tirsdag 12. desember 2017

Omsorg

Bildekilde: Bokelskere
Hva er egentlig omsorg, spør Kristin Buvik Sivertsen (f. 1986) mellom linjene i sin debutroman med den passende tittelen Omsorg. Og etter endt lesing, kjenner jeg at jeg grubler over mange ulike spørsmål vedrørende temaet. For eksempel: Er omsorg bare det å ha omtanke for noen, eller må omsorgen vises? Kan omsorg beskrives? Er omsorg målbart? Kan jeg bestemme når du har fått "nok" omsorg? Og ikke minst: Hvordan se, vurdere og gi den omsorgen som andre ønsker og trenger?

17. februar 2015 blir politiet tilkalt til en omsorgsbolig i Oslo i forbindelse med et mistenkelig dødsfall og en mulig voldtekt. Halvannen måned seinere blir ei nokså nyutdanna politikvinne kobla inn i saken. Hun er høygravid, men aleine, og har et visst tidspress på seg for å få løst saken før hun skal ut i permisjon. Hun går kjapt i gang med å intervjue beboerne og de ansatte på omsorgsboligen, samt andre som kan bidra til å kaste lys over hva som har skjedd. Dette er altså bokas tydelige rammer og svært avgrensa univers.

Men innafor rammene er ikke alt så tydelig og avgrensa. Det sås tidlig tvil om hva som egentlig har hendt og hvordan det har foregått. Beboerne og de ansatte motsier seg sjøl og hverandre, og politikvinna har problemer med å få kabalen til å gå opp i det aktuelle tidsrommet. Hvem var hvor når? Og hvem gjorde hva med hvem? Og ikke minst, hvem snakker sant? Hvem kan politiet feste lit til - hun som hevder å ha fått nattlige besøk av en mann, eller han som mener han blir usynlig på natta? Uten å kjenne til miljøet hun tråkker inn i, må politikvinna raskt og effektivt vurdere stedet og personene, leite etter bevis hun ikke veit hva er og søke etter svar på spørsmål hun ikke kjenner. Det er en kaotisk prosess, der også leseren kjenner på følelsen av avmakt.

Romanen er sortert etter dato for de ulike hendelsene og avhørene. I åpninga følger vi politikvinna i et skildrende kapittel, før hun for alvor trer inn i omsorgsboligen og saken. Deretter følger en rekke transkriberte avhør, der vi som lesere forholder oss nøytrale og ordknappe, sammen med politikvinna. Innimellom blir avhørene avbrutt av et nytt skildrende kapittel, der vi følger, reflekterer med og kommer tettere på den kvinnelige hovedpersonen.

Vi har altså et dødsfall og en mulig voldtekt. Slik sett kan boka klassifiseres som en kriminalroman, fordi den inneholder et mysterium som krever ei løsning, forbrytelser som søker ei oppklaring der de agerende blir konfrontert med og ansvarliggjort for sine handlinger. Og underveis er boka virkelig spennende. I avhørene, for eksempel, bygger Sivertsen opp ei sterk spenning, slik at en som leser stadig venter på det avgjørende, det fellende beviset, detaljen som røper hvem som har gjort hva. Leseren holdes på pinebenken, lenge, lenge, og sjøl om leseren i meg muligens blei litt skuffa av avslutninga, blei jeg både imponert og fornøyd faglig sett. For Sivertsen holder igjen og holder boka realistisk hele veien.

Sjøl om boka langt på vei er bygd opp som en kriminalroman og inneholder mange velkjente kriminalromanelementer, er Omsorg slettes ikke en krim. Dette er en roman hvis hoveddel er ramsalt samfunnskritikk. Sivertsen borer spisst og hardt rett ned i begrepet omsorg og viser fram og kritiserer i samme håndvending. Gjennom avhørene møter vi jo nettopp både beboerne og de ansatte, vi blir kjent med deres historier og tanker, og de deler gjerne sine oppfatninger av hverandre. Slik blir det lett for oss lesere å se hvor det eksisterer grov menneskelig svikt. Her er feilvurderinger i fleng, og i tillegg er det ikke de menneskelige behovene som styrer relasjonene mellom pleierne og beboerne, men klokka. Slik blir dette ei ganske stygg bok innholdsmessig sett, som fort gir dårlig samvittighet, skyldfølelse og skamfølelse. Det står i en grell, men god kontrast til den enkle tekniske briljansen til Sivertsen og det veltilpassa språket.

Forfattere som velger å skrive med en polyfon fortellerstemme, faller fort for eget grep og lar alle litterære personer være like. Forvirrende ofte tenker de likt, de ordlegger seg nærmest identisk og resonnerer på samme måte. Alt er i samme språk og rytme. Er det egentlig troverdig? Jeg irriterer meg alltid over slikt, for jeg tror jo at en rørlegger tenker med andre ord enn en bibliotekar. Her har Sivertsen valgt å våge det mange ikke tør eller evner. Hun har gitt de litterære personene hver sine distinkte stemmer i tillegg til egne historier og separate psykiske, fysiske og emosjonelle problemer. Ikke bare er det forskjeller i avhørssvarenes språk, med for eksempel a-endringer og pronomenvekslinga hu/hun, også i tempo, lengde og innhold lar Sivertsen det sprike. En beboer er voldsomt opptatt av reality-tv, og trekker dette inn i alt. En annen vasker hele tida. Så er det psykiateren, med sine lange, faglige utgreiinger. Han ville sikkert fått mark av den ene nattevakten, en sjølgod spradebasse - psykologistudent og verdensmester på samme tid. Vi får også høre fra en pensjonert politibetjent og ei som er helt gal, for å nevne noen. Og dette språket de er gitt, med alt som hører med, fører til krasse utleveringer av både objekter og subjekter.

Omsorg av Kristin Buvik Sivertsen er ikke ei bok for pingler. For det første forteller boka ei rekke sanne historier fra dagens Norge, der slike liv leves, og der slike relasjoner mellom beboere og ansatte er standard. Det i seg sjøl er skremmende nok. For det andre forventer Sivertsen at du tør å granske deg sjøl som omsorgsperson. Og det er mildt sagt krevende, men minst like viktig.

søndag 10. desember 2017

Kjærlighetens handlinger og andre noveller

Bildekilde: Bokelskere
Kjærlighetens handlinger og andre noveller utkom på norsk for første gang i 1992. Boka består av fem noveller henta fra de to samlingene First Love, Last Rites (1975) og In Between the Sheets (1978), begge skrevet av Ian McEwan (f. 1948). Novellene er valgt ut av Gordon Hølmebakk (f. 1928), oversatt til norsk av Geir Uthaug (f. 1950) og utgjør til sammen en et urovekkende knippe tekster med relasjoner som hovedtema.

Tidlig i karrieren fikk Ian McEwan tilnavnet Ian Macabre grunnet tematikken og stilen i tekstene sine. Debuten var ingen ringere enn First Love, Last Rites, deretter fulgte Sementhagen og In Between the Sheets samme år, før Hjelp fra fremmede kom i 1981. Alle fire verker har dette makabre til felles. Jeg husker særlig godt den følelsen jeg hadde da jeg leste Sementhagen - en slags kiling oppetter ryggraden, vissheten om at noe var heidundrende feil, en snikende farlig grusomhet. Men jeg kunne ikke stoppe å lese! Og Hjelp fra fremmede er faktisk verre, jeg ville nok ikke lest den om jeg visste hva den inneholdt. Men slik er det når en blindt følger et forfatterskap.

Ikke alle tekstene er like brutale, sjølsagt. Og til min store glede fjerna McEwan seg fra det mørke og makabre etter hvert. Men likevel har noen elementer fra denne perioden satt seg. For eksempel dette med underliggjøring. McEwan bruker det jevnt og trutt, språklig, billedlig, i skildringer og på handlingsplanet. Videre virker rett og slett som om han har en vedvarende fascinasjon for det som er annerledes, uvanlig eller merkelig. Det er gjerne personene hans som får slike attributter, og McEwan skildrer dem inngående. Det som er annerledes er ikke av den art som gjør at en sperrer øya opp og glaner, men som regel noe lite, noe umerkelig, som snikes med videre, litt som en vond lukt ingen veit hvor kommer fra. Og plutselig blir det avgjørende. 

Dette er altså utgangspunktet for de fem novellene jeg nå har lest. Og la meg bare skrive det med en gang: Dette var ikke ei samling jeg likte spesielt godt. McEwan skriver solid og med driv, som alltid, men jeg opplevde at disse fem tekstene ikke fungerte sammen. De spriker nok litt for mye, og sjøl om den røde tråden er der tematisk sett, mangler samlinga en over- eller underbygning som de, hver og en, kanskje har opprinnelig. Eller kanskje det bare er tematikken som gjør at jeg reagerer. 

I første novelle følger vi en overgriper, i andre novelle følger vi et av samfunnets utskudd, en psykisk skakkjørt ung mann. I tekst nummer tre følger vi et intenst forhold mellom jeg-personen og Sissel, som blir forstyrra av nærværet av en skapning i veggen. I novelle nummer fire følger vi samme person i to fragmenter, men med to ulike synsvikler. Tekstene er realistisk forankra, men fjerner seg på finurlig vis fra det kjente og nære, og blir skremmende. Femte tekst skildrer en middelaldrende mann som etter en skilsmisse ikke er helt på nett seksuelt sett.

I tillegg til at tekstene ofte handler om nære relasjoner, gjerne med seksuelle tilsnitt, uansett om dette er lovlig eller ikke, er tre og en halv av dem skrevet i førsteperson, men med behørig avstand, det gjenstående i tredjeperson. Hovedpersonene er menn i ulike aldere, og alle har eller har hatt utfordringer med kjærester, familieliv og kommunikasjon. De lever i ei nær fortid, ofte London eller lenger sør, de tenker mye, slik at det fort blir et sprik mellom livet de lever og det livet de ønsker å leve, den de er og den de ønsker å være. De skildres, med få unntak, som lite handlekraftige, og en går derfor ut ifra at de mangler gjennomføringsevne. Det henger kanskje sammen med at det tankefulle og følsomme understrekes i tekstene. Derfor blir en overraska når det plutselig skjer noe, og hovedpersonene faktisk agerer. I disse spenningstoppene er novellene svært intense.    

Skildringene er veldig viktige, og de er svært gode, uavhengig om en setter pris på tematikken eller ikke. McEwan skildrer lukter og lyder, farger, hendelser, handlinger, stemninger og smaker, detaljert, ja inngående, og han inkluderer både det gode og det vonde. Det gjør at en får tillit til fortellerstemmen og aksepterer tekstene som realistiske og troverdige. Men så er det denne kilinga oppetter ryggraden da, og vissheten om at det når som helst kan snu. I McEwans bøker kan en aldri være trygg. Slik bryter forfatteren med litterære konvensjoner og etablerte sjangerforventninger, og har på sett og vis skapt seg sitt eget litterære univers. Det i seg sjøl er vel verdt ei gjennomlesing også av disse tekstene. 

mandag 4. desember 2017

Dette skjer ikke

Bildekilde: Bokelskere
Har du noen gang følt at livet har gått skikkelig skeis? At ingenting er gått som ønska eller planlagt, at alt du har jobba for er blitt borte, og at livet plutselig er tomt? At du er tom? At du tenker: Dette skjer ikke, dette skjer ikke, i desperat, vill fornektelse, fordi det kan jo ikke skje! Slikt skjer bare med andre, ikke med meg! Det er ikke du som blir forlatt eller ignorert, det er ikke du som får alvorlig sjuke barn eller brått døende foreldre, det er ikke du som mister jobben eller kona eller bilen eller mobilen, det er ikke du som nok en gang står der, akkurat her, aleine...

Det er en surrealistisk følelse å plutselig se seg sjøl ovenfra eller utenfra på den måten. En er helt klar i hodet samtidig som følelsene skyter gjennom kroppen med vanvittig styrke. Hjertet dunker så det rister i hjernen, pulsslaga i halsen får stemmebånda til å vibrere. En er rasjonell og beveger seg som i sakte film for å få med alt, og er fullstendig rabiat på samme tidspunkt. Det er som om den massive emosjonelle eksplosjonen tvinger deg til å ta ett steg tilbake. Og der står du, og messer om og om igjen: Dette skjer ikke. Dette skjer ikke. Dette skjer faen meg ikke.

Men det gjør jo det. Og så er øyeblikket over og livet raser videre i et forferdelig tempo.

Debutanten Ida Lórien Ringdal (f. 1988) har tatt seg tid til å skildre akkurat slike øyeblikk. Slike Dette skjer ikke-øyeblikk. Øyeblikk der du snur deg på jakt etter tegn fra oven, der du febrilsk glaner etter et svart hull i bakken, flygende griser og bilder av et gjennomfryst helvete - alt for å motbevise at nettopp dette skjer, for å bekrefte at tanken er sann: Dette skjer ikke. Men så kommer vissheten. Dette skjer. Dette er virkeligheten. En vond og ekkel og fæl og skamfull virkelighet som krever deg.

I diktsamlinga Dette skjer ikke er det kjærlighet som står i fokus. Først den ville, lette, glade, nærmest euforiske kjærligheten, følelsen av tilhørighet og sameksistens og pur lykke:

jeg vil våkne opp til ditt trøtte ansikt
til ånden din
det bustete håret
de svette armhulene
jeg vil at du skal strekke deg
inntil meg
gjespe med meg
aldri stå opp
med meg

Men det snur snart. For der den ene er intenst forelska, er den andre kjøligere, slik at den intense kjærligheten ikke blir besvart.

gråter du?
neida, jeg bare fikk noe i øyet
er du forkjøla?
neida, jeg bare fikk noe i halsen
er du forelska?
neida, jeg bare fikk noen i hjertet

Og det går fra å være sårt til å bli vondt, fra å være ømt til å bli sint og hatsk og desperat. Den kvinnelige jeg-personen i diktene føler seg utnytta, brukt og dum - kanskje mest av alt fordi det hele, hele dette løse og udefinerte forholdet, som også er destruktivt og ødeleggende for henne, er frivillig. Hun vil, men veit at det ikke er bra. Det mannlige du-et i diktene har kanskje ikke begreper om hele sammenhengen, men vi som lesere får det gjennom diktene. Og vi får medfølelse med jeg-personen, som etter hvert bærer på en enorm sorg:

vi har ingenting
til felles
bortsett fra
at vi ikke elsker
meg

Men det å bryte ut, sjøl fra noe som er så ulykkelig, er en vanskelig prosess. Og så er det å finne seg sjøl etterpå, midt oppi alle følelsene, noen erfaringer rikere, med et knust hjerte. Hvem er jeg nå? Og deretter akseptere situasjonen og finne veien ut. Det er ikke enkelt. Men Ringdal viser at det fins lyspunkter sjøl i ei bekmørk natt, og at en sjøl fra det djupeste, svarteste hullet kan se stjernene.

I mai 2017 skreiv Ingunn Økland (f. 1969) en rask kommentar i Aftenposten angående vårens diktsamlinger. Hennes innfallsvinkel var de påfallende mange lyrikkdebutantene, og hun stilte spørsmål ved verkenes kvalitet. Er lyrikken blitt en lettvekter, spør hun, og nevner blant annet Ida Lórien Ringdal. Nå har ikke jeg lest de andre debutantene hun trekker fram, men vil likevel protestere mot bruken av benevnelsen lettvekter. Skal all lyrikk være tung og utilgjengelig for å være god?

Ringdal er ikke tung og utilgjengelig. Hun er konkret og nærværende og bruker få språklige bilder og metaforer i samlinga si. Det gjør henne forståelig og tilgjengelig. Videre er språket reint, nært og troverdig, slik at følelsene hun skriver om, nærmest stiger opp fra boksidene. Det gjør samlinga velegna for formidling og høytlesing, kanskje særlig for de som ikke har så mye erfaring med lyrikk. Diktene er såre og vonde, vekker empati, gjør at en fnyser eller ler. Men det vil ikke si at de er lette. Ringdal krever innlevelse og empati, og hun skriver med et fandenivoldsk glimt i øyet om alt hun kan gjøre, i sorg og raseri, men ikke gjør, fordi hun er et godt menneske. Hun byr på seg sjøl og søker klangbunn hos leseren, som også har stått der, fortvila og aleine. Som for eksempel ungdom og unge voksne, som sjøl befinner seg i ei slik livskrise, et dette skjer ikke-øyeblikk, og som kanskje kunne trenge noen kloke ord.

Ringdal ser sorgen og desperasjonen, og legger ikke skjul på den. Det er ikke noe lettvektersk ved det. Så får det bare være at ikke alle lyrikkdebutanter skaper et eget, kringlevridd språk eller forteller noe helt unikt gjennom uforståelige formuleringer. Dette skjer ikke gjør noe mye viktigere. Her tas alle mennesker med alle slike øyeblikk på alvor.

bare ett
siste trekk
puste deg ut
blåse deg vekk
se deg gå
i oppløsning
foran meg
forsvinne
bak meg
lukke øynene
holde meg rolig
holde ut
helt til du går
over

søndag 3. desember 2017

Vinterlesing

I butikkene har en allerede i flere uker kunnet kjøpe julegodt, julebrus og julemarsipan. Årets julehefter er på plass og det er julepynt og glitter og julekuler og julenisser og engler og stjerner og hjerter så langt øyet kan se. Og snø har det kommet også! Et tett, tjukt hvitt teppe, perfekt for snøengler og små snømenn, snølykter og aking. Og etter noen timer ute i kulda, er det ingenting som er så godt som å komme inn. Ungene har røde kinn og tjukke ullsokker på, og setter seg tett, tett sammen i sofaen når det er tid for julekalender på tv. Det er virkelig ingen tvil om at førjulstida er i gang! Men før julefreden senker seg på julekvelden, er det en del jeg skulle ha lest.

Alexander L. Kielland
Alexander, ja - jeg er på fornavn med han nå - blir med videre inn i julemåneden og det nye året. Ambisjonen er fortsatt å få lest gjennom alt han har skrevet. Når jeg får lest det, er jeg ikke fullt så nøye på - jeg veit jo at det er bra!

Jens Bjørneboe
På grunn av et ganske krevende leseprosjekt på jobben, har lesing av all "gammel" litteratur stoppa litt opp til fordel for den nye litteraturen. Men det er egentlig ikke så dumt med ei slik perspektivendring. Jeg har jo vært veldig opptatt av alt jeg har på lur, og å lese ut av ulesthyllene. Men jeg skal innrømme at det er godt å hive seg over nyheter også. Bjørneboe kommer derfor seinere.

Per Olov Enquist
Seinere blir det også for Per Olov Enquist og hans sjølbiografi. Jeg har ikke så mye tid til å lese han nå, men legger ikke skjul på at dette virkelig er ei bok og en forfatter jeg vil lese.

Marita Fossum
Boka som venter her er Lykksalighet, ei bok jeg kjøpte på impuls på Mammutsalget for flere år tilbake. Fra før har jeg lest Å drepe en drage av samme forfatter. Det er ikke ei veldig hyggelig bok, men det var noe ved den som jeg likte, og som derfor førte til nevnte kjøp. Hun må nok vente til neste år, men leses, det skal hun.

Tre riddersagaer
Ingen lesepause på jobben til denne, og svært lite lesetid hjemme. Fokuset er nå på høstens nye bøker, da disse skal drøftes og formidles og brukes og presenteres og i det hele tatt. Det er et spennende prosjekt, og kanskje får jeg nominert noe til Bokbloggerprisen også, etter all lesinga. Men det blir naturligvis ikke denne!

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar
Til tannpussen om kvelden leser jeg artikler i denne boka, men dessverre blir det ofte bare med en eller to, fordi jeg er trøtt og sliten. Så det går sakte, men det er både interessant og underholdende lesing!

Sofi Oksanen
Innlegg om Da duene forsvant kom omsider på plass. Dette er ei veldig god bok jeg mer enn gjerne tipser om! Den passer for lesere som er interessert i krig, historie og dramatiske skjebner, flere fortellere, upålitelige fortellere og ikke minst de som setter pris på et utsøkt språk og en glitrende komposisjon.

Ian McEwan
På kort tid slukte jeg to bøker fra McEwans forfatterskap: Barneboka Dagdrømmeren og novellesamlinga Kjærlighetens handlinger og andre noveller. Omtale på sistenevnte kommer. Og den første anbefales!

Bokhyllelesing
Jeg ligger fortsatt på etterskudd her, men vil ikke avslutte leseåret før alle utfordringene er gjennomført. Noe anna blir bare kleint. Men jobb kommer først, noe som betyr at jeg må lese nye bøker i to uker til før jeg kan finne fram gamle skatter igjen.

Kjersti Rorgemoen
Innlegg om andreboka til Rorgemoen, Håpet og festen, er på plass her. Det er ei snål lita bok som jeg likte godt, og jeg opplever at Rorgemoen sammen med blant annet Ringdal, Sivertsen og Edvardsen, gir et stemningsbilde av hva det vil si å være ung kvinne i dag. Interessante perspektiver i alle de fire utgivelsene. 

Maria Parr
Hipp hurra for Maria Parr! Den nyeste boka hennes, Keeperen og havet, er kjempefin, og kan mer enn gjerne ligge under flerfoldige juletrær i år. Super barnebok for hele familien, og den passer ekstra godt for barn mellom åtte og tolv år.

Ida Lórien Ringdal
Ringdal har fortsatt ikke fått sin omtale, men den kommer! Dette skjer ikke er ei såpass stilig diktsamling at den fortjener litt oppmerksomhet. Og jeg er enda ikke blitt helt ferdig med den, det var stemninger og formuleringer der som fortsetter å leve etter at boka er lukka. Det er et godt tegn!

Kristin Buvik Sivertsen
Både Ringdal, Sivertsen og Edvardsen er blant årets debutanter, og jeg syns det både er spennende å lese hva som kommer av nytt og hva disse nye damene fokuserer på. Hittil er det noen fellestrekk mellom dem, men det skal jeg holde tett med til innleggene er ferdig skrevet og publisert. 

Bokhyllelesing
Årets siste leseutfordring i lesesirkelen Bokhyllelesing 2017 er å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg er mer forsinka enn det som lurt er, men jeg skal gjennomføre, koste hva det koste vil! 

Anne Brontë
Sammen med Birthe skal jeg i løpet av vinteren lese Kvinnen på Wildfell Hall av Anne Brontë. Jeg skulle sikkert ha begynt for lenge sida, men det kommer! Og jeg gleder meg! 

Pia Edvardsen
Ja, jeg har lest enda ei ny bok framfor å fullføre noen av de gamle traverne... Sånn er det når leseprosjektene hagler inn og det blir litt for mange valg å ta og litt for mye jobb å følge opp. Men dette var et godt valg, og jeg likte boka. Innlegg kommer.

Roskva Koritzinsky
Ja, ja, ja. Jeg er i gang med enda ei ny bok, denne gangen ei novellesamling, også denne skrevet av ei ung kvinne. Foreløpig er jeg veldig usikker på hvor denne boka vil, men jeg håper å finne det ut i løpet av kvelden.

Julebok
Som ei siste bonusrunde i Bokhyllelesing 2017, går det an å lese ei julebok i ukene 50, 51 og 52. Boka kan hete noe med jul, handle om jul eller være ei bok du en gang fikk til jul. Jeg skal forsøke å delta i år også.

Faglitteratur
Nå er det fullt fokus på nye, norske skjønnlitterære utgivelser, og da sier det seg sjøl at den gamle faglitteraturen som jeg har i hyllene faller helt bort.

Jeg ønsker dere alle ei riktig god førjulstid!

søndag 26. november 2017

Keeperen og havet

Bilete: Bokelskere
Brageprisvinnar er ho, forfattar Maria Parr (f. 1981). Gongar to! Ja, ikkje berre vann ho for barneromanen Tonje Glimmerdal attende i 2009, ho vann jammen meg i år òg. Boka er sjølvsagt Keeperen og havet. Og sjølv om det ikkje er mykje sus over tittelen, er det særs mykje sus i boka - og prisen er velfortent og meir til!

Boka med den noko underlege tittelen Keeperen og havet er oppfølgjaren til debutboka Vaffelhjarte, som kom ut på Samlaget i 2005. Der møtte me Trille, eigentleg Theobald Rodrik, og naboen Lena, båe ni år. Og som ein kanskje kan hugse, gjorde dei mykje rart i lag. Boka opner med at dei har trukke ei line mellom husa deira, og Lena skal klyve over frå det eine vindauget til det andre. Det ender med at ho landar i hekken mellom hagane. Lena er ei jente med bein i nasen, og ho lèt seg ikkje stoppe av korkje frekke gutar, sinte foreldre eller ein uroleg besteven. Då er det godt at farfar passar på.

I Keeperen og havet har Trille og Lena vakse litt, og er blitt tolvåringar. Dei er framleis grannar og bestevener, i alle fall i fyrste del av boka. Då er det sommar, og etter at Lena dundrar heim frå ferie på Kreta og hoppar i havet frå moloen - noko Trille også gjer - er alt det same som før. Dei har hemmelege prosjekt nedi naustet, dei sender ut flaskepostar, dei er med farfar ut å fiske, dei dreg ut på Kobbholmen, dei gjer Minda og Magnus arge, Lena triksar med fotballen og dei gler seg ikkje akkurat til at musikkskulen startar opp att. 

Men så kjem endringane, ein etter ein. Fyrst ut er Birgitte, jenta frå Nederland som skal bu eitt år i Noreg og gå i same klasse som Lena og Trille. Ho er så pen at Trille misser sans og samling, for å nytte ein klisjé. Og ho er så ikkje Lena - Trille visste knappast at jenter kunne vere slik. På eit haltande engelsk siv heile løyndomen ut, prosjektet til Lena og Trille nedi naustet: Ei flåte. Dei skal segle inn til byen med ein sjølvlaga farkost! Og Birgitte vert med, som femte hjulet på vogna. Lena Lid er sint heilt inn til beinet i den tynne kroppen. Og det ender med katastrofe.

Så kjem skulestarten. Dei er eldst no, siste året på barneskulen. Kai-Tommy har kome i stemmeskiftet og det er flautt å gå med gummistøvlar når det regnar. Det som er kult, er å sykle utan hjelm og hengje på ferjekaia. Men Lena og Trille held fram med sitt, mellom anna musikkskulen. For å seie det med Trille: Bestevennen min er urdårleg på keyboard. Og det vert ikkje betre av at Trille leggjer inn støyten på øving og vert oppteken av å meistre stykket "Für Elise" på piano. Han vil jo berre syne Birgitte at han ikkje er heilt tomsing!

I grunn er Trille så oppslukt av Birgitte at alt anna forsvinn. Både Lena og farfar. Lena, som ikkje lenger får lov til å vere fyrstekeeper på gutelaget, sjølv om ho er best. Farfar, som byrjar å bli gamal og kan hende ikke bør køyre båt meir. I alle fall ikkje åleine. Og noko søkk i Trille då han ser at Lena og farfar er saman. Utan han. Men han vender ryggen til og dreg opp til Birgitte. Vil han nokon gong finne attende til bestevenen sin, ho som berre trenar og er sint? Og kva hender med farfar på havet?

Me følgjer Lena og Trille og dei andre i Knert-Mathilde heile skuleåret, fram til det er sommar på ny og sjuandeklassingane skal over på ungdomsskulen. Boka har fire delar og følgjer årstidene: Del 1 er kalla Sommar og saltvatn, Del 2 er Haust og halloi, Del 3 er Vinter er venting og Del 4 er Vårløysing. Og det er eit langt år for alle saman, med mykje som hender. For i tillegg til kaoset Trille og Lena er i, hender det litt av kvart på heimebane med. Mor til Trille er trøytt og ligg berre på sofaen. Og Ylva, mor til Lena, klarar ikkje å gje Lena det ho ønskjer deg aller mest: Ein veslebror.

I eit særs godt og stilsikkert språk sirklar Parr inn dei to hovudpersonane, som glir frå kvarandre utan å ville det sjølv. Ho lèt dei sanse og erfare på eiga hand, utan at dei vert for like eller stereotypiske. Det er heller det motsette - Maria Parr er modig nok til å utfordre kjønnsrollene: Det er Lena, ikkje Trille, som kjem heim med blodige bein tre gongar i veka. Det er Lena, ikkje Trille, som slår den teite guten rett i andletet. Det er Lena, ikkje Trille, som held fast ved barndomen og ikkje ønskjer at noko skal endre seg. Det er Trille, ikkje Lena, som er usikker på seg sjølv. Det er Trille, ikkje Lena, som grublar over kva som hende med farmora Inger. Det er Trille, ikkje Lena, som vert øydelagt av kjærleikssorg.

Parr nyttar verkemidlane godt, og har komponert romanen på ein overtydande og elegant måte. Dei ulike trådane i historia er medvite vevd inn i kvarandre på ulikt vis. Det vert ikkje for mykje av noko, ho veltar seg korkje i sinne eller blod, ho er ikkje sentimental - ein kan jo ikkje det, med Lena Lid og replikkane hennar på laget! Boka er solid skrive, fint tenkt og menneska er særs godt sett og nydeleg skildra. Eg ser jo denne bukta, eg, Knert-Mathilde, der dei putlar omkring mellom hus og naust. Lena med ballen, farfar ved båten, Trille oppover mot skogen. Og forfattaren er så raus og varm med dei alle.

Keeperen og havet er ganske enkelt ein suveren barneroman. Maria Parr følgjer opp debuten med langt på veg same oppskrift, men utan å misse originalitet og kraft. Keeperen og havet er like sjarmerande og rørande som Vaffelhjarte, men endå litt krassare i språket og røffare i konfliktane. Det vert så ille at ein i fullt alvor trur at dei aldri vil verte bestevener att, Lena og Trille. Og ein får så låkt av farfar, der han går åleine nede på stranda, med auga vendt mot havet og Kobbholmen. Her finst kjærleik og humor, krangling, spenning, tristheit, djup lukke og mange, mange, mange levande og minneverdige skildringar av desse friske, kvikke menneska som vert skutt i rumpa, heist opp i flaggstenger, som stikk av til Kobbholmen og går julebukk i orkan.

Meir kan eg ikkje skrive, av di Maria Parr seier det best sjølv. For å runde av ei lukkeleg oppmoding til lesing og lovnad om ei leseoppleving som vil gje deg mykje latter, gjev eg ordet til Lena Lid, her frå side 19:

- Fy flate, desse turistane, freste ho. - Tenk å køyre så inni drithaugen feil at du endar langt her oppe på fjellet. Dei burde vore merkte med varseltrekantar, heile gjengen.

fredag 24. november 2017

Dagdrømmeren

Bildekilde: Bokelskere
En av ulempene ved å komme seint inn i et godt forfatterskap, er alt er har gått glipp av. Margaret Atwood (f. 1939), for eksempel, har skrevet jevnt og trutt og blitt publisert som forfatter sida 1961. Den noe eldre Per Olov Enquist (f. 1934) debuterte samme år som sin kollega. Og Ian McEwan (f. 1948) kom med sin første bok i 1975. Tre helt forskjellige forfattere her, altså, fra Canada, Sverige og England, som debuterte med henholdsvis ei diktsamling, en roman og ei novellesamling. Fellestrekket i denne sammenhengen er at de alle tre er blant mine favoritter, og at de har store deler av forfatterskapet bak seg, med alt hva det tilhører med utsolgte bøker og utgivelser det er umulig å få tak i. Og jeg som er så knytta til den fysiske boka! Og til å eie!

Til slutt måtte jeg likevel krype til korset, det vil si bibliotekskranken. For jeg fant ut at disse bøkene, disse glemte, gjemte skattene som jeg sannsynligvis aldri kommer til å eie likevel, i det minste kunne lånes og dermed leses. Og om ikke mitt lokale folkebibliotek var så greie å ha boka inne på hylla, så kunne den alltids fjernlånes. Og slik gikk det til at jeg her en dag kom hjem med en diger stabel med gamle bøker. Bøker med gulna boksider og utdaterte omslag, med pinlige svart-hvitt bilder av de nevnte forfatterne, der de poserer i trange høyhalsa gensere, digre hatter og enorme briller. Bøker som er mer eller mindre spjæra i ryggen og har både kontaktpapir og teip og en mengde av etiketter på utsida, og som mer enn gjerne har fettflekker på innsida og uante mengder av flass mellom boksidene. Bøker hvis innhold, tross tidens tann, enda ikke er uthviska. Heldigvis.

Ei av disse bøkene som jeg nå har lest, er Dagdrømmeren av Ian McEwan. Den er, så vidt meg bekjent, ene av to barnebøker som McEwan har skrevet, og den eneste barneboka hans som er oversatt til norsk. Den kom ut på engelsk under tittelen The Daydreamer i 1994 og blei oversatt til norsk av Tor Edvin Dahl (f. 1943) i 1996. Boka er illustrert av prisbelønte Anthony Browne (f. 1946), som med to svart-hvitt tegninger til hvert av de åtte kapitlene evner å gjenskape det underfundige, tankevekkende, fantastiske og skremmende i McEwans tekster. 

Hovedpersonen i boka er ti år gamle Peter Fortune. Han er en helt vanlig gutt med et helt vanlig liv og en helt vanlig familie. Han liker ikke fisk, tar bussen til skolen og har en yngre søster som heter Kate. Problemet med Peter er at han tenker. Hele tida. Og ofte glir tankene av sted og blir til dagdrømmer. Da mister Peter helt oversikt over hva som skjer rundt han, han er bare i sin egen verden og hører ikke hva de voksne sier. Det gjør at de voksne betegner han som vanskelig. For, skriver McEwan, "(...) voksne liker å tro at de vet hva som foregår inne i hodet på en tiåring. Og det er umulig å vite hva noen tenker dersom de ikke sier noe om det."

Så enkelt formulert - og en veldig flott påminnelse til oss alle sammen, uavhengig av alder. Vi kan faktisk aldri vite hva som foregår inni andres hoder! Og så mange underlige episoder som skildres med dette som utgangspunkt! Hvert kapittel har sitt fokus, og gradvis blir Peter eldre og mer erfaren. Han vokser på hver dagdrøm, lærer og erkjenner, bygger videre på sine sanseerfaringer der innlevelse og fantasi står sentralt. Boka begynner med Dette er Peter, fortsetter med Dukkene, så følger Katten, Forsvinningskrem, Bølla, Innbruddstyven, Det lille barnet og til slutt Den voksne. Hvert kapittel er mest som ei novelle, og det er overraskelser og lærdom å hente både for Peter og for leseren i hver tekst.   

McEwan forteller om Peter i tredjeperson, og opererer med en liten, behagelig distanse, der vi i et jevnt tempo blir kjent med Peter og måten han tenker og drømmer på. Vi glir nesten umerkelig inn i fantasien, og det er så virkelighetsnært og troverdig at det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hvor og når virkeligheten sakker akterut. Synsvinkelbrudd forekommer ikke, og boka framstår som gjennomarbeida og godt uttenkt.

McEwan skildrer barnet Peter - og de andre barna i boka - med stort alvor, djup respekt og massevis av omtanke. Han verken ironiserer eller driter ut, slik voksne har så lett for å gjøre, han er oppriktig, klartenkt, en skarp iakttaker som får med seg detaljer, små vekslinger og hårfine nyanser. Han skildrer mobbing med stor ro, der hver setning tillegges viktighet og presisjon, slik at vi forstår både mobberen og mobbeofferet. Han lar Peter gå inn i dyr og andre mennesker, alltid med åpent sinn og sansene i høyspenn. Slik blir hver sansing som ny, fordi Peter sanser som en annen og lærer hvilken betydning sansinga har for den andre. Sånn sett er boka en øvelse i empati, og den er nyttig for voksne også. 

McEwan er modig nok til å stille spørsmål ved den hektiske hverdagen vi foreldre så alt for fort fanges inn i, rådende barneoppdragelse og ansvar som plutselig gis eldre søsken. Han avdramatiserer barns brutale ønske om å isoleres og vokse opp aleine. Han skildrer sjalusi, krangling, fryden ved å mestre, sorgen over å miste, erkjenninga av at barndommen er en fase som snart svinner hen. Like fullt lar han Peter være et barn i ett og alt. Peter utsettes ikke for ytre stress eller press, faktorer som tvinger fram dagdrømmer eller fantasier, det er ikke en beskyttelsesmekanisme eller en virkelighetsflukt, nei, det er slik Peter er. Og jeg tror at en av årsakene til at boka er så god, er fordi McEwan skriver med utgangspunkt i seg sjøl. Så har også Brownes illustrasjoner av Peter McEwans trekk!

Denne dagdrømminga, den livlige, varme, virkelighetsnære fantasien er et landskap McEwan kjenner og liker. Her fins ikke vampyrer eller monstre, dystopier eller nær døden-opplevelser, alt er relatert til Peters hverdager, familien hans, huset han bor i og miljøet han ferdes i, i et avslappa og rolig England. Slik er boka ufarlig, og det skal den også være. Den skal invitere og stimulere til leik og kreativitet, til at barn fortsatt skal være barn, og at voksne skal se barna som barn, og ikke uferdige voksne.

McEwan byr på gode skildringer, et presist språk og ei rekke minneverdige scener. For eksempel i første kapittel, da Peters pappa skal henge opp julepynt og i noen øyeblikk må stå på ryggen til stolen som Peter sitter på. - Sitt stille, sier faren, men Peter grubler på hvordan han skal kunne komme ned fra et fjell ved hjelp av en ståltråd som er trukket opp mellom to trær, og en kleshenger. Hvordan i all verden kan du skli nedover uten å kollidere med det nederste treet, undrer Peter og reiser seg fra stolen. Faren går i golvet med et brak. 

Dagdrømmeren er ei raus og varm barnebok med avslappa stil og mye humor, som ikke går på bekostning av innholdet. Særlig vil den passe for lesere mellom åtte og tolv år. Leseren inviteres med inn i en ny måte å betrakte omgivelsene på. Det er givende og spennende, og med det hektiske skjermlivet barn har i dag, er den også viktig. Handling og tematikk tvinger en til å roe ned og filosofere litt, og det har vi vel alle godt av?

lørdag 18. november 2017

Håpet og festen

Bilete: Kolonforlag.no
Denne seinsommaren og hausten har så langt introdusert meg for mange nye forfattarskap. Det er spennande! Eg har mellom anna lese og skrive om Sofi Oksanen, Frida Nilsson og Mary Shelley, for å nemne nokon. Og eg har lese, men ikkje skrive om Ida Lórien Ringdal, Kristin Buvik Sivertsen og Kjersti Rorgemoen. Før no. 

Kjersti Rorgemoen (f. 1982) debuterte i 2009 med eit notat kalla for Purkene snudde seg, og kom i 2015 med den vesle boka Håpet og festen. Ho er berre nittiein sider lang, kortromanen, og tek kring to timar å lese. 

I boka møter me ei ung kvinne, som kan hende ikkje er så ung lenger. Ho har bikka tretti, men bur framleis i eit kollektiv i Bergen. Ho er tilsett i makuleringstenesta på Fretex, ein jobb ho alltid trudde var midlertidig. Men no sitt ho heilt fast i eit liv som ikkje eigentleg er noko liv - i alle fall ikkje det livet ho trudde ho skulle ha. Ho tenkjer, drikk og jobbar, søv, tenkjer og drikk igjen, og slik går dagane medan me følgjer ho i mest eit år. Ho ser folk kome og gå i kollektivet, dei studerer, får seg jobbar, får kjærastar og familie. Dei flyttar ut langt fortare enn ho får med seg. Og brått innser ho at det har gått mange år, og at ho framleis heng att.

Stort meir er det ikkje å seie om handlinga. Men den er heller ikkje så viktig - det som er viktig er stemninga som vert formidla i boka, stemninga og kjenslene og tankane. Rorgemoen skildrar ein generasjon av unge menneske, hennar generasjon, der ein stadig aukande del sit fast ein stad mellom eigne evner og hundrevis av forventningar frå seg sjølve, foreldra, vener og samfunnet. Når dei ikkje heilt får til det dei er meint å gjere, vert dei etterlatne, sett ned på og skyvt utanfor samfunnet. Dei vert låste fast i eit venteliv, og dei skal korkje verte høyrde eller lagt merkje til. Dei har lågstatusjobbar og snik seg rundt i bybiletet og i butikkane, og hovudpersonen opplever at folk ikkje vil sjå på ho. Som om dei er skjemde. Som om ho burde verte skjemd, av di ho ikkje har det same livet som "alle andre". Vegen er kort til einsemd og tragedie. I Rorgemoen sin versjon vert det ofte tragikomedie. 

For ho er vorten gamal, hovudpersonen. Ho er for gamal til å drikke seg medvettslaus og kopiere andletet sitt på kopimaskina. Ho er for gamal til å ha tilfeldig sex med andre i kollektivet. Ho er for gamal til å ha ein liten drittjobb der ho ikkje nyttar utdanning eller hovud. Ho er for gamal til å halde fram med å feile på livet. Det er i alle fall det ho - og me som les - er lærte opp til. 

Rorgemoen slår eit slag for ventelivet med denne boka. Ho skildrar ei ung kvinne som ikkje er i noko krise, som ikkje lir, som korkje er sjuk eller døyande, men som andar i eit vakuum. Og medan ho andar, reflekterar ho konstant kring eiga eksistens. Ho er utdanna og oppvakt, tenksam og filosofisk, og har samstundes eit underhaldande skråblikk på verda og samfunnet ho kikar inn i. Med nøyaktige observasjonar og ei krass stemme er det mykje moro å hente. Men eg klarar aldri å riste av meg at humoren er eit skal som løyner einsemd og tungsinn. Slik vert teksta heile tida dobbel.

Språket i boka er godt og levande, annleis og friskt. Hovudpersonen er fri og sterk og får snakke slik ho vil, bardust og utan filter. Det gjer at me kjem tett på ei som eigentleg held alle på fråstand, og eg kan sjå ho der ho luskar over torget, freistar å mose bananfluer på kontoret eller sit i mørkret på kjøkenet og drikk. Det er ikkje eit spennande liv, men ein får von om at ho er på veg ut av ventinga og inn i det ho vil og kan og er. Snart. 

Her frå side 5:

Huset er gamalt, men ikkje spesielt ærverdig. Av og til kan eg kjenne på eit slags sus av historie gjennom gangane, men ikkje som nokon nobel vind gjennom veldige eikekroner, det er meir som eit rall frå ein lungesjuk gamling. Ein plakett bortpå ein nærliggande mur påstår at gata huset ligg i, er landets eldste, og at ho utgjorde det gamle horestrøket. Eg ser for meg at huset var fylt opp med handlekraftige horer i hansatida. No er me berre nokre unge vaksne der som prøver å unngå kvarandre, dei fleste utan synleg livsretning.

Håpet og festen er ein kortroman som tek livet og menneska på alvor, sjøl om dei er annleis, grottemørke, stusselege, i eit helvetes humør, fulle av flass, perplekse, liknar ein saltørken og er heilt utan respekt for autoritetar. Humor og alvor følgjer kvarandre og gir lesaren eitkvart å tenkje på. Anbefalast!

onsdag 8. november 2017

Bokhyllelesing: Sofi Oksanen

Bildekilde: Bokelskere
Finsk-estiske Sofi-Elina Oksanen (f. 1977) er en forfatter jeg har hørt om i flere år, helt sia hun debuterte med Stalins kyr (Stalinin lehmät, 2003, på norsk ved Morten Abildsnes (f. 1963) i 2009). Men jeg har aldri lest noe av henne, før nå. Hun er derfor mitt bidrag til åttende runde av Bokhyllelesing 2017, der temaet er å lese ei bok av en forfatter du ikke har lest før. Beklageligvis er jeg ganske forsinka, men jeg trøster meg med at det er bedre seint enn aldri, også i lese- og skrivesammenheng.

Boka er bok nummer tre i serien om Estland før, under og etter andre verdenskrig. Første bok er Stalins kyr, andre bok bærer tittelen Utrenskning - en tittel som alltid har gitt meg frysninger. Jeg syns det er et skikkelig ekkelt ord, og det blei ikke mindre ekkelt da jeg fikk vite den konkrete betydninga i bokas sammenheng. Jeg har fortsatt ikke fått meg til å lese den. Boka kom ut i 2008, og blei utgitt på svensk og norsk i 2010. Samme år mottok Oksanen Nordisk råds Litteraturpris for nettopp Utrenskning, som derfor kan sies å være hennes definitive gjennombruddsroman.

Og bok nummer tre er altså Da duene forsvant (Kun kyyhkyset katosivat, 2012, på norsk ved Turid Farbregd (f. 1941) i 2013). Den er rett og slett ei perle av ei bok - elegant komponert, med markante og minneverdige hovedpersoner og et sterkt språk. Tittelen henspiller på tyskernes sans for å skyte duer og deretter tilberede dem på ulikt vis til middag. Etter flere år med slike vaner, blir fuglelivet fattigere og fattigere. Naturligvis kan tittelen også tolkes som en metafor, da duer ofte er et symbol for fred.

Bakteppet i boka er svært interessant, og ganske ukjent for meg som naturligvis kun har fått det norske og delvis internasjonale perspektivet gjennom norsk skolegang og videre norske studier. Estland er i en lang periode kontrollert av Sovjet, for å deretter bli frigjort av tyskerne i 1941. Det åpner for et nazistisk velde, der esterne deles i fire hovedgrupper: De som gjør motstand eller rømmer til Finland, de som hopper av og allierer seg med Tyskland, de som lar krig være krig og forsøker å gjøre det beste ut av det, og de som tvangsinterneres i arbeidsleirene sammen med jødene. Etter noen år er det igjen Sovjet som får makta i 1944, uten at forholdene bedres. Avhopperne skal tas, kommunistene seiler opp og fram. Det er spioner, kontrollører, overvåkning og spionasje over en lav sko. Mot slutten blir det ei intens klappjakt der en knapt veit hvem som er den egentlige skurken. I dette politiske maktkaoset må de tre hovedpersonene manøvrere. 

Da duene forsvant er delt inn i seks hoveddeler eller bolker, samt prolog og epilog. I tillegg er det ei slags ordliste bakerst, der Oksanen redegjør for termer som brukes i boka. Den var svært nyttig å kikke på underveis, for det er ikke til å stikke under en stol at det er mange mennesker og fraksjoner å holde styr på her. Oksanen opererer i tillegg med flere tidsplan og flere fortellere og fokaliseringsinstanser. Ved hvert kapittel er det et bilde av et frimerke med årstall på, samt at Oksanen har skrevet inn stedet for hendelsene i det kommende. Dette enkle grepet hjelper oss med å holde tider, steder og personer fra hverandre, slik at det aldri blir rotete. 

Og nå kan vi møte dem, disse tre unge estlenderne som hver på sin måte kjemper for seg sjøl og sitt eget liv. Bokas jeg-person, den idealistiske motstandsmannen Roland, blir vi kjent med allerede i prologen. Han er en god mann, observant og våken, og han noterer alt han ser, er vitne til og opplever i ei lita bok. Her benytter han koder, slik at informasjonen ikke ligger opp i dagen. Roland er mot det meste og for et fritt Estland. Han mener det ikke spiller noen rolle om det er russere eller tyskere, han vil bare ha dem ut. I en periode er han på opptrening i Finland, og deretter er han lenge ved fronten. Når tyskerne kommer til makta må Roland gå i dekning. 

I prologen treffer vi også Juudit. Juudit er en interessant kvinneskikkelse, for hun er en kombinasjon av engstelig og tøff. Først er hun så prega av krigen at hun knapt tør å forlate leiligheten. Hun er ensom og sjokkskada, og vil helst bare dø. Det kommer så fram at hun er gift, og at det ikke er et lykkelig ekteskap. Hun trodde nemlig at han var flyger, men det var han absolutt ikke. Hun så for seg at de skulle reise verden rundt, men de drar knapt ut av Reval/Tallinn for å besøke familien. Nå er han borte i krigskaoset og hun er likeglad. Etter hvert forstår hun at hun er fri, og hun benytter muligheten til å gjøre nye bekjentskaper. Delvis fungerer hun også som en slags spion eller informant for motstandsbevegelsen og Roland, noe som går knirkefritt helt til hun forelsker seg i feil mann. 

Den siste hovedpersonen er Edgar. Han er fetteren til Roland og den forsmådde ektemannen til Juudit. Etter å ha overlevd frontslagene, takket være Rolands hjelp, betaler han han tilbake på verst tenkelige måte. Edgar har mer eller mindre med vilje forsvunnet i krigskaoset, og ønsker ikke at Juudit skal vite hvor han er eller i det hele tatt at han er. Edgar syns krigen er en god anledning til å endre karrierevei og identitet, og det gjør han til stadighet, helt uten moralske skrupler. Han drives av aggresjon og maktbegjær og er en farlig mann. Men dette veit naturligvis verken Roland eller Juudit.  

Oksanen skildrer krigens og menneskenes ubarmhjertighet, brutalitet og råskap med et effektivt og usentimentalt språk. Hun velter seg ikke i krigsforbrytelser og grusomheter, men velger seg ut enkelte scener som hun skildrer nøye, før hun deretter glir videre. Det gjør at disse hendelsene stikker seg fram og sitter igjen hos leseren, som fliser i et ellers glatt treverk en stryker fingeren over. Flisene glir inn i huden og insisterer på sin viktighet og smerte, slik Oksanens hovedpersoner også instisterer på sin rett og sin virkelighet. Det er svært interessante psykologiske portretter som stiger opp fra boksidene, og jeg er imponert over forfatterens evne til å forholde seg nøytral til historia, hendelsene og personene. Hun skildrer den usympatiske Edgar med like stort omhu som kjernekaren Roland. Slik blir det nærmest umerkelig at nettet strammes til.

Når boka så når sin spenningstopp, velger Oksanen klokelig å ikke skildre mer. Hun etterlater leseren i et tilfredsstillende uvisse, der en får svar på mange spørsmål, men ikke alle. I stedet trekker hun oss med inn i en oppdikta sannhet, en sannhet hun vender tilbake til i hele romanen. Ved å tematisere propaganda på en slik måte hun gjør, befinner leseren seg plutselig midt oppi en diskusjon som er svært relevant i den norske litteraturen om dagen, nemlig bruken av faktiske hendelser i fiksjon, eventuelt graden av overlapping og det som ofte får merkelappen virkelighetslitteratur. Det er ei interessant kobling, og parallellen er urovekkende nær. Uansett om vi vil det eller ikke, er det alltid en grad av fri diktning til stede i et verk. På den andre sida, er det ikke det all litteratur handler om? Å skrive sitt liv, å skrive sin sannhet? Og i min sannhet er det ikke plass til din. 

Da duene forsvant er ei intens og kraftfull bok som skildrer hvordan krig og okkupasjon og umenneskelige forhold tvinger fram gråsonene og det svarte i mennesket. Desperasjonen er vill og sterk, både for Roland, som aldri oppnår sin drøm om et fritt Estland, for Juudit, som ikke kan være sammen med mannen hun elsker, og for Edgar, som stadig jakter etter makt og anerkjennelse. Som tittelen kanskje også henspiller på, er det ikke mange lyspunkter her. De gjentatte og stadige okkupasjonene fører til at familier splittes og ekteskap ryker, og at en føler seg tvunget ut i et liv en egentlig ikke vil ha. Ettersom åra går, sitter en der, forbitra, forvirra eller full, kan hende usikker på hva som egentlig er virkelighet og hva som bare er drømmer eller vonde mareritt. 

søndag 5. november 2017

Høstlesing, del III

Uten at jeg egentlig har merka så mye til det, har oktober blitt november. Det har gått så vanvittig fort! Så fort at jeg ikke har rukket å skrive om ei eneste bok. Ikke noe annet heller, for den saks skyld. Alt jeg har gjort, er å skrive mitt månedlige oppsummeringsinnlegg. Så løp tida vekk fra meg. Og nå er vi der igjen.

Første delen av oktober var prega av veldig mye jobb og lite lesetid. Jeg er privilegert som får arbeide såpass mye med bøker og litteratur som det jeg gjør nå, men en lei effekt er at jeg da, tydeligvis, i perioder mister litt av lesepiffen på hjemmebane. Men nå har jeg blitt med i et leseprosjekt via jobben og fått et litt annet blikk på lesinga. Kanskje det hjelper at jeg ikke bare velger mellom de samme gamle bøkene jeg har hjemme også? Og kanskje det hjelper at lesinga har et nytt mål? Andre delen av måneden var i alle fall prega av mye mer lesing, og det kjennes som en oppadgående kurve. Gøy!

Det jeg faktisk har lest i oktober og det jeg planlegger å lese i måneden som kommer, følger under.

Alexander L. Kielland
Jeg må bare innrømme at Alexander Kielland dessverre og trass i gode hensikter har falt litt bakpå. Ikke fordi det er noe galt med han eller bøkene hans - virkelig ikke! - men fordi boka havna under en bunke med blader, aviser, kvitteringer og regninger og blei liggende der såpass lenge at jeg ikke lenger huska på det. Men jeg fant den i går etter å ha leita i mer enn ei uke! Jeg gleder meg til å ta opp tråden igjen.

Jens Bjørneboe
Jonas er påbegynt for fjerde gang og blei så lagt til side på nattbordet med intensjoner om å lese videre i morra kveld. Så kom alt anna i veien, bedre kjent som høstforkjølelser, og min kveldslesing blei spist opp av snørrete og febervarme unger. Nå som de ikke har grønt snørr lenger, kan jeg kanskje få lest ferdig?

Per Olov Enquist
Et annet liv ligger fortsatt klar, til den dagen det blir tid. Noe biografilesing i oktober blei det dessverre ikke tid til, men mørketida er lang.

Marita Fossum
Også ulest, men hun henger med videre lell.

Tre riddersagaer
Nei, lesing i lunsjen er et sjeldent fenomen, ironisk nok. Dagene er fulle av smått og stort, og riddersagaene må pent vente, de også.

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar
Artiklene til disse karfolka leses fortsatt innimellom slaga, og jeg er godt over halvveis i boka. Perfekt for ei litt sliten småbarnsmor som ikke helt har foten for lengre og tyngre tekster midt i hverdagsmaset.

Sofi Oksanen
Til åttende runde av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese en ukjent forfatter, og jeg valgte meg ei sterk finsk-estisk dame. Boka til Sofi Oksanen er ferdiglest og godt likt for lenge sida, men innlegget har dessverre uteblitt. Notatene ligger foran meg, så det kommer nok! Da duene forsvant er ei krigsbok med et annet perspektiv, et perspektiv som gjorde fortellinga interessant og spennende. Og jeg må si at denne nordiske litteraturen treffer meg på en helt særegen måte, slik at leseropplevelsene fort blir mektige. Jeg vil bare lese mer!

Ian McEwan
Denne gromgutten mottok dessverre ikke Nobels litteraturpris i år heller, men jeg skal fortsette å heie og å lese. Neste ut nå er Barneloven, Dagdrømmeren og Kjærlighetens handlinger og andre noveller, men muligens ikke i den rekkefølgen. Jeg gleder meg uansett til å lese.

Bokhyllelesing
Jeg må med skam meddele at jeg ligger laaangt etter det som er forventa i bokhyllelesinga. Til niende runde av Bokhyllelesing 2017 skulle vi finne fram bøker med en svært kort tittel. Jeg har fortsatt ikke valgt bok, og må bare beklage. Men det kommer!

Kjersti Rorgemoen
Inn har derimot denne boka sniki seg, kortromanen Håpet og festen fra 2015. Det er ei snål lita bok, men jeg likte den godt, og ser fram til å skrive om den også.

Maria Parr
Det er alltid en sensasjon når Norges barnebokdronning Maria Parr kommer med ei ny bok! Jeg slukte bok nummer to om Trille og Lena og farfar og alle de andre, Keeperen og havet, på ei helg. Ikke den beste tittelen jeg har vært borti, men et svært solid innhold!

Ida Lórien Ringdal
Da denne vesle diktsamlinga, Dette skjer ikke, falt ned i fanget mitt, visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro. Men jeg kunne ikke la være å lese, og boka blei utlest på en drøy time. Her var det mange flotte dikt, med snert og brodd og humor, sinne og desperasjon, lengsel, glede og sanseløs forelskelse. En imponerende debut!

Kristin Buvik Sivertsen
Omsorg er tittelen på boka jeg leser nå, og det er ei såpass interessant bok at jeg tror den blir ferdiglest allerede i kveld. Sivertsen er også debutant, og det er moro å lese nye tekster fra nye stemmer.

Bokhyllelesing
Jeg ligger altså ei hel runde bak dere andre, men de av dere som er i mål med oktoberlesinga, kan hive seg over målsettinga for november og desember: Å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Det kan bli en potensielt krevende leseinnspurt nå mot slutten av året, derfor har jeg satt av to måneder til saken. Sjøl drømmer jeg om å lese en gammel klassiker, men samtidig har jeg jo Ishiguro på lur...

Anne Brontë
Endelig er tida kommet til den tredje søsteren Brontë! Jeg og Birthe skal lese sammen, hun på engelsk og jeg på norsk. Verket er naturligvis The Tenant of Wildfell Hall fra 1848, på norsk Kvinnen på Wildfell Hall. Det er ei ganske omfattende bok, så jeg forventer at det tar sin tid. Du kan gjerne være med, du også!

Faglitteratur
Ingen hele verk så langt, kun utdrag, artikler, essays og lignende. Det duger, det også, men nå har jeg begynt å se fram til neste sakprosabok. Det er noe eget ved å gå i dybden slik!

Fortsatt god høstlesing til alle!

mandag 2. oktober 2017

Høstlesing, del II

Når det blåser så det uler ute, og regnet pisker hardt mot vinduene, er det ekstra godt å krølle seg sammen i sofaen med ei god bok. Jeg skal gladelig innrømme at det har blitt alt for lite av det den siste måneden - ikke av regnværet, altså, for det har regna nok og mer til, men av den sammenkrøllinga og særlig lesinga. Det har vært en ekstremt travel måned med mange tolvtimersdager, og fritida har vært skadelidende. Og det er jo primært da jeg leser. Det har rett og slett vært så lite lesing at det har kjentes uvant og rart og tomt, som om noen (ikke noe!) har mangla. Og det har det jo! Men i oktober har jeg tenkt til å snu på den dystre statistikken - vi trenger gode bøker når det blir så mørkt her nord. Så se opp, sofa! Her kommer jeg!

Alexander L. Kielland
Påbegynt og satt på vent - når jeg jobber så mye, klarer jeg ikke å lese flere bøker samtidig. Da blir det mer enn nok å lese ei og ei bok ferdig, ellers mister jeg helt oversikta. Men han vender tilbake, denne Kielland.

Jens Bjørneboe
Også påbegynt og satt tilbake i hylla, det blei for mye å sjonglere jobb og styremøter og Frankenstein og barnebøker og artikler og oppdrag som skribent og det ene med det andre. Døgnet har ikke nok timer til slikt -.

Per Olov Enquist
Jeg har ikke fått begynt på Et annet liv, men jeg har snakka om Styrtet engel for seksten ivrige tilhørere. Og i den forbindelse måtte jeg jo lese meg litt opp på Enquist igjen, og det var herlig! Jeg bladde rundt i sjølbiografien og kjente på hvor mye jeg gleder meg til å lese den. Jeg savner universet til Enquist, og språket, rytmen, skrivestilen, skildringene, sårheten. Ja. Kanskje han blir mitt bidrag til oktoberrunden av biografisirkelen til Ingalill?

Marita Fossum
Ventedame, og til forskjell fra de andre, fortsatt ikke påbegynt. Men det tynnes ut i køen foran henne, sjøl om det går sakte.

Tre riddersagaer
Den siste måneden har bestått av lunsjpauser på omtrent sju og et halvt minutt, før jeg må løpe tilbake på kontoret (når jeg ikke sitter der og spiser, da). Det har vært så mye å ta tak i! Men nå roer det seg nok. Snart. Og da kan jeg lese litt i lunsjen nok en gang, og gjenoppta Tre riddersagaer.

Mary Shelley
Frankenstein er lest og likt! Men jeg er litt seint ute med både lesing og innlegg, egentlig. Nå foreligger derimot alt, og jeg kan innkassere et lesekryss. Det går til den ulykkelige, ensomme skapningen - den utstøtte og uønska. Boka blei lest i forbindelse med sjuende runde av Bokhyllelesing 2017 og augustrunden i årets biografisirkel. 

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar
Denne måneden har disse korte artiklene holdt følge mens jeg har rørt i grøten og stekt pannekakene, av og til mens ungene har sett på tv, tegna eller lagt puslespill, og innimellom som siste tekst før natta. Da har det hendt at jeg har hatt en snål, middelalderinspirert drøm, så kanskje det ikke er så lurt...

Frida Nilsson
Denne svenske dama har rett og slett skrevet årets beste barnebok, intet mindre! Det var en helt fenomenal leseropplevelse, og du kan lese mer om Ishavspirater her. Jeg er kjempeglad for at jeg tok meg tid til å lese boka, og har nå fått et fornya blikk på dagens barnelitteratur. Jeg ser fram til å lese videre! 

Sofi Oksanen
Til åttende runde av Bokhyllelesing 2017 skulle vi lese en ukjent forfatter. Jeg valgte meg Sofi Oksanen og koser meg veldig, men er på etterskudd. Men innlegg kommer jo, en eller annen gang. 

Ian McEwan
Denne briten må også med på lista for 2017, han hører med hvert år. Jeg har nylig fått tak i noen av hans eldre arbeider, men er nok mest frista til å lese Barneloven, som jeg har hørt så mye bra om. Vi får se.

Bokhyllelesing
Til niende runde av Bokhyllelesing 2017 gjelder det å finne fram bøker med en svært kort tittel. Jeg har ikke helt kommet i gang med valget, men ser fram til å kikke på ulestbøkene på en helt uvant måte. 

Faglitteratur
Mindre enn forrige måned, fordi jobben har tatt så mye tid. Og med så mye som skjer, kjenner jeg at jeg ikke helt savner det, heller. Slike bøker fortjener, som alle andre bøker også gjør, både tid og fokus, og det kan jeg ikke gi nå.

Ønsker dere alle en super lesemåned!

lørdag 30. september 2017

Bokhyllelesing 8: Ukjent forfatter

Til runde nummer åtte av Bokhyllelesing 2017, skulle vi lese ei bok av en forfatter vi ikke har lest noe av tidligere. Noe kjennskap til forfatteren er naturligvis greit - det må jo også av nødvendighet til om en skal finne fram til bøkene. Og det er greit om noen har lest en og annen smakebit også - det er tross alt ikke det samme som ei hel bok. Men spørsmålet er om disse ukjente fins i ulesthyllene våre? I mitt tilfelle er det mange av dem, så det å finne én var ikke akkurat utfordringa. Det var heller det å velge.  

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og eventuelt skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de ukjente forfatterne:
Ida leste The Girls av Emma Cline
Åslaug leste Nour, hvorfor så jeg det ikke komme? av Rachid Benzine
Hedda leste Da duene forsvant av Sofi Oksanen

Vi er blitt en ganske hard kjerne, vi som er igjen her nå. Og jeg er imponert over hvor trofaste Ida og Åslaug er, som leser runde etter runde og finner fram til gode bøker! Jeg skulle bare ønske vi var flere, slik at vi kunne få til litt diskusjon om emner, forfattere eller bøker, for det er alltid spennende. Kanskje flere blir med - og holder ut - til neste år? Eller må opplegget med lesesirkelen endres? Da er det i så fall på tide å si ifra nå, slik at jeg rekker å tenke ut noe som forhåpentligvis er velfungerende, også en måned etter at nyttårsforsettene inngås og leseplanene legges. For en vil jo alltid så mye. Men så er det dette livet, da.

Jeg henger etter denne måneden også, men håper å ta inn forspranget til de andre om ikke så lenge. Jeg fant fram til Sofi Oksanen denne runden, ei dame jeg har lest masse om, men aldri lest noe av. Og så langt er jeg voldsomt imponert over intensiteten i teksten hennes, over presisjonsnivået og troverdigheten. Jeg gleder meg til å lese videre og til å skrive om boka! Er det noen andre titler fra hennes hånd som kan anbefales, så gi gjerne beskjed. 

Til niende runde av Bokhyllelesing 2017 skal vi enkelt og greit ta for oss ei bok med svært kort tittel! Gjerne så kort som mulig, så kanskje mange av dere vender snuta mot Knut Nærums Å? Eller hva med en annen Knuts Sult? Eller det mesterlige verket Edda? Eller Lolita? Eller en av alle bøkene med tittelen Dikt? Syngja? Iliaden? Uskyld? Serena? Rebecca? Hoggerne? Kjøttsøvn? Silke? Emma? Kim? Orlando? Ja, dere tar uten tvil hintet. Ettordstitler er her å foretrekke, og det blir fort vekk et navn. Men det trenger ikke å bli det. Og ellers står du altså helt fritt. Du kan gjenlese eller lese nytt, og bevege deg på kryss og tvers av sjangre og teksttyper og formater. 

Innlegg publiseres når som helst i løpet av perioden, bare du er ferdig med lesinga. Husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

mandag 25. september 2017

Bokhyllelesing: Mary Shelley

Bildekilde: Bokelskere
Frankenstein eller Den moderne Promethevs fra 1818 er en velkjent populærkulturell referanse her i vesten, kanskje først og fremst på grunn av det mektige filmmediet. For hvem er det som ikke har sett et stillbilde av Boris Karloff (1887-1969) i sin gruvekkende rolle fra filmen Frankenstein (1931)? Feilaktig tror en derfor ofte at det er nettopp Karloff som er Frankenstein, skriver Tor Åge Bringsværd i sitt lærde forord til boka. Men som en ivrig leser, får jeg raskt greie på at det ikke er slik det henger sammen. Frankenstein er naturvitenskapsmannen, forskeren, skaperen. Karloff spiller den sammensydde kroppen som gis liv, monsteret, skapningen. Skillet mellom skaperen og skapningen er her svært viktig, for ikke å si essensielt.

Det hele begynner med et brev. Det er datert til 11. desember 17-. Stedet er St. Petersburg, og brevet er adressert til Mrs. Saville, England. Etter noen sider kommer det fram at Mrs. Saville heter Margaret, og at det er hennes bror, R. Walton, som skriver. Han er på ei lang reise, stadig lenger nord, ut i ishavet, og han skriver sporadisk hjem til søsteren sin, mest for å gi fra seg et livstegn. Det er stadig usikkert hvor og hva han skal, og om han noensinne kommer tilbake. I løpet av de fire brevene, blir det klart at Walton, på sin jakt etter noe eller noen, har møtt på et merkelig menneske med en spennende livshistorie. Walton har tatt notater mens den fremmede har fortalt, og notatene sender han til søstera si. Det er disse som utgjør hoveddelen av boka, og det er også nå historia virkelig tar til.

Forskeren Victor Frankenstein har hatt et helt vanlig liv i sitt hjemland Sveits, men på ett eller annet tidspunkt blei han nærmest besatt av tanken på at mennesket ikke bare skulle kunne ta liv, men også skape liv. Han forsøkte derfor å komme til bunns i skapelsens hemmelighet, men det viste seg å være nærmest umulig. Han begynte deretter å samle inn kroppsdeler, som han nitidig sydde sammen til det som skulle bli en overdimensjonert menneskekropp. I tillegg eksperimenterte han med en ukjent materie, der en ved hjelp av en særegen framgangsmåte skulle kunne skape liv. Dette gjør han - med suksess. Og han er så blinda etter sine flerårige arbeider at han ikke merker de etiske linjene han krysser. Ei heller er han i stand til å se konsekvensene.

Den sammensydde kroppen og den livgivende materien blir nemlig et levende vesen. Et vesen så skremmende og stygt og grufullt at Frankenstein umiddelbart stikker av fra sine værelser, får et nervesammenbrudd, blir alvorlig sjuk og nesten stryker med. Ja, naturligvis er det utmattelse med inni bildet også - flere års hardt arbeid, i lange, mørke og kalde netter, lite søvn og dårlig kosthold. Frankenstein er utslitt etter å ha jaga etter dette livgivende, og er ute av stand til å ta innover seg hva han har gjort. Helt til noen i hans nærmeste familie mister livet. Frankenstein forstår at hans eget monster er den ansvarlige, men at det ikke kan bevises uten at han sjøl ansvarliggjøres som monsterets skaper og derfor den reelle drapsmannen. Og akkurat det blir alt for mye å bære. Sorg er noe - offentlig utskjemming, dom og dødsstraff noe annet.

For å roe ned skapningen, demonen, går Frankenstein med på forslaget hans: Å lage enda en skapning som han sjøl - ei kvinne. Slik at monsteret ikke skal være så ensom, slik at han ikke skal jage menneskene. Avtalen er den at Frankenstein skal kreere, og deretter skal monsteret og hans partner stikke av til et annet kontinent der de for evig og alltid skal leve langt unna menneskene. Men kan Frankenstein stole på dette? Og kan han bære ansvaret? Kan han gjøre dette på nytt når han har kjent på konsekvensene? Kan han stå inne for det etiske? Kan han vekke noe som skal være dødt? Kan han sette seg sjøl over Gud på den måten? Kan han noensinne fortelle noen om det han har gjort?

Frankenstein er bygd opp litt som en kinesisk eske, med ei fortelling inni fortellinga inni fortellinga. For etter at rammene er gjort tydelige (brevene), tar forfatter Mary Wollstonecraft Shelley (1797-1851) til med Frankensteins historie. Og inni Frankensteins historie blir vi avbrutt for å få høre monsterets historie. Monsteret forteller blant annet noen menneskers historie, før det vender tilbake til seg sjøl, hvor Frankenstein i sin tur vender tilbake til seg sjøl og boka avsluttes med brev. Det er et fiffig grep som fungerer godt. 

Særlig partiene om skapningen er svært interessant lesning, for her lever forfatteren seg inn i hvordan det må være å bli født til denne verden som voksen, altså med et fullt utvikla intellekt og et velfungerende sanseapparat, med en fysisk sterk kropp som tåler både sult og kulde bedre enn noe menneske, med gode instinkter og et indre språk - der kun den ytre språkliggjøringa mangler - men helt uten å få hjelp, støtte eller svar på noen spørsmål en måtte ha, med andre ord totalt overlatt til en sjøl. Videre skildrer hun hvordan monsteret, menneskelig som han er, forsøker å komme i kontakt med mennesker. Han er ydmyk og redd, for han veit hvordan han ser ut og får raskt erfaring i hvordan folk vil reagere. Alt han ønsker er nærhet, omsorg og kjærlighet, å ta del i et fellesskap. Men han blir møtt med redsel, skrik og slag, og forvises til utenforskapet.

Og det er i disse passasjene, der Shelley med ramsalt kulturkritikk belyser vår manglende evne til å ta i mot annerledesmennesker, at en ser hvorfor boka har stått seg så godt gjennom 199 år. Og når en legger til de etiske problemstillingene Frankenstein lefler med, nemlig det å skape liv, problemstillinger som blir mer og mer aktuelle for hvert år som går med alt fra kunstig befruktning og DNA-manipulasjoner til roboter og kunstig intelligens, skjønner en også at budskapet slettes ikke er forelda. Slik blir romanen sterkere for hver leste side, og utfallet uunngåelig.

Jeg har lest Frankenstein i forbindelse med sjuende runde av Bokhyllelesing 2017 og augustrunden i biografisirkelen til Ingalill. Og i boka er det ikke bare Frankenstein er offer for en detaljert biografi, der han saumfarer og radbrekker sitt eget liv på jakt etter egne feil, men monsteret også. Skapningen forteller om seg sjøl og gir oss slik et subjektivt perspektiv, samtidig som han også skildres utenfra, men ikke nødvendigvis objektivt. Her lager Shelley en interessant leik med vår persepsjon, og spiller heftig på inngrodde og høyst unødvendige fordommer. Og kanskje mer enn noe annet er det samfunnet som får gjennomgå, et samfunn som dømmer uskyldige til døden av et reint avstraffelsesbehov, et samfunn som støter fra seg mennesker uten å kjenne dem. Er det et slikt samfunn vi ønsker å bo i? Som skaper monstere og rein ondskap? Og hvem er det egentlig som er ond, er det skaperen eller skapningen? 

Mary Shelley, som må ha vært et vidunderbarn av ypperste klasse, klartenkt og snar, strukturert og danna, begava og effektiv - er klar i sin tale. Og orda står like støtt nå som i 1816, da hun som attenåring for første gang fikk ideen til boka som skulle bli Frankenstein. Romanen er solid oversatt av Kjetil Korslund (f. 1964) og innehar i tillegg et spennende og lærd forord skrevet av Tor Åge Bringsværd (f. 1939).

torsdag 14. september 2017

Ishavspirater

Bildekilde: Bokelskere
Det var helt tilfeldig at jeg fikk barneromanen Ishavspirater i fanget. Det begynte med at jeg hørte om boka fra noen venner - men de huska ikke tittelen, bare innholdet, som de raskt og upresist gjenfortalte. Noe tid seinere blei jeg spurt om jeg hadde hørt om ei ny barnebok med tittelen Ishavspirater av noen andre, men de kunne ikke si noe om innholdet, de hadde jo ikke lest den. Jeg blei gående å gruble, for det var noe med den tittelen som virka kjent eller logisk. Det tok litt tid før jeg kobla det sammen. Men da jeg fikk se forsida på boka på nett, var jeg ikke i tvil. Dette var boka. Og den skulle jeg lese.

Langt ute på Ishavet ligger det mange små og store øyer og skjær. Ei av disse små øyene er Blålauge, og der, i Blåvik, bor Siri og Miki sammen med pappa. Mamma er død, hun døde bare ei uke etter at Miki blei født. Miki er derfor oppfostra på fløte og masse kjærlighet, redd og liten som hun er. Og pappa er så glad, så glad i de to fyrlyktene sine, som lyser opp i det mørke, triste, kalde og grå. Han er gammel nå. Derfor er det tiåringen Siri som har ansvaret for det meste. Hun passer den sjuårige søsteren sin, hun fyrer opp, hun skaffer mat og hun lager mat. Kostholdet er ensidig der ute i øyriket, det går i fisk, rogn, krabbe, erter, grøt, bær, kanskje ei hvalhøne og en og annen sjøpapegøye.

En dag tar Siri med seg Miki ut på skjærene for å plukke snøbær. Miki er engstelig, og vil bare plukke i nærheten av Siri. Men Siri ber henne om å gå på andre sida av skjæret. Miki gjør det, og snart hører Siri et skarpt skrik. Hun gjenkjenner stemmen til Miki og begynner å løpe. Men hun er for seint ute. Miki er allerede ute i jolla, på vei mot det store, fryktelige skipet Snøravnen. Hun er blitt tatt til fange av piraten Hvithode som bruker små barn som slaver i diamantgruva si. Fort forvinner skipet i tåka, og Siri står igjen på skjæret aleine.

Pappa blir forferdelig lei seg når han hører om hva som har skjedd med Miki. Siri ser at han er redd. Redd og trist og sint, alt på en gang. Akkurat som henne. Siri vil dra etter Miki, få henne tilbake! De andre i Blåvik mener det er umulig. Hun må forstå at de barna Hvithode får tak i, de blir bare borte. De dør i gruva hans, de kommer aldri mer tilbake. Og å dra etter en farlig pirat er bare dumt. Likevel er det både Siri og pappa vil. Han pakker sekken samme kveld, og vil prøve å komme seg til Seilene, den store byen på den største øya i Ishavet. Der er det helt sikkert noen pirater!

Siri ser på den gamle faren sin. Skal han liksom dra? Han? Da vil jo hun bli helt aleine igjen her i Blåvik! Og han vil ikke klare seg, han som nesten ikke klarer å arbeide lenger. Han er jo snart søttito år! Hva vil skje med henne da, uten pappa og uten Miki? Nei, det er jammen bedre om hun drar sjøl, og lar pappa være hjemme i ro og fred. Og slik blir det. Mens pappa fortsatt sover, sniker Siri seg av sted og forlater Blåvik ved hjelp av hyre på frakteskuta Polarstjernen.

Reisa til Siri blir et eventyr. Hun møter mange på sin ferd over Ishavet, og opplever at folk både er snille og slemme, sterke og svake. Hun ser at noen kan kjøpes, at andre tar seg til rette og at mange er ondskapsfulle med uskyldige dyr. Det er kanskje det som opprører Siri aller mest, at folk tror de kan bestemme over dyra, herse med dem, eie dem. At de kan skyte ulvene for å få pelsen, når de har nok kjøtt fra før. At de kan fange havfruer og selge kroppen deres. At de tror de kan bruke hvalhøner som sin egen fiskemaskin. Siri blir sintere og sintere.

Men sjøl om hun blir sveket og akterutseilt, tvunget til å skyte med børse og nesten drukner i Ishavet, gir ikke Siri opp. Hun leiter og leiter etter søstera si, etter Snøravnen og selveste Hvithode. Besluttsomheten hennes er en klassisk barneroman verdig, og dramatikken likeså. Svenske Frida Nilsson (f. 1979) har med Ishavspirater skrevet seg opp mot storheter som Astrid Lindgren, C.S. Lewis, Roald Dahl og Maria Parr. Den nesten firehundre sider lange boka er et imponerende stykke fortellerkunst.

For Nilsson er uhyggelig klar i sin tale, om det så gjelder pirater eller andre folk som utnytter sine medmennesker, dyr, naturen eller naturressursene. Slik blir budskapet både sterkt og rungende, og en kraftfull og dessverre svært nødvendig motvekt til alle overfladiske underholdningsbarnebøker, der boksidene tynnes ut av et billig kladdebokpreg og pinlige strekmennesker som til stadighet driter ut seg sjøl og andre. Nilssons bok er gjennomtenkt og klok, med en lettfattelig ytre handling, et stort persongalleri, mange utfordringer av ulik art der de lesende barna vokser og reflekterer sammen med Siri, gode skildringer og ikke minst et usedvanlig gjennomført billedspråk som gir teksten og universet en unik stemning og særprega klang. Det er som om lyden bærer spesielt godt på det frosne Ishavet.

Ferden over Ishavet er både spennende, skummel, fæl og av og til morsom - i alle fall for en voksen leser. I Nilssons univers lever nemlig havedderkopper så store som fiskekaker side om side med havfruer, sjøpapegøyer, havkatter og hvalhøner. En slik elegant fremmedgjøring av vår vanlige verden, gir en følelsen av at det magiske aldri er langt unna. Og slik beholder en troa på at alt går an, på at Siri faktisk kan klare det umulige oppdraget. Sjøl om alt peker i retning av at det ikke går bra, at verken Miki eller Siri noensinne vil vende tilbake til gamle, snille pappa - Lille pinne, som de kaller han, fordi han er så lang og tynn og gammel, og fordi han sier han vil knekke sammen som en pinne om fyrlyktene hans noensinne blir borte.

Men så blir de jo borte, begge to -. Vil han knekke? Vil de holde ut, hver for seg? Vil Siri noensinne finne Miki eller Hvithode? Eller blir hun liggende i grotta på Snørosen for alltid, der det ikke er annet å spise enn slimete blåskjell, desperat viftende med det gamle seilet? Det er ei nådeløs bok, som ofte overlater barnet Siri til stor dramatikk, vonde erfaringer, total utmattelse og brutal kulde - alt helt aleine. Jammen bra Einar og Jern-Anna kan hjelpe. Og Fredrik. Og flaks at noen av piratene ikke klarer å treffe en blink med børsa om det så stod om livet. Og kanskje det også er bra at Due ikke er helt den vi tror hun er.

Ishavspirater er ei mystisk, fantasirik, slagkraftig og viktig barnebok. Den er svært velskrevet, uttrykksfullt illustrert av Alexander Jansson og spennende bygd opp både visuelt og i teksten. Boka er nydelig og nesten plettfritt oversatt av Nina Aspen (f. 1965). Perfekt for lange høstkvelder foran peisen, enten som koselesing for voksne eller som høytlesing for barn mellom åtte og fjorten år. Da flere partier kan være ganske skumle, er det ikke ei bok barna bør lese aleine, men sammen med en voksen. Her er det masse å tenke på og mye å snakke om, både underveis og etterpå. Uten tvil årets barnebok!

mandag 4. september 2017

Høstlesing

Her hos meg er det allerede tydelige tegn på at sommeren er forbi. Mørket kommer sigende tidligere og tidligere om kvelden, og det regner. Bada i lampelys har jeg funnet fram høstens puslespill, og koser meg med å legge brikke på brikke på spisebord nummer to, som for anledninga står midt i stua. Dessuten er det kaldere om morran, barna har på halsluer når vi drar til skole og barnehage og jeg har begynt med skjerf igjen. Og kakao! Den første koppen med kakao på nesten et halvt år var ubeskrivelig god. Den harmonerte fint med at bokhøsten er i gang for fullt. Sist i hende rett fra biblioteket er Ishavspirater, men det er også andre bøker på leselista denne måneden:

Alexander L. Kielland
Kielland venter fortsatt, og er snart klar for ny dyst! Bøkene hans verken forsvinner eller går av moten - de er kanskje aldri på moten nå lenger - derav mangelen på hastverk. Men det betyr ikke at jeg ikke gleder meg til å lese, for det gjør jeg.

Jens Bjørneboe
Etter mye att og fram er jeg endelig i gang med Jonas. Boka åpner nokså annerledes enn forventa, men uten at det er noe negativt. Jeg finner det hele interessant og ser fram til å lese videre.

Per Olov Enquist
Boka til Per Olov om Per Olov utgikk dessverre i forrige lesemåned, sammen med deltakelsen i Ingalills biografisirkel. Det er noe med denne tida, som det alltid er for lite av! Og jeg må tilstå at jeg har vært ekstremt opptatt med disse puslespilla, det er så godt å koble av på den måten etter en lang dag med jobb og unger og husarbeid.

Sigrid Undset
I august kom jeg i mål med hele verket om Olav Audunssøn, et mektig tobindsverk som jeg har kost meg masse med sammen med samleser Birthe! Her kan du finne innleggene fra august: Del III og del IV. Kjempelesekryss! Og bøkene anbefales inderlig. Dette var helt fantastiske leseropplevelser! Siste bind i verket var også mitt bidrag til sjette runde av Bokhyllelesing 2017.

Marita Fossum
Fossum er blitt ei ventedame inntil videre, for leselista er tett og lang og det er stadig noen som sniker i køen...

Guillaume de Lorris
Et episk dikt til lunsj var kanskje ikke det beste valget - det er ei tid for alt, har jeg hørt. Og her blei det nok ikke full klaff. Men boka er god, og jeg koste meg masse underveis, med skarpe skildringer, underfundige betraktninger og mye intertekstualitet. Et flott verk for alle som er glade i middelalderlitteratur og allegorier. Lesekryss!

Tre riddersagaer
Den nye lunsjboka på jobb, etter at jeg kom i mål med Roseromanen, er Tre riddersagaer. Jeg holder altså fast på middelalderen som litterær epoke, men har bevega meg bort fra allegorien som sjanger. Mon tro om det funker bedre.

Mary Shelley
Til sjuende runde av Bokhyllelesing 2017, der temaet rett og slett er å lese bok nummer 15 fra ulesthylla eller ulestbunken, har jeg plukka fram Frankenstein av Mary Shelley. Jeg har hatt boka på lur i mer enn åtte år uten å lese den! Det var derfor på høy tid nå. Innlegg er i farta, men farta er som kjent ikke veldig høy nå om dagen. Boka er også augustmånedens deltakelse i biografisirkelen - i alle fall er det planen... 

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar
Dette radarparet har lenge hatt artikler om eldre norsk historie på trykk i Klassekampen, som deretter har resultert i to bøker. Sagaspor fra 2010 leste jeg for noen år tilbake, mens jeg nå holder på med samling nummer to, Kringla heimsins. Ei helt perfekt bok å lese i mens du pusser tenner eller rører i suppa!

Marta Breen og Jenny Jordahl
Ei anna bok som funker godt innimellom alle gjøremål, er 60 damer du skulle ha møtt fra 2016. Den er full av kortfatta biografier over viktige kvinner i Norges historie, formidla i tegneserieformat. Helt ypperlig som utgangspunkt for samtale, diskusjon, informasjon eller for videre lesing. Lesekryss! 

Marian Keyes
Etter å ha lest ut Undset, trengte jeg å røskes ut av lesestillstanden etterpå med ei helt anna type bok. Løsninga blei Vannmelonen, debutromanen til irske Marian Keyes. Det var rask og lett moro, akkurat som ønska, og jeg fikk et lystig og lettglemt lesekryss på kjøpet. 

Frida Nilsson
Svenske Frida Nilsson er et nytt bekjentskap for meg, men da jeg hørte om Ishavspirater var jeg nødt til å gi etter. Ungene er kanskje litt for små enda, men ikke jeg!

Faglitteratur
Det begynner å røyne på nå, stadig mer, med artikler fra tidsskrifter og anerkjente nettsteder, med informasjon, rapporter, målinger og håndbøker. Det er bare å henge med i svingene.

God bokhøst!