En veldig lang dag

Bildekilde: Bokelskere

Emma Morley og Dexter Mayhew møtes den aller siste dagen på universitetet. De er i begynnelsen av tjueåra begge to, stedet er Edinburgh og året er 1988. Nærmere bestemt er det 15. juli, Sankt Svithuns dag, og Emma og Dexter har kommet seg i seng, men aldri i søvn på Emmas hybel. De er slitne og fulle etter en lang dag med seremonier og festligheter. Nå har de hver sin universitetsgrad, nå er de klare for voksenlivet. Emma er en hardtarbeidende idealist fra arbeiderklassen, Dexter er en av livets overprivilegerte, glade gutter. Likevel finner de tonen, som ved et trylleslag. De har liksom aldri lagt noe særlig merke til hverandre, men denne kvelden og natta og dagen ser de kun hverandre. Og det er akkurat på denne dagen vi møter dem igjen, hver 15. juli fram til 2007. 

Hver dag utgjør ett kapittel i denne 445 sider lange boka som bærer tittelen En dag. Og en skjønner raskt at den største spenninga i romanen skal knyttes til om det noensinne blir noe av disse to på en romantisk måte, eller om de forblir venner, eller om de vokser fra hverandre. Slik går det fram og tilbake i flerfoldige kapitler. Jeg for min del finner ikke dette særlig interessant, og det blir desto vanskeligere å leve seg inn i når Dexters fremste attributt er at han er kjekk. I alle fall er det slik Emma ser han. Men hva mer ser hun? Det får jeg ikke tak på i det hele tatt. Han er ei fyllebøtte, en rotekopp, en umoden guttebass som drar damer i fleng, men som sjøl om han sogner til overklassen, ligger langt under Emma på alle andre måter. Om en så snur det hele, er det tydelig hva Dexter ser i henne. Emma er for Dexter den vakreste i verden, hun er smart, kreativ, pliktoppfyllende, lojal, dedikert, hun står på, hun sier sin egen mening, hun tør, og hun kan hamle opp med Dexter når som helst. Hun er alt han ikke er. Kanskje det er derfor han tiltrekkes av henne?

Uten å skulle røpe noe om hvordan dette ender, så må jeg jo si at sjøl om språket stort sett er ganske platt, ispedd noen saftige kommentarer, og sjøl om skildringene stort sett er noe labre, glimter det også til med sjarme og humor, og sjøl om dialogene er overtydelige og rotete er de også naturlige, sjøl om persontegningene er grunne og bipersonene er stive statister, er det hele gjort - og sett - med stor varme. Det er ei god bok å være i, sjøl om utbyttet er lite. Den er fin å lese, men samtidig ikke så mye mer. Emma og Dexter, Dex og Em, forsvinner raskt ut igjen, kun et par, tre scener blir værende noen dager til.

En dag (One Day, 2009, 2010 på norsk) av britiske David Alan Nicholls (f. 1966) har en uvant måte å nærme seg hovedpersonene og handlinga på, gjennom dette livsmessige tverrsnittet. Slik får han et fiffig plot, der han slipper mange kjedelige perioder, turbulente forflytningspassasjer, et overdrevent detaljfokus, strevsomme hverdager og så videre. Og når en først skal skrive en underholdningsroman, er ikke dette så dumt. Men baksida er naturligvis at personene ikke kan tilbakelegge for store utviklingssprang, rett og slett fordi de da ville mista all troverdighet. Ett år er bare noen sider for leseren. Vi blir heller ikke så godt kjent med personene som vi kunne ha blitt, nettopp fordi vi ikke følger dem i detalj i hverdagens trivialiteter, og det at forfatteren slipper å psykologisere noe særlig, er også et tveegga sverd. Jeg opplever at Nicholls er skarpest når han ironiserer over det britiske samfunnet. Der er det mange artige obsersvasjoner. Men han gjør liksom ikke så mye med det i teksten, og det betyr heller ikke noe særlig for Emma og Dexter.

Boka er rask å lese, krever lite konsentrasjon, har noen skrivefeil, men er sympatisk i hele sitt prosjekt. Den er gjenkjennelig for de fleste, da vi følger Emma og Dexter utover 1990-tallet og inn på 2000-tallet, og forfatter Nicholls sparer virkelig ikke på populærkulturelle referanser for å få leseren til å henge med "i tida". Særlig trekker Nicholls inn musikk, tv, trender og økonomi samt at de største hendelsene i verden også nevnes. For de som er født på samme tid som forfatteren og de to hovedpersonene blir det ei tjukk mimrebok med kjærlighetstema, for oss andre, som kom ei stund etterpå, er det noen referanser som går en hus forbi, mens kjærligheten liksom skal være hovedtema. Og slik Nicholls har gjort det her, blir det stadig litt for tynt. Nicholls skriver småmorsomt, bruker humoren godt og har fin timing, men jeg opplever at han bruker humoren for å overdøve de andre manglene ved boka. For, ærlig talt, det er ganske stillestående skildringer av to mennesker som ikke får ut fingern. Over mange hundre sider.

Det er ikke ofte jeg leser slike underholdningsromaner, men det hender omtrent en gang i året. Jeg ønsker noe lett og fint av og til, jeg også, noe som gjør meg glad og kanskje litt rørt, men jeg ender stadig opp med det bittersøte. Det gjør at jeg føler meg skuffa, det er som om boka ikke innfrir i sin egen sjanger. Og jeg tenker at det ville vært raskere, enklere og mer tilfredsstillende å bare se filmen. En dag er grei å lese en dag du er sjuk og ikke har hue til noe djupere, og den er fint oversatt til norsk av Nina Aspen (f. 1965). Og etterpå er boka i det minste glad og oransje å se på i bokhylla.