa det minste barnet. Men da fikk de små beskjed fra forsetet om å vente litt, for nå var de snart framme. Og like etter kunne den fullasta bilen parkere på ei slette midt i en skog.

- Hvor er vi? sa det største barnet. - Borte! sa det minste barnet. - Nei, kunne foreldrene si, de var ikke borte. - Vi er kommet til et eventyrland, sa mammaen. - Men det er jo bare biler her, sa det største barnet. - Ja, sa pappaen, - dette er parkeringa. Vi skal gå inn der borte. Og så gjorde de det.   

Og i eventyrlandet Hunderfossen, der var det sklier og trampoliner og klatrefjell og rafting og karuseller og syngende frosker og biler og traktorer og snakkende dyr, det var et digert troll med film inni, og et slott med ei prinsesse i toppen av tårnet. Det var fjernstyrte biler og fjernstyrte båter og radiobiler og gullgraving og et digert sjakkspill, og skipet til Askeladden, Eventyrskipet, som kunne gå like godt til lands og til vanns som i lufta. Og det var ballonger og is og godteri og, - Se! sa pappaen, - der skal det visst skje noe! - Et ordentlig eventyr på selveste Kongsgården:

Bildekilde: hunderfossen.no

"Det var en gang en kongsgård som lå så vakkert til ved Gudbrandsdalslågen. Allerede lenge før en kom dit, kunne en høre musikk: Glade toner og lystig låt. Etter litt venting på tribunen gikk de tre dørene til Kongsgården opp helt samtidig, og ut kom det tre mennesker. Det var Hans Petter Moen, Kim Widfladt og Rebekka Opdal Christiansen. Og de ville at alle som så på skulle hjelpe til med å lage et helt nytt eventyr. Og det er klart en gjorde, sjøl om eventyret var mest laga på forhånd. 

Foran Kongsgården stod det ei diger gryte. Den kalte de for ei Eventyrgryte, og oppi der blei det putta alle mulige eventyringredienser og rørt godt rundt. Mens røyken oste fra gryta og skuespillerne sang, blei alt klart. Først måtte de ha en konge. Og så ei prinsesse. Og etterpå måtte noen forsøke å vinne hele kongeriket og halve prinsessa (eller omvendt). - Vanligvis er det jo Per og Pål og Espen Askeladd, sa de, - men nå kan vi bytte ut han siste. Sammen med publikum kom de fram til at det måtte bli Batman. Og hvem kan vel motstå et eventyr som begynner med at Per, Pål og Batman legger ut på ei ferd mot Kongsgården, der de skal forsøke å målbinde den kjempeskravlete prinsessa? Og når Batman i tillegg må fange den rullende pannekaka, gå på do fordi han spiste indisk i går, og møter på hindringer som den kjekselskende heksa som har erobra hula hans, de tre bukkene Barbie, den gamle kona med nesa i hoggestabben og attpå til får kink i ryggen, så er det ikke barebare å komme fram. Men for en morsom tur det var, for store og små! Eventyrgryta på Kongsgården hadde massevis av fengende musikk og artige ablegøyer, flotte dansenumre og svært god utnytting av de tre hovedskuespillerne -  som også var fantastiske sangere - den lille amfiscenen og den enkle grunnhistoria, godt inspirert av norske folkeeventyr."    

- Batman var med! ropte det største barnet. - Batman! ropte det minste barnet. Og har de ikke ropt det nok, så roper de det fortsatt den dag i dag. Og snipp, snapp, snute, så var det sommereventyret ute.

fredag 28. juli 2017

Olav Audunssøn og hans barn, del II

Bildekilde: Bokelskere
Etter å ha lest den djupsindige boka Veiskillet, var jeg raskt i gang med neste bok i Olav Audunssøn og hans barn (1927), som er fortsettelsen av tobindsverket Olav Audunssøn i Hestviken (1925). Første bind består av bøkene Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke, og alle bøkene er naturligvis skrevet av Sigrid Undset (1882-1949). Vi er fortsatt midt i den norske middelalderen i området omkring Oslofjorden på begynnelsen av 1300-tallet, nærmere bestemt på gården Hestviken, slektsgården til Olav Audunssøn. Og boka, den heter Ødemarken.

Olav Audunssøn vender hjem fra Englandsferd. I Hestviken synes alt det samme, men samtidig er det mye nytt. Sønnen Eirik for eksempel, har tydeligvis ikke hatt godt av å ikke bli tukta av en streng far sommeren igjennom. Nå har han lagt seg til en heller nebbete holdning og er blitt fæl til å svare tilbake. Og datteren Cecilia bare smetter i mellom armene på Olav når han forsøker å ta rundt henne. Gården drives så som så, mer enn én forsyner seg av gårdens forråd og Olav lengter etter et forstandig kvinnemenneske han kan dele tida si med. Ei som kan styre og råde, prate og dele, som kjenner han godt nok til å la han være når han arbeider og grubler og lengter etter Ingunn -. Eller kanskje ikke? Hva med Torhild?

Nei, han kan ikke utsette barna sine for det. Han kan ikke ta ei frille slik, hente henne til gården og ha henne gående der, side om side med alle andre. Det ville ikke vært bra for Cecilia. Hun trenger en morsfigur som kan hjelpe henne med alle gjøremål og lære henne opp i ei kvinnes rette dygder. Så får han gjøre det samme med Eirik -. Sinte, såre Eirik. Olav veksler mellom motvilje og hat, varm omsorg og beskyttertrang. Eirik er så annerledes enn han sjøl, så ulik Hestviksætta med det mørke håret og den buklete nesa.

Plutselig får Olav et sendebud. En nær venn fra utlegdsdagene, Asger, er sengeliggende med alvorlig sjukdom og vil spørre han om noe før han dør. Olav reiser med en gang til klosteret der Asger pleies. I rommet sitter det også ei gammel frue, Mærta, og ei lita jente på omtrent seks år. Hun heter Bothild Asgersdatter. Asger spør om ikke Olav kan ta dem under sitt vern og være i fars sted for datteren og behandle Mærta som sin egen svigermor når sotten får has på han. Olav svarer at det skal han gjøre. Og vinteren etter får han budet om Asgers død, og må fare for å hente Bothild og Mærta.

Etter ei lang ferd til Hestviken midtvinters, er de framme. Bothild søker mot den nye faren sin med stor tillit og et sterkt behov for vern og tygghet, mens Mærta uten å nøle hekter på seg nøklene og setter i gang med å greie ut på gården. Eirik, som vanker med den mer tvilsomme gjengen til Liv og Arnketil oppi Rundmyr, er fiendtlig innstilt og skaper mang en krangel. Etter hvert begynner han også å plage småjentene, særlig vesle Cecilia, som blir så eitrende sint på storebroren sin. Men at Cecilia skulle omfavne sin nye søster, var aldeles overraskende. På kort tid blir de to bestevenner og sammen i alt de gjør, den lave, lubne, lyse Cecilia, og den høye, slanke, mørke Bothild.

Men sjøl om gården er i gode hender og Olav trives med alt arbeidet, er det fortsatt noe som plager han. Han er og blir helt aleine. Minnene om Ingunn er overalt, og han lever med dem tålelig bra. Men hva med Torhild? Han rammes av en voldsom attrå etter henne, etter ro og nattesøvn og et kjærlig menneske. Brått ror han ut dit, under påskuddet av å se til henne og gården, han har jo hørt at hun har gjort det så bra, og arbeidsom har hun alltid vært. Men det blir et heller ublidt møte med fortida. Riktignok er alt vel med Bjørn, og Torhild også, men Olav var totalt uforberedt på det vesle spedbarnet og nyheten om at Torhild har gifta seg. Hun rådspurte seg ikke en gang med han -. Bitter farer han hjem til Hestviken i stormen.

Åra går fort, syns Olav, men alt går i det samme. Cecilia vokser til, Bothild med, og de hjelper Mærta meget med stellet på gården. Eirik er det verre med -. Etter at Eirik har gått i mot farens ordre om å binde grisene før slaktinga og klart å miste dem begge to, rakner det helt mellom far og sønn. Olav slår og slår til Eirik ikke leer seg mer under han, der han ligger i den skitne og blodblanda snøen. Kort etter er Eirik borte, og umulig å finne i tåka. Etter hvert som dagene går forstår Olav at sønnen har stukket av hjemmefra, og at han ikke kommer til å vende hjem.

En kald vinternatt vekkes Hestviksfolket av dunking på døra. Inn trer Torhild og krever å få snakke med husbonden. Hun bærer bud om ufred og om at en mannrik svensk hærstyrke kommer for å innta Viken. Det er hertugen, sier hun, og han vil ta makta nå som kongen er i Bjørgvin. Olav står straks opp, lar det sende ut hærpil og drar sjøl av sted med båt midt på natta for å varsle videre. Skulle det være sant i det Torhild mæler, må de være klare for å kjempe, alle sammen. Heldigvis er det mange som er enige med Olav, blant annet sira Hallbjørn. Øksa Ættarfylgja synger og varsler om død, og på Akershus står det avgjørende slaget.

Denne boka er rikere enn den forrige med tanke på dynamikk og driv. Olav er ute av den monotone, ødeleggende sorgen. Han har akseptert Ingunns bortgang og sin egen ensomhet. Han har tatt en avgjørelse vedrørende sin egen skjebne og holder seg til den. Indre grublerier stenges av, han fyller kropp og sinn med arbeid og plikter. Det får bare være at dagene er like, og at han egentlig ikke lever, bare overlever og er tålelig fornøyd. Videre er det mye som skjer ytre sett. Hestvikfolket utfordres stadig, først fordi dynamikken mellom far og sønn endres, så fordi det kommer fremmedfolk med Mærta og Bothild. Slik forskyves maktbalansen, og Eirik opplever at det ofte er to mot en, der han blir tvunget til å ydmyke seg foran Mærta. Og Olav hater at han må ydmyke Eirik slik, tvinge han til å be om unnskyldning. Og han hater Eirik for den ukuelige, men dog så omskiftelige viljen.

Eiriks rømming skaper stabilitet i Hestviken og Olav finner ro i å tenke på at det ikke er Eirik som skal ta over gården, men Cecilia og hennes kommende ektemann. Hun er jo så mye mer lik han sjøl, lys og mutt og alvorlig. Også Bothild, da, som stadig sitter på fanget og tar rundt fosterfaren sin. Hennes åpne kjærlighet varmer Olavs frosne hjerte. Men det er når krigsfaren står for døra at Olav virkelig kvikner til. Kan hende er det vissheten om at han ikke har noe å tape, eller kanskje er det behovet for å føle noe som driver han mot fienden. Uansett går han på med stort mot, som en ekte høvding. Han er snart femti år og opplever at mange av de yngre ser opp til han og lytter til hans erfaringer og vuderinger. I kampens voldsomhet tenker han ingenting.

Den direkte brutaliteten i Ødemarken overraska meg. Undset nøler ikke med å skildre sjukdom, vold og død. Hun går i detaljer i rommet der Asger ligger dødssjuk. Særlig får hun godt fram luktene, og det er som en nesten automatisk begynner å puste med munnen. Hun er totalt usentimental når hun skriver fram Olavs mishandling av Eirik, de nådeløse slagene og den unge kroppen som blir liggende blodig og urørlig tilbake. Det gjør vondt å lese. Kamphandlingene skildres også i detalj, fra strategien og basketaket og forvirringa til kroppene og hestene som ligger igjen etterpå. Olav blir også skada, og ør i hodet av blod og smerte må han betrakte sine venners lik. Likene får ikke ligge urørte de heller, skadene ramses opp, og kroppsvæskene likeså. Likevel er det ikke for mye, Undset velter seg ikke: Hun skildrer realiteten.

Kanskje særlig på grunn av de overraskende skildringene i Ødemarken, begynte jeg å tenke på dette med vold i skjønnlitteratur. En nokså vanlig antagelse eller fordom er at mannlige forfattere skriver mer brutale bøker enn kvinnelige forfattere. Hos mannlige forfattere finner en visstnok mer vold, stilige drap, mer sex, kulere eksplisitte skildringer, rå språkbruk med mer. Her kan en naturligvis argumentere for og i mot både det ene og det andre og komme med gode eksempler på veldig brutale bøker skrevet av menn og svært lette bøker skrevet av kvinner, bare for å ta de stereotype ytterpunktene. Det er sjølsagt også både et tids- og sjangeravhengig spørsmål, og ikke minst et definisjonsspørsmål (hva er brutalt, og hvordan kan en på en mest virkningsfull måte skildre det? Her kommer også det subjektive inn.). Men fakta er at to norske forfattere, Sigrid Undset og Amalie Skram (1846-1905), ofte beskyldes for å skrive kvinnelitteratur. Det er et håpløst begrep - som om litteraturen har kjønn! Like fullt viser en stadig til disses ekteskapsromaner og tematisering av kvinnas vilkår, og det aksepteres som et holdbart argument for at bøkene tilhører kvinnelitteraturen. Konklusjonen som rår er med andre ord at Sigrid Undset og Amalie Skram skriver kvinnelitteratur.

Aberet er bare det: Det er ingen som skriver så rått som Amalie Skram. Måten hun bruker sammenligninger med dyr, måten hun skildrer kropper på, det destruktive som henger over miljø og personskildringer og for å ikke glemme språkbruken, både direkte, saftig og rå. Hun evner å dytte nesten samtlige personer i Hellemyrsfolket så langt ned i sin egen elendighet at de ikke kommer opp igjen. Hun skildrer psykisk terror og fysisk frykt så leseren skjelver under pleddet i sofaen. Og nå har hun fått en alliert. I Kristin Lavransdatter, særlig i bind nummer to, Husfrue, viser Undset at hennes skildringer av makt og politikk er like sterke og gode som mannlige forfatteres. Og i bøkene om Olav Audunssøn står hun ikke tilbake for noen type lidelse, være seg fysisk, psykisk eller emosjonell. Alexander L. Kielland er en glatt morogutt i forhold, Bjørnstjerne Bjørnson en gammelmodig pamp, Arne Garborg en surmulende jærnisse, Henrik Ibsen en hyppig gjenbruker av overtydelig symbolikk og Knut Hamsun en sentimental spirrevipp. Det er svært modig og enormt godt gjort av Undset å gå rett inn i det vonde.

Men misforstå meg rett: Jeg setter stor pris på alle ovennevnte forfattere! Jeg vil bare påpeke at kvinnelitteratur og ekteskapsromaner er begreper som ikke fungerer i dag på grunn av til dels negative konnotasjoner, og begrepene er dessuten heller ikke gyldige der de anvendes. Amalie Skram og Sigrid Undset er så mye mer enn at de kan reduseres til begreper - i likhet med sine mannlige kollegaer. Det er naturligvis heller ikke slik at volden blir god fordi det er kvinner som skriver om den. Men kanskje gjør den mer inntrykk? Som skrevet over kom den overraskende på, og jeg blei forbausa over presisjonen i skildringene, evnen til å bli i situasjonen og å absobere den, på lik linje som Undset lar Olav absorbere våren i Hestviken. Alle sanser brukes, alle detaljer tas med, og til slutt har en et fullstendig bilde.

Tilbake til boka. At Undset skriver nærmest perfekt, er uten tvil. Det noe gammelmodige, rolige og tilbaketrukne språket kler boka, tidsperioden, menneskene og handlingene. Det er som å tre inn i en saga eller en ballade og få langversjonen av de stutte setningene. Og langversjonen er et stort univers, med mennesker som puster og prater på lik linje som meg sjøl. Olav, for eksempel, der han skritter ut i Hestviken og skuer over alt som er sitt -.

Når det kommer til tittelen, Ødemarken, er det for meg tydelig at det er snakk om en sjelelig ødemark. Olav holder grubleriene sine i ro, han er låst i et slags limbo. Sjøl ikke legemlig smerte får Olav til å endre kurs. Er han fortapt? Han nærmer seg ikke Gud, men han fjerner seg ikke heller. Han reflekterer over viktige spørsmål, men har lagt sin egen synd som øde. Kan det gå i lengden? Og vil det være holdbart nå som han er blitt så hardt skadd? Hva med barna og Hestvikens framtid? 

onsdag 26. juli 2017

Olav Audunssøn og hans barn, del I

Bildekilde: Bokelskere
Jeg er i gang med bind to av det mektige verket om Olav Audunssøn, ført i pennen av selveste Sigrid Undset (1882-1949). Første bind heter Olav Audunssøn i Hestviken (1925) og består av bøkene Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Også bind to, Olav Audunssøn og hans barn (1927), er delt opp i flere bøker, men denne gangen er det fire av dem. Nå har jeg lest ut første bok, som er blitt gitt tittelen Veiskillet. Vi er hovedsaklig i den norske middelalderen i området omkring Oslofjorden på begynnelsen av 1300-tallet.

Det ufattelige er hendt. Det som Olav har venta på, somme tider nesten sett fram til, men mest grua for, er hendt. Ingunn -. Hun er ikke mer. At hun blei brått revet vekk, kan en ikke si, etter flere år som sengeliggende. Men det føles brått likevel. For hvor enn mye Olav venta og var klar over hva som skulle skje, så var han ikke forberedt likevel. At det skulle skje akkurat slik, akkurat da. At hun i det ene øyeblikket skulle leve og puste og være varm, og i det neste -.

Hva med Olav, da? Med henne revet vekk er han mest ikke Olav mer. Han er aleine, forlatt og ensom, i all sin språkløse fortvilelse og lammende sorg. Han står ute i de små nattetimer og forsøker å gråte, men får det ikke til. Det er en sorg som legger både kropp og sinn som øde. Men han har fortsatt ansvar for barn og gård og dyr og båter og fiske og alle som arbeider i Hestviken. Og seg sjøl. Men det blir plutselig ikke så viktig. Det som betyr noe, er minnene etter henne. Senga der hun lå, det gylne håret hennes, det hun sa, det de gjorde sammen. Det som lukter av henne, det som vekker de gode minnene, fra barndommen og ungdomstida, da de var i sin uskyld, sin inderlige forelskelse, da de tok hverandre til sine ektefeller under Guds åsyn. Alt det som hendte før -.

Så kommer Eirik, da. Sønnen på gården er rundt tolv år nå, og han er stor nok til å forstå hva som er hendt. Han bærer også sin egen sorg, må vite, og søker nær faren. Han vil ha farens oppmerksomhet og anerkjennelse, kjærlighet og omsorg, men det ender som oftest med at han blir avvist. Olav opplever at Eirik forstyrrer tankene og følelsene og minnene, hans desperate jakt etter å sanse Ingunn, hennes vesen og nærhet. Stemmen til Eirik trenger seg på med alt den er, og Olav irriterer seg grenseløst over synginga og fortellingene og all juginga. Eirik veit ikke når han skal stoppe og provoserer faren så han blir sintere enn godt er. Av og til slår Olav sønnen.

Så når anledninga byr seg, bryter Olav opp og ut. Han klarer ikke mer av gården og Eirik og alle minnene, som nå er vonde og smertefulle og gjør at han lengter etter døden, til en endelig frihet uansett hvordan den måtte være. Alt annet er så vanskelig, livet er ikke livet mer. Sjøl om Olav ikke har noe særlig med varer til en kjøpferd i England, tar han med seg det han har. I felag med noen andre reiser han ut for sommeren og er lenge i London by. Og det er de opplevelsene han får her, som har gitt tittel til boka.

Olav føler hvordan fortida slipper taket når han reiser, i takt med bølgeslag og åretak og avstand fra land. Eirik får ikke være med sjøl om han så gjerne vil, dette må Olav gjøre aleine. Og han drar uten å se seg tilbake. Nå drar han dit hvor ingen kjenner han og hans historie. Kanskje han like greit kan bli der? Gå i kloster? Bli ridder? Kjempe for Gud, ofre seg, gi sitt liv? Han tror at han aldri vil orke å reise hjem igjen, se gården og møte minnene av henne. Barna klarer seg vel -. Olav vil bli, og langsomt våkner han opp og kommer ut av den lange dvalen han har levd i, ut av den lammende sorgen, slik at den nå blir mer som en nummen, øm følelse. Troa på et annet liv, der han på sett og vis er fristilt, gir Olav tilbake et fnugg av en livsgnist.

Han kjenner også at han er i live når han havner i nærkamp med andre menn. Han nyter adrenalinet som farer gjennom kroppen, og smaken av blod er mest som sødme. Den fysiske smerten er mer god enn vond. Han føler attrå igjen når han ser ei vakker kvinne, som til hans forskrekkelse ligner svært på Ingunn. Han trekkes mot henne helt til hun kommer for nær, og det er som om Ingunn i et syn kommer mot han fra grava. Han ledes mot Gud gjennom besøk i kirkene, og stadig kretser tankene rundt fortida. Ikke bare Ingunn, men Olavs store synd, og Olav undrer på om det noensinne er mulig å gjøre opp for seg? Han er villig til å ofre alt for å oppnå sjelefred, men er det rett? Stadig legitimerer han synden for seg sjøl.

Midt i mørkeste natta rammes Olav av sine tyngste tanker. Det er lang og tung lesning, der alt legges oppå hverandre som steinene i en pyramide. Nederst står Olav og bærer vekta av det hele. Det er den ene ugjerninga etter den andre, og Olav klandrer seg sjøl for alt som er hendt. Slik bærer han seg sjøl og henne, ætta og gården, den lange utlegdstida og synden, det uglade ekteskapet, de mange tapene, sidesprangene; han bærer fortida, framtida og barna -. Cecilia og Eirik, Eirik og Cecilia. Kan han ofre dem?

I et mesterlig språk og med en suveren oppbygging av indre spenning, skildrer Sigrid Undset enkemannen Olav Audunssøn som blir tvunget til å leve gjennom og leve med sorgen. Ytre sett er det den konkrete utenlandsreisa som trekker handlinga framover, et tradisjonelt handlingsforløp etter formelen hjemme-borte-hjemme. Indre sett er det Olavs voldsomme sorg som bærer handlinga. Han skildres med hårfine nyanser, mange vekslinger og utallige gråsoner, der han svinger mellom sorg og sinne, skyldfølelse, desperasjon, ensomhet, apati og forvirring, bare for å nevne noe. Han har et rikt indre liv og er full av refleksjoner omkring eget levnet, men han kjører seg fast i umulige tankespor og klarer ikke å se noe annet enn død og undergang og evig fortapelse. Smerten er allikevel bedre enn ingenting -.

Teksten foregår fortsatt i tredjeperson og Undset er en allvitende forteller som sveiper over landskapet og veksler mellom fokaliseringsinstanser, dog hovedfokuset alltid ligger på Olav Audunssøn. Hun legger seg tett opp til sagastilen med bruk av mange arkaiske ord og begreper, skildringer av datidas samfunn og skikker for eksempel i forbindelse med ekteskapsinngåelse og gravferd, vektlegging av religion og datidas religiøse praksis, bruk av faktiske historiske hendelser og ikke minst genealogi. Uten ætta er en ingenting, og dette gjenspeiler Undset både i verket generelt og i Olav spesielt. Hele veien fins en kamp mellom gammelt og nytt, ætt og kirke, den kollektive tankegangen og framveksten av et moderne jeg. 

Veiskillet er ei kort bok hvis hovedfokus er Olavs vei ut av sorgen. Tematikken er svært klar og tydelig, og teksten byr på lite annet uten at den på noen måte er endimensjonal eller kjedelig - snarere krevende og kraftfull. Boka bygger oppunder Olavs tankefulle fåmælthet, hans behov for å holde på formelle seder og skikker, hans ønske om å gi mer til neste generasjon enn han sjøl fikk, hans måte å være kristen på. Olav klager aldri, sjøl om han har hatt mange vonde stunder og har stadige bekymringer, først for kona, så for barna. Olav tar alt Gud gir han så godt han evner, og med Undsets penn får vi virkelig innsikt i hva det koster å opprettholde en fasade mens ryktene flyr i bygda om sønnen og kona og ekteskapet og frilla og alt det andre. Olav står støtt utad, og ingen veit at det gjør vondt bare å puste.

I en tett, velskrevet og velkomponert tekst, lar Undset Olav søke etter et blaff av noe annet enn den han sjøl er og livet han lever. Han bryter ut fra det monotone og sørgelige livet i Hestviken og ønsker noe annet enn stillstand og harme og sorg. På sin reise til London blir Olav klar for å gjenvinne kontrollen over eget liv og finne lykke der han er. Men først skal han så langt ned som overhodet mulig, ned til det punktet der han erkjenner at det ikke fins noe håp for han. Han er fortapt, dømt, nesten glemt. Likevel kan han kjenne kjærligheten fra Gud. Det rører Olav djupt, og han bestemmer seg for å gjøre nok et offer. Sin egen sæle må komme etter barnas ve og vel. Men å erkjenne at livet er helt uten Ingunn Steinfinnsdatter ved sin side, er tungt. Om ikke Olav kan gråte for det, så kan jeg -.  

onsdag 19. juli 2017

Sommerferie!

Vi hiver oss rundt og reiser! Bøkene er med, sammen med badedyr og bæremeis, regntøy og solkrem og alt annet en kan trenge på bilferie i Norge (med andre ord ganske mye - bilen er full). Dekning regner jeg ikke med å ha i særlig stor grad, og alle maskiner blir hjemme. Vi snakkes med andre ord ikke før en gang uti neste uke, tidligst. Derfor vil jeg benytte anledninga til å ønske dere alle en riktig god sommer - med haugevis av gode bøker, is, jordbær, bading, fine turer og masse, masse kos med familie og venner! 

fredag 14. juli 2017

Kjærleik og død

Bilete: Bokelskere
Aino Julia Maria Kallas (1878-1956), fødd Krohn, er en forfattar eg mest ikkje hadde høyrt om i det heile før eg tok til med boka hennar, Gjennom eld og vatn (norsk utgåve frå 2009). Ho vart fødd på øya Kiiskilä i Finland og var mykje i Finland og særleg Helsingfors heile livet, men budde som vaksen i storbyane St. Petersburg, Tartu, London og Stockholm før ho vende heim for godt i 1953.

Aino Kallas kom frå ein stor intellektuell kunstnarfamilie, der faren var forfattar og litteraturvitar, mora var rektor og forfattar og broren var folklorist. Ho levde eit særs spennande liv og var ei språkmektig kvinne. Aino Krohn, som då allereie hadde debutert som forfattar, gifte seg med estlendaren Oskar Kallas (1868-1946) i 1900, ein mann som var både nasjonalist og diplomat. Dei fekk fem born saman, og attmed å vere travel mor og diplomatfrue, hadde ho ein omfattande og populær forfattarkarrière der ho mellom anna turnerte mykje som føredragshaldar.

Gjennom eld og vatn, utgjeve av Bokvennen Forlag i 2009 og med omsetjingar, etterord og innleiingar ved Liv Hatle (1937-2015), er ei bok som inneheld tre forteljingar av Aino Kallas. Dei tre frittståande verka er Barbara von Tisenhusen frå 1923, Presten i Reigi frå 1926 og Vargbrura frå 1928. Forteljingane er grunna på faktiske historiske personar og hendingar dokumenterte i dei baltiske krønikene. Kallas har henta fakta frå krønikene og dramatisert liva til hovudpersonane med soger og bibelforteljingar som føredøme med tanke på stil og språk. Teksta er udramatisk, men innhaldet er stort. Forteljingane er skrive medan Aino Kallas var på sommarferie med familien på øya Hiiumaa i Estland. Alle tre verk er lagt attende i tid, til 1500- og 1600-talet. Staden er dei baltiske områda og hovudtema er elskhug.

I Barbara von Tisenhusen møter me ei ung adelskvinne, Barbara, som forelskar seg i feil mann. For tyskaren Franz Bonnius er berre ein ussel skrivar, og ho kan ikkje, som adelskvinne, gifte seg nedover i samfunnet. Då vil ho verte ståande heilt utan juridisk og sosialt vern og utan rett til økonomisk stønad eller arv frå familien, som eig mykje land i Rannu midt i Estland. Barbara er ei tenksam og klok kvinne, så ho fær til presten for å få greie på korleis lova er, og kva Gud har å seie om saka. Dinest stikk ho av med elskaren sin. Ho er viljug til å våge alt for kjærleiken! Men familien er mektig. Broren leiar søket etter søstera, han finn ho, og dommen åt dei tolv mannlege frendane og presten er nådelaus. Ho har skjenda familienamnet, ho har krenka æra til alle med namnet Tisenhusen og ho er difor utan verdi. Omgrep som ære, synd og skam er heilt sentrale i teksta.

Presten i Reigi handlar om ein mann som får ein ganske annan lagnad. Etter mange år som lukkeleg gift med den unge og vakre Catharina Eriksdotter Wycken frå Åbo, kjem ulukka. Presten Paavali Lempelius, òg kalla Lempelensis, misser embetet sitt etter ei stygg hending han urett vert skulda for, og dei to borna åt han og Catharina døyr. Etter to år utan jobb får han embete som prest i Reigi på øya Hiiumaa, heilt ut mot havet. Det er aude der, og menneska er annleis. Presten lærar seg å leve på eit anna vis. Ein dag kjem det eit tredje menneske inn i hushaldninga, den unge diakonus Jonas Kempe. Og mellom han og Catharina vert det raskt sterke kjensler - så sterke at dei flyktar saman. Men også her vert dei elskande innhenta. Dygd, synd og skuldkjensle er vesentlege omgrep.

I Vargbrura handlar det om livet til ei kvinne som skuldast for å vere varulv om natta og kone om dagen. Me møter Aalo når ho er særs ung. Skogvaktaren Priidik får auge på ho medan ho vaskar sauer med andre kvinner, og han vert bergtatt av venleiken hennar. Eit halvt år seinare er dei gift, og innan eitt år har dei ei lita dotter i lag, Piret. Men Aalo høyrer ei stemme kviskre åt ho, og ho trekkjast mot skogen. Ein natt klarar ho ikkje å stå i mot meir, og ho vandrar ut mot myra. Ho finn ein ulvefell der ute, ho tek den på seg og slik vert ho ein ulv. I lang tid held ho på slik, kvinne om dagen og varg om natta, heilt til mannen hennar finn ut av det og sender ho til skogs for godt. Like fullt kjem ho attende, og dinest ventar dommen åt samfunnet. Her er det tydeleg at teksta er skrive for å skremme folk frå synd, og helvetes pinsler er ofte henta fram.

Som ein kan sjå av dei korte handlingsreferata over, er det nokre fellestrekk ved forteljingane. I fokus er kvinna, kvinna som elskar. Og ho vert granska av presten sin eller av mannen sin, altså av eit mannleg blikk. Forteljingane er dinest skrive ned av fleire ulike menn, og pusla saman att og skildra på ny av ei kvinne (Kallas). Kvinna som elskar er ikkje ei lukkeleg kvinne. Det går ikkje godt med desse tre, men dei freister alt for å få lukke. Ei lukke korkje Gud eller samfunnet kan godta, men like fullt ei lukke.

Unge Barbara ofrar seg for kjærleiken, og me får historia frå presten, som ikkje heilt kan forstå kvifor ho er viljug til å gjere det ho gjer. Han granskar ho, som om han då vil få eit svar: Kva gjer at dette, dette samhaldet mellom mann og kvinne, er meir verd enn sjølve livet? Kvifor er det noko ho vil døy for? Kan ho ikkje berre leve utan kjærleiken? Men det kan ho ikkje. Livet utan ein slik kjærleik er ikkje verd å leve. Då kan ho like greitt døy.

Catharina bryt ut av ekteskapet for å leve med ein annan mann. Gjennom auga til presten kan me sjå kvifor ho likar Jonas, og me kan godta at dei er glade i kvarandre. Men presten fattar like fullt ikkje alt. Kvifor stikk dei av? Om natta, i kulda, midt i joledagane? At dei lever så ille som dei gjer, at dei ikkje nektar for noko når dei kan, at dei friviljug vil dømmast? Kvifor vil dei ikkje redde seg sjølve, redde kvarandre? Kvifor kan dei ikkje sjå meir enn berre den andre? Utan at Paavali tenkjer eller skriv det, er det vanskeleg å ikkje tenkje på munnhellet "kjærleik gjer blind". Og som me får seinare får lese, blindar hat med.

Aalo er den tredje kvinna. Og ho elskar mannen sin, barnet sitt og livet deira. Men ho er merkt av Satan, skriv forteljaren, som er ein namnlaus geistleg. Ho har eit svart merke under venstre bryst, som om Satan har gripe etter ho, eller kan hende ein varg har klora i ho. Ho har vargblod i seg, og ho trekkjast mot skogen og det fælslege når det kallar på ho. Om ho elskar Satan, skriv han ikkje eksplisitt, men at ho likar å vere varg, meiner han klårt at ho gjer. Ho er kvinna som ikkje kan velje, men som vert jaga åt skogen av di mannen og samfunnet og Gud ikkje godtek varulvar.  Då vert ho varg, den ho eigentleg er, for ho er i makta åt ein demon. No i dag er slike forteljingar om varulvar ikkje dei same som før (overtru), men ein kan tolke problema som ein kamp i kvinna, mellom natur og kultur, eigne instinkt, eigen vilje og eigen identitet på den eine sida, og at ho skal leggje seg under mannen på den andre, ein prosess som kan vere både smertefull og sjølvutslettande.

Og det er ei av mange moglege tolkingar som ein kan nytte på alle tre verk. Samfunnet og mannen freistar å kontrollere og styre kvinna og kjærleiken hennar, og dei sikrar seg med lov, gudstru og ekteskap som pressmiddel. Så lengje ho held seg til reglane, går det ho godt. Men kvinna vil vere fri. Å leve bunde og kua er ikkje å leve. Då er det betre at ho friviljug lèt livet.

Aino Kallas har ein stor og imponerande forfattarskap, og eg ser fram til å lese meir av ho. Ho skriv så godt! Diverre er det ikkje mykje som er omsett til norsk, men eg trøyster meg med at det kan vere meir å finne på svensk. Dei tre forteljingane i Gjennom eld og vatn er framifrå omsatt av Liv Hatle, med eit kraftfullt, klingande, susande, skildrande, arkaisk, kvikt, ordrikt, spanande og saftig nynorsk språk. Eg rår alle til å lese boka!

fredag 7. juli 2017

Billedhuggerens datter

Bildekilde: Bokelskere
Etter å ha lest Eve Chases slitsomme forsøk på en roman, kjente jeg at jeg måtte ha en positiv leseropplevelse. Og den fant jeg på denne måten: Jeg valgte en forfatter som jeg kjente til fra før, for å garantere at jeg skulle føle meg hjemme i språk og stil. Neste premiss var at boka ikke måtte være for lang, for å unngå å miste motet før jeg var kommet halvveis. Deretter fant jeg fram noen alternativer og leste den første sida i bøkene for å se om dette var noe som kunne appellere til meg akkurat nå. Og på tredje forsøk - det var det! Dermed var valget tatt, og jeg gikk for alvor i gang med Billedhuggerens datter (1968, på norsk i 1969 ved Gunnel Malmström) av Tove Marika Jansson (1914-2001).

Kort fortalt er ramma rundt boka inspirert av Tove Janssons egen oppvekst på 1920-tallet. Den er ingen sjølbiografi eller faktabok, heller ei erindringsbok uten et tilbakeskuende og bedrevitende voksent blikk. Det er barnet Tove som fører ordet, og i boka er hun en navnløs jeg-person. Slik kommer ikke forfatterens egen biografi for tett på leseren, men de som kan og vil kan finne fram likheter og forskjeller og pusle sammen en helhet. For meg var ikke det viktig i det hele tatt, det var mer det å være med i hele det kunstneriske, skapende og veldig sansende universet hun skildrer.

Det litterære, fortellende barnet er et nærværende, varmt og begeistra barn. Jeg-personen har mye energi, mye positivitet, hun har et konkret og underholdende skråblikk på tilværelsen samtidig som hun er god og mild, men bestemt. Det skaper mange morsomme situasjoner. Hun vokser opp i en litt unormal familie, der faren er billedhugger og mora er tegner. Begge er mye opptatt med sine respektive karrièrer og har kanskje ikke alltid tid til å være så mye med barnet sitt. Hun blir derfor gående en del aleine, og hun undrer, fantaserer og erfarer i sitt eget, uforstyrra tempo.

Barnet elsker når faren er på fylla og lytter til de spennende historiene som fortelles på kjøkkenet, hun trekker inn lukta av sprit og sigarer og smugkikker når det braker løs med en slåsskamp. Hun elsker den voldsomme stormen som herjer på eiendommen ut mot havet og når alle må løpe rundt for å redde tingene ute, båtene og til og med sjølve kaia. Hun liker sommerhuset og alle de snåle naboene og gjestene og de merkelige prosjektene som foregår og integrerer seg sjøl som en naturlig del i smått og stort. Hun holder pusten når far skal støpe og hun veit godt at hun ikke må forstyrre når mor jobber. Så hun sniker seg rundt og lager teater for de som vil se på, om det så er i regnvær for bare ei småsenil dame og en katt. Eller hun ror ut i båt med en venn og tvinger seg til å ro rett inn i tåka og frykten.

De nitten kapitlene er korte og episodiske, klart avgrensa i tid og sted og i forhold til hvilke personer som er med. Kapitlene er tett på novella som sjanger, men er likevel så tett sammenbundne at jeg velger å se boka som en roman. Den sceniske komposisjonen og barneperspektivet minner om Sommarboken (svensk tittel). Når kapitlene i tillegg er lagt til disse lange sommerdagene, der havet er endeløst og skyene ruller over himmelen i den finske skjærgården, blir også stemninga noe lik. Men det trekker verken den ene eller andre boka ned, det er heller det motsatte. Bøkene støtter hverandre som tekster fra samme univers, der menneskene er overlatt til hverandre og sine begrensa omgivelser, og frivillig underlagt - og avhengig av - naturens mange luner. Kanskje er det der fantasien får spillerom, mennesket får skaperkraft og kunst oppstår.

Barneperspektivet i romanen er gjennomført, men ikke uten utvikling. I begynnelsen er det tydelig at vi har med et lite barn å gjøre. Hun er svært konkret, hun har et begrensa ordforråd, misforståelsene og antagelsene er mange og morsomme, og hun lager sin første skulptur. Hun lever i en blanding av fortid og nåtid, myter og virkelighet, det abstrakte og det konkrete. Og over alt sammen rager kunsten og Gud. Seinere virker det som om hun løsriver seg fra det siste, men kunsten fortsetter å modne sammen med henne, verket igjennom.

Etter hvert blir det et eldre barn vi møter, et sterkere, staere, mer krevende barn med mange ideer og planer og stor gjennomføringskraft. Hun er driftig og dyktig, nysgjerrig og ydmyk. Sommergjestene til mor og far, derimot, sitter kan hende igjen med et litt annet inntrykk etter å ha møtt på henne og brødrene. Ettersom boka går mot slutten, modnes barnet mer og mer, og når vi forlater henne, er jeg ganske sikker på at hun ikke er så langt unna sin egen debut - i tidsskrift i 1928 og med bildebok i 1933. Slik er Billedhuggerens datter ikke bare ei erindringsbok, den er også ei dannelsesreise, der barnet utvikles og blir kunstner. Og språket, tankene, ferdighetene og kunnskapen hennes er så overbevisende, at hun er klar allerede før hun er tjue år.

Boka er befriende på mange måter. For det første er hele vår teknologiske og multimediale verden totalt tilsidesatt og ikkeeksisterende til fordel for samspillet mellom natur og kunst, foreldre og barn samt dynamikken i skapelsens mange faser. De er ute i båt, men de ror. De ferdes på øyene, men de går. De er på tur og har med matpakke. De finner små skatter i fjæra og kaster stein i havet. I de få byscenene er det verken snakk om biler, motorsykler, lyskryss, heiser, reklameskilt eller kino. Ulike former for teknologi virker totalt uinteressant.

For det andre er en ytre verden heller ikke til stede som noe. Det er aleine barnets tanker, erindringer, leik og fantasi som setter grenser for innholdet i kapitlene, ikke hva som går an, hva som fins, nyheter, økonomi, krig, uro eller noe annet hun har sett på tv eller hørt på radio. Hun virker helt upåvirka, helt blank for kulturelle fellesreferanser utover de religiøse og kunstneriske, i sin egen boble, der det som er viktig er sansing, erfaring og det å kunne skape noe eget. Den ytre verden er ikke der. All den energien vi i dag bruker på å følge med på alt og alle over hele verden, kan hun bruke på seg sjøl. Og resultatet blir helt enestående.

Likevel er det ei nådeløs bok. Sjøl om skildringene innimellom kan nærme seg idylliske, er det lett å se det ubarmhjertige, ensomme barnelivet hun lever. Barneperspektivet gjør dette enda tydeligere, for barnet går uten denne voksenkontakten som er så viktig i dagens barneoppdragelse, med fysisk nærhet og psykisk trygghet. Alt hun gjør, gjør hun sjøl, i lys av de voksnes ideer om kunsten og livet og hva som betyr noe. De voksne spenningene ligger rundt henne, lista for evner og prestasjon ligger skyhøyt. Allerede da, på 1920-tallet, var dette en livsførsel som var på vei ut. Men det var et liv som fantes, og Tove Jansson viser det fram i all sin bredde, det livet som forma henne, som kvinne og forfatter og tenkende menneske. Dette mystiske, magiske kunstnerlivet.

Igjen: Kunsten. Hun kommer aldri utenom, men lever med og i og til slutt tror jeg ikke hun kan leve uten. Kanskje det var derfor hun også fant seg til rette der, i et skapende element, stadig lesende, skrivende, tegnende, tenkende. Billedhuggerens datter er skarpe erindringer i et følsomt og presist språk. Jansson skriver med masse varme og omsorg og er nært på alle menneskene hun skildrer, slik at de blir virkelige med sine rynker og barter og oppheng på gips og glansbilder. Men boka er helt fri for sentimentalitet. Den er stram, vakker, velforma og sann - og helt nydelig å lese en lang sommerdag.

mandag 3. juli 2017

Sommerlesing, del II

Sommer, sommer, sommer! Med sommerstengt barnehage, sommervær og sommerklær, har jeg egentlig ikke noe valg: Nå er det sommerferie! Og godt er det, for her er det varmt døgnet rundt, så sannsynligheten er stor for at jeg ikke ville fått gjort så mye på jobb uansett. Da er det mye bedre å kose seg skikkelig med lange, varme utedager, glade barn, leiking, turer, sykling, bading, melon, jordbær og massevis av is! Og innimellom skal jeg naturligvis forsøke å få til litt lesing.  

Alexander L. Kielland
I juni leste jeg Gift på nytt, ei bok som var særprega og intens da jeg leste den i tenåra, og som ikke var noe mindre særprega og intens nå. Alexander L. Kielland er en svært dyktig forteller, han har et godt grep om hovedfortellinga og de ulike historiene han beretter. Og, noe som forundra meg, var at to av bokas aller sterkeste scener faktisk var akkurat slik jeg huska dem. Jeg gleder meg til å lese videre!

Jens Bjørneboe
Og nå som Gift er lest, er det fritt fram med Jonas! Jeg håper jeg får lesetid i løpet av juli.

Per Olov Enquist
Planen var å lese sjølbiografien til Enquist i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill i juni. Men det skjedde bare ikke. Jeg hadde nok litt for mye å gjøre og litt for få lesetimer til å kunne gape over ei slik omfattende bok. Jeg tar likevel med meg boka videre og håper den leses i løpet av sommeren, eller kanskje mer realistisk, i løpet av året.

Sigrid Undset
Etter å ha lest første bind om Olav Audunssøn i løpet av våren og hatt ei god lesepause, er jeg nå klar for andre bind. Jeg leser fortsatt sammen med Birthe og koser meg veldig, sjøl om lesinga også er vondt og vanskelig. Men altså, den skrivestilen til Undset, i kombinasjon med historias innhold og krafta hun forteller med, er helt enestående. Anbefales!

Marita Fossum
Fossum må fortsatt vente, kanskje til august, eller kanskje til jeg er i humør til det som ser ut til å være nok ei trist bok. Jeg trenger at bøkene er noe mer, ikke bare en isolert følelse eller ei nedgraving i ett bestemt tema.

Tove Jansson
Og med Tove Jansson er alltid noe mer, garantert! Det var ei skikkelig drømmebok, denne Billedhuggerens datter fra 1968 (på norsk i 1969 ved Gunnel Malmström). Jeg koste meg masse med språk, stemninger og erindringer fra et liv som er langt unna mitt eget, men som likevel kjennes så nær. Omtale kommer.

Eve Chase
Black Rabbit Hall er lest og omtalt og fordøyd og vel så det, og faktisk, når jeg tenker meg om, allerede ganske glemt. Ingen vinner der, altså. Jeg er i tvil om jeg skal gi meg sjøl et lesekryss, men de 389 sidene må vel være til godt for noe.

Aino Kallas
Plutselig en kveld satt jeg med nesa i boka Gjennom eld og vatn skrevet av finske Aino Kallas (1878-1956), og fy søren, for noen fortellinger! Og for et språk! Og for en saftig oversettelse! Det blei med andre ord ganske seint på natt før jeg slutta å lese, og nå er det ikke så mye igjen av boka. I tillegg er forfatteren ei skikkelig fascinerende dame. Omtale kommer.

Jon Fosse
I løpet av juni leste jeg Jon Fosses Dikt. 1986-2000, og jammen blei det ikke et innlegg av den også. Kvaliteten på dikta kom bedre fram jo mer jeg leste, og enda bedre blei de da jeg skreiv om dem. Det i seg sjøl er en interessant observasjon som beskriver meg godt som lyrikkleser. Jeg trenger tid til å komme inn i symbolikk og poetisk sfære, og jeg må jobbe meg ned i materialet for å få et varig utbytte. Det er en spennende prosess. På den andre sida er jeg veldig glad for at det ikke er slik med alt jeg leser.  

Tre riddersagaer
Når jeg syns at jeg har levd ei stund (les: for lenge) uten noe som tematiserer middelalder (ingen artikler, bøker, reportasjer, nyheter, diskusjoner, tanker), vender jeg tilbake til middelaldertekster. Denne gangen er det tre riddersagaer som står for tur. Jeg er i gang med lesinga og koser meg masse!

Bokhyllelesing
Som jeg har skrevet om her, lider jeg av valgets kvaler, og tar ikke lett på bokvalget. Det er litterære mursteiner som står for tur, de skal helst være på mer enn fem hundre sider og de skal leses innen juli er omme. Så raska på! 

Sommerlesing
Fordi det er ferie, ser jeg for meg at jeg får mye mer lesetid enn normalt, sjøl om jeg veit av erfaring at jeg får langt mindre enn jeg tror. Likevel stopper det ikke meg i å velge meg noen potensielle sommerbøker: De fortapte spillemenn av William Heinesen, Larmen og vreden av William Faulkner, Da duene forsvant av Sofi Oksanen, Arkitekt av Merethe Lindstrøm og den berykta Sannheten om Harry Quebert-saken. Så får vi se hva som utfolder seg i løpet av sommerdagene...

Faglitteratur
Med jobbstart i august kommer slikt tidsnok og tynger lesedagen med den tørreste lektyre (den en leser ufrivillig, også kjent som tvangslesing - det blir aldri bra), innimellom glimter den til med overrraskende informasjon og kul formidling. Inntil videre har jeg satt hjernen i det skjønnlitterære giret og ser fram til å kose meg med smått og stort.

Jeg ønsker dere alle en knall boksommer! 

fredag 30. juni 2017

Murstein til besvær

I ulestreolen min er det mange tjukke bøker. Det er faktisk så mange av dem, at de totalt fortrenger de tynne bøkene og de med normalt sideantall. De har så til de grader tatt over hele reolen, og ikke bare de enkelte hylleplatene, men også golvet foran reolen og stabelen ved siden av og ekstrahyllene i de andre reolene og den store pappesken fra Mammutsalget og avlastningsbordet med bøker fra fjorårets Mammutsalg og gavebunken under bordet. Overalt hvor jeg ser, finner jeg tjukke, omfangsrike, digre, tunge, massive, omfattende, rikholdige bøker. Med andre ord: Mursteiner.

Hos meg har det altså hopa seg opp. Jeg plukker fram romaner, novellesamlinger, skuespill, diktsamlinger, essay- og artikkelsamlinger, barnebøker, biografier, ungdomsromaner, korttekstsamlinger og så videre for å lese etter hvert som året og lesehumøret går sin gang. Men de virkelig omfattende bøkene, de ulitmate, uoverkommelige klassikerne, det vil si eposene, de svært store romanene og de helt uforståelig omfattende utgivelsene, står igjen. De står og står i hylla til bokryggen begynner å falme og støvlaget på toppen er mjukt og grått. I alle fall nesten.

Fakta er at de står så lenge at jeg må lage leselister og legge leseplaner med omhu for å få lest dem. Jeg må planlegge og motivere, sette meg delmål og tvangslese, av og til må jeg krysse av hver eneste leste side for å i det hele tatt se at det går framover, at jeg stadig nærmer meg neste avsnitt, neste side, kapittel, del, slutten. Om jeg ikke gjør sånt, er jeg redd mursteinene kommer til å bli stående for alltid, i alle fall til barna har flytta ut og jeg igjen har makta over min egen fritid. Men jeg har jo lyst til å lese noe i år også. Og gjerne ei tjukk og god bok som begeistrer og fascinerer, interesserer og overrasker. Men hvilken bok er da det?

Og det er her jeg er nå. I leseutfordringa Bokhyllelesing 2017 er temaet for juni og juli å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese. Tjukk bok for meg er ei bok på mer enn fem hundre sider, eller med så tungt innhold at den tar svært lang tid å lese. Jeg har så mange! Og valgets kval er så omfattende at jeg nå, per i dag, fortsatt ikke har valgt bok og kommet i gang med lesinga. Jeg er med andre ord nesten en måned forsinka, og mursteinene ler fra topphyllene, der de skuer ned på meg.

Hva er det jeg så har å velge i? Hvilke bøker er det som humrer og ler innimellom omslag og stive permer? Jo, det er ingen ringere enn Det annet kjønn, Idioten, Middlemarch, Den gylne notatbok, De besatte, Sin egen herre, Usynlig mann, Den guddommelege komedieDon QuijoteChristianus Sextus, biografien om Fjodor Dostojevskij, FaustBuddenbrooks, Den store SertãoHistorienJuvikfolke, Blikktrommen, Rødt og svart, Frederica-kvartetten, Mannen uten egenskaper, Moby Dick, Bjørndaltrilogien, Barnas bok, Mårbacka-trilogien, Rosens navn, Herodots Historie, Sannheten om Harry Quebert-saken, Dekameronen, På sporet av den tapte tid, Michel de Montaignes Essays, Olav Audunssøn og hans barn, Kvinnen på Wildfell Hall, Romerrikets historie, Kleopatra, Sagakongene, Herr Tristram Shandys liv og meninger og så videre og så videre og så videre.

Valget er verken lett eller enkelt. Jeg har jo lyst til å lese disse bøkene, ellers ville jeg ikke ha ønska meg dem og kjøpt dem, men jeg har ikke lyst til å ikke ha lyst til å lese dem. Ikke vil jeg ha dem på utstilling heller, og stadig bli minna på at jeg nettopp ikke har lest det jeg burde lese. Ulestreolen min er ordna etter anskaffelsesdato, slik at det virkelig begynner å haste med enkelte titler. Jeg kan da vel ikke ha ti år gamle uleste bøker på lur? Da er det på tide å gjøre opp status!

Men klassikere kommer en ikke utenom. De bør og skal leses, og for min del må de leses også. Jeg syns det hører med til allmenndannelsen, og jeg lærer i tillegg så vanvittig mye av dyktige forfattere! Sånn sett burde det være en glede å lese tjukke bøker. Det som er problemet, er tid og muligheten til å kunne fokusere. Med små barn kan en sjeldent lese lenge i fred og ro. Og enkelte av de nevnte bøkene, krever fred og ro og konsentrasjon over lengre tid, noe som er utfordrende når hverdagen er delt opp i svært mange gjøremål. 

De tjukke bøkene er altså noe til besvær akkurat nå. Og jeg kjenner at jeg heller litt mot å lese Sigrid Undsets andre bind om Olav Audunssøn, ei bok jeg likevel har på leselista i år, framfor å gå i gang med ei ny ei, som kanskje ikke begeistrer nå i sommervarmen. Men hvem veit, sommeren er lang og den endelige sommerleselista er fortsatt ikke helt på plass.

Lykke til med sommerens bokvalg, og god les! 

onsdag 28. juni 2017

Sommerens lesevaner

Ei rask spørrerunde om sommerens lesevaner følger under, ei liste som jeg plukka opp hos Astrid Terese på bloggen Betraktninger. Spørsmåla, her i en lett omskrevet versjon, og ikke minst det å lese andres og å tenke på egne svar, ga meg skikkelig sommerstemning! Og det er jo ikke så dumt akkurat nå.

1. Pleier du å lese mer, mindre eller som vanlig om sommeren?
Før jeg fikk barn: Mer! Etter jeg fikk barn, med sommerstengt barnehage: Mindre! Det er ikke så greit å lese når en stadig må plastre knær, tørke opp saft, hente is, skjære melon, fylle på vannpistoler, hoppe tau, tegne med kritt, vanne blomster, henge opp tøy, fjerne sand fra tær og ører og truser, og for å ikke snakke om umuligheten av å lese mens vi er på biltur, sykkeltur eller badetur.

2. Leser du samme type bøker på sommeren som resten av året, eller leser du noe spesielt når det er sommer?
Jeg er vel som mange andre, som ønsker noe litt lettere om sommeren innimellom grilling og bading og myggestikk. Men så irriterer jeg meg grønn over alle upresishetene og slurvet i disse lettere bøkene at det bare blir styr, så det er vel greit å lese det samme om sommeren som ellers om året lell. Når det er sagt, forsøker jeg alltid å plukke ut sommerlektyren med omhu.

3. Beskriv den ultimate sommerleseplassen.
Aller helst har jeg en behagelig (men ikke for behagelig, da er det fort gjort å sovne) liggestol i skyggen, for eksempel under et tre. Sola skinner, men ikke så skarpt at jeg må myse hele tida. Tett inntil liggestolen står det lite bord, der jeg har forfriskninger, penn og notatbok og andre ting jeg måtte trenge. Og det viktigste av alt: Barna leiker et lite stykke unna og passes av noen andre!

4. Hvilken bok er perfekt for en sløv dag på stranda?
Da ville jeg nok velge ei bok som tilsynelatende ikke krever at jeg investerer så mye i fortellinga helt umiddelbart, ei bok jeg veit jeg vil kose meg masse med, eller ei bok jeg har lest tidligere og har et inderlig forhold til og derfor vil lese igjen. Bøkene bør dessuten ikke akkurat være praktutgaver. Eksempler blir derfor noe lettere skrevet av forfattere som Anna Gavalda, Alexandre Dumas, Marisha Pessl, Raymond Chandler, P. G. Wodehouse eller Agnes Ravatn, en klassiker av Jane Austen eller Charles Dickens, eller Narnia-bøkene. Men så drar ikke jeg på stranda for å lese, heller. Det går mest i bøtte og spade, og sand, sand, sand.

5. Fortell om ei god bok som utspiller seg på sommeren.
De fleste gode bøkene jeg har lest, foregår ikke på en bestemt årstid. Unntaket er naturligvis Sommerboken av Tove Jansson, som mange andre også trekker fram her. Andre bøker med mye positiv sommer i seg er Den afrikanske farm av Karen Blixen, Besettelse av A.S. Byatt, Bestemødrene av Doris Lessing, og de mer ufordrende Mrs. Dalloway og Til fyret av Virginia Woolf. 

Det var meg, hva med deg?

søndag 25. juni 2017

Lys og mørker: Dikta til Jon Fosse

Bilete: Bokelskere
Lesinga i mai og juni, ja, faktisk i heile år, har vore sporadisk og fragmentarisk på same tid. Eg har hatt mykje å gjere med familie og to krevjande jobbar, og meir enn nokon gong har eg kjent på ein aukande angst for mursteinar - dei verkeleg tjukke bøkene. Og no har eg snart berre slike att i ulesthylla! Eg kom difor fram til at eg kunne iallfall lese nokre dikt innimellom alle gjeringane. Og slik vart det.

Dikta vart henta fram i korte stunder med fritid, til dømes etter middag og før jobb, etter jobb og før soving, før og etter møte, og medan borna leika utan sterk trong for inngrep frå vaksne. Boka eg har lese er satt saman av fire diktsamlingar, alle signert Jon Fosse (f. 1959), og heiter ganske enkelt Dikt. 1986-2000. Etter om lag to veker hadde eg lese alle dei fire samlingane, Engel med vatn i augene (1986), Hundens bevegelsar (1990), Hund og engel (1992) og Nye dikt (1997).

Jon Fosse er ein forfattar eg likar godt, og eg så fram til å lese dikta. Men dei var ikkje heilt slik som eg tenkte meg. Eg er godt van med skodespela og romanane, det oppattakande språket, dei korte setningane, dei enkle strukturane og eit oversiktleg handlingsplan. Alt er skrive med dei same kontrastane og bileta, den djupe uroa, dei sterke kjenslene -  eit perspektiv som gjer verda stor og menneska små og liva korte, men ikkje utan meining og verdi. Det me gjer og den ein er er heilt vesentleg. Og lyrikken er på mange måtar ein heilt naturleg del i dette. Tematisk heng dei iallfall saman med resten av forfattarskapen: Det er sentrallyrikk om dei store tema, livet, døden, kjærleiken, havet, Gud, kunsten, sannheita, tida, augneblinken. Men forma, og formspråket, var heilt nytt.

Attmed uvan form -  ei fri og glidande form, eit tradisjonelt lyrisk oppsett, men med ein moderne og prosaisk handsaming av innhaldet, og eit anna språk - eit mykje meir poetisk og assosiativt språk, springande, frå bilete til bilete og plutseleg stille, frå det konkrete til det abstrakte, frå det nære til det fjerne, frå eit du til noko felles og så vidare, fekk eg også ei utfordring med innhaldet. Temaa var som skrive over velkjende, men presentasjonen av dei var så uvan at eg hadde problem med å følgje dikta. Resultatet vart at eg anten syntes dikta freista å gape over for mykje, vere for mykje, inkludere for mykje i eitt og det same, slik at dei nærast sprakk og vart utilgjengelege for lesaren, eller at dei var for enkle, så bunde i det konkrete og nære at eg febrilsk leita etter ein assosiasjon og ein dobbeltheit.

Å lese slik er utmattande. Særleg var byrjinga utfordrande - Fosse sprang ikkje berre frå dikt til dikt, men også i same dikt, og det var vanskeleg å få auge på ein raud tråd, eit tematisk samhald, eit omdreiingspunkt. Eit slik oversyn kom faktisk ikkje før eg hadde lese nesten heile boka. Då såg eg korleis alt hang saman, og då vart det også tydelegare kvifor forfattaren var ufokusert i byrjinga. Det er som om han skjerpar seg for kvar samling, det er ei rørsle som stig oppover, han innsnevrar frå det springjande kaotiske tilværet med mørke tankar, meiningslause, vonlause, uro og død, og meir og meir søkjer mot lys og innsikt, spørsmål som kven eller kva er Gud, kva er tru, kva er meininga med eksistensen, kva er tid, no, kunst, skaping, eit liv? Og i nokre av dikta er det som om Fosse freistar å fange ein augneblink, setje ord på det useielege, skildre det ordlause og gje bilete til det me ikkje kan sjå. På mange måtar er det eit håplaust prosjekt, men det er ein vakker og overtydande freistnad.

Samlingane stod altså ikkje så støtt kvar for seg, det var mørker og kaos, einsemd, hundar og englar, ein einsam gut, fargar, natur, nokre lydar, skuggar og lys. Dei to fyrste samlingane er prega av mange for meg fremmedarta bilete som eg hadde hardt for å visualisere. Eg tok ofte poenget i formuleringa, men såg det ikkje. Delvis trur eg det kom av dei hyppige og brå vekslingane, slik at eit bilete mest ikkje fekk stå i ro før det neste kom. Men med dei fire samlingane sett som ein heilskap under eitt, var det meir å hente. Og for kvart dikt var det som om eg kom nærare ei opphaveleg sanning, ei drivkraft, ein bodskap. Dimed vart det eit utbyte likevel, eit utbyte som krevjer arbeid hjå lesaren, men som kan gje mykje. Eg vil difor la dikta snakke sjølv.

Døme frå Engel med vatn i augene (1986)

svarte kvelvar i hjarta. Klunger, vind. Enno ei natt
med spraglete vimplar. Cowboyhattar
og nettingstrømper. Titlane. Morgon. Gammal
bøkeskog. Eg går
gjennom skogen med son min i den eine handa. I den
andre er varmen hennar

Døme frå Hundens bevegelsar (1990)

når hjarta er ein måne
i kvelden
er regnet også der
og forteljinga
i kroppen
er fjellas
linjerørsle
langs himmelen
der inne

*

ein song av stein
eit hjarte i ein kveld

og alt som er

(ta tak, gå fram)

*

høyr korleis regnet bevegar seg
høyr korleis hjarta slår
høyr korleis tanken forsvinn

høyrer du regnet komme
(ein farge ser farge i regnet)

høyrer du lyset i steinen
(og kvar har steinen all si mold)

Døme frå Hund og engel (1992)

Det går og går
og alle dei døde er med oss
også dei døde går og går
i oss
går og går
alt går og går
dei døde som er forsvunne
dei døde som berre nesten er forsvunne
og alt går og går
og alt som finst
det går og går
fuglane flyg på himmelen
fisken søm under vatnet
vi går og går
alt går og går

*

ein slik kveld, i vinden, dreg du
båtane ut
og gardinene flagrar
og vindauge svarte
eit vindauge slår
ei røyst over fjorden
ein hund gøyr
eit vindauge slår og slår
og også du og vinden
så vind

*

slik kan du finne vår skrift
i dette som alltid forgår
og er regnet i vår einsemd
For vi står i regnet
med tydelege hjarte
utan sorg og skam
utan den skingrande sola utan høy
Vi står i regn og mørker
og molda skriv
oss med si klåre skrift
så utan kulde. Vår skam er altfor stor
og våre stemmer er små
våre rørsler er alltid og aldri åleine
For regnet har eit lys
og mørkret har eit lys
som når det lyser
frå ein båt på fjorden
eller frå eit einsleg hus
attmed land ein stad. Og eg ror i mørkret
den store sorga bort

Døme frå Nye dikt (1997)

eg ser ditt lys ta
sitt tilhald
i ei hand som spreier mold
over det som ein gong var, du trør din fot

og eg ser deg opne din varme
til ei forsvinnande hand
som ikkje lenger bevegar seg, så
trø din fot, du trør din fot

*

Du står midt i rommet
og di hand er eit langsamt ansikt
som kvitnar, som blir
langsamt kvitt
og forsvinn   med bølgjene
som slår mot fjøra   Og båten opnar seg
mot våre hender   blir så langsamt kvit   i bølgjene
som slår sitt mørker   Slår sitt mørker
inn mot fjøra   Og regnet fell i båten   Kleda dei blir våte
Regnet som gjer håret vått og tungt   Og eit ansikt, ditt, i regnet
Og det våte håret ditt, i himlens gråe lys
Og sorga skjult i trea
der inne   Og så di hand, så 
tung av skuggen frå alt som har vore
og no er deg, mi hand
så tung ein skugge   mot svart   Og ei redsle
forvandlar det sette: held
den Gud eg ber til
sin draum ved lag, er Guds draum, så
langsamt, i dette? Eller kanskje er det
heller oss, som Gud, som forlatne av Gud, i dette?