onsdag 25. november 2015

De fire store (1)

Det er en kjent sak at dette med kanonisering av litteratur er en problematisk affære. Skal dagens litteratur få klassikerstempel og bli en del av en norsk litterær kanon, være et ettermæle, i vår egen levetid? Skal vi sjøl få velge våre viktigste? Eller skal dette bli gjort av de som kommer etter oss? Men vil etterkommerne da forstå verkene, virkelig forstå tida vi levde og skreiv i? Og deretter: Hvilke kriterier skal legges til grunn for ei kanonisering? Skal salgstall eller litterær kvalitet være styrende? Og hva er litterær kvalitet? Er det en objektiv eller subjektiv verdi?

"De fire store" er en kjent benevnelse fra norsk litteraturhistorie, og Gyldendal forlags redaktør Harald Grieg (1894-1972) gjorde den, og forfatterne, til allemannseie i mellom- og etterkrigstida gjennom sine bokreklamer. Forfatterne er henta fra "den norske litteraturens gullalder" (sjøl om vi da stort sett skreiv dansk og hadde svensk konge), den gangen da det var nærmest obligatorisk å foreta en kultivert dannelsesreise i utlandet og vende hjem med utsyn, eventuelt ikke vende hjem i det hele tatt. Det var da litteratur var kunst, kultur, politikk, debatt, et premiss for samfunnsdeltakelse, et symbol på dannelse, litteraturen var nødvendig kunnskap og skolert underholdning, det å eie mange bøker var et bevis på mang slags rikdom, og, det var da litteraturen ville noe utover å være litteratur. Det var også i de dager at folk gikk mann av huse for å henge på teatrene.

Jeg skriver sjølsagt om siste halvdel av attenhundretallet, særlig 1870-, 1880- og 1890-tallet, da den realistiske litteraturen stod i høysetet, en impuls som for mange holdt seg sterk videre i inn i det nye århundret. Og alle de fire store hadde sin glanstid i denne perioden: Eksilant Henrik Johan Ibsen (1828-1906) som fra åra etter 1866 var Europas mest kjente og mest spilte dramatiker. Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), debattant, hissigpropp og en uvanlig produktiv forfatter, som dessuten mottok Nobelprisen i litteratur i 1903. Samfunnsrefser, borgermester og fylkesmann Alexander Lange Kielland (1849-1906), som hele livet kjempa mot fattigdom og økonomisk uføre, og som av den grunn måtte legge skrivinga på hylla. Og Jonas Lauritz Idemil Lie (1833-1908), med både juridisk embetseksamen og en halvveis fullført utdannelse som sjøoffiser, i dag kan hende den minst kjente av disse fire.

Disse er altså de fire store. Eller, de var det, da redaktørene på 1920-tallet så bakover. Da fant de fire menn som mer eller mindre tilhørte samme generasjon, som hadde sine respektive gjennombrudd på omtrentlig samme tid og som gjennom sine skriverier både stod for tematisering av nye emner i litteraturen og var en norsk port mot det spennende kontinentet. De blei påvirka av impulser utenfra, og de brakte impulsene videre til det norske folk gjennom politisk engasjement, taler, debatter, leserinnlegg, kronikker, kåserier og foredrag, samt episk, lyrisk og dramatisk behandling. Og som om ikke det var nok, så er mannfolka også rimelig samtidige når de går ut av livet. I løpet av fire år har alle gått bort.

Og tilbake sitter da Arne Garborg (1851-1924), den mest vidsynte av dem alle og med et ordtilfang som nesten bare kan toppes av Shakespeare, allerede rundt århundreskiftet stur og sur og tverr å ha med å gjøre, men ikke fordi han aldri blei inkludert i det gode selskap, og i alle fall ikke fordi han skreiv landsmål, noe han gjorde med glede. Det var grublerier av ulik art som opptok han Arne, og hadde det ikke vært for at han grubla sånn, hadde han nok tatt rotta på sin litt yngre forfatterkollega, Knud Pedersen, seinere Knut Hamsun (1859-1952), som var så i harnisk over å ikke få bli med i gutteklubben at han til og med holdt foredrag om det. Ikke at det hjalp. Men hevnen er som regel søt, Hamsun blei steingammal og utkonkurrerte sånn sett alle sammen, og da han endelig fikk kare til seg Nobelprisen i litteratur, han også, i 1920, kunne i alle fall ingen påstå at han ikke var minst like god som Bjørnstjerne Bjørnson. Men han blei aldri noen Henrik Ibsen.

Og vips har de fire blitt til seks. Kunne det like gjerne vært slik, at det var disse seks? Forlag og Harald Grieg og smarte slagord og gode markedsføringsevner til side, det tror jeg. For om en ser disse seks eminente mannfolknavna samla i ei bokhylle, kan en ikke anna enn å nikke og smile anerkjennende. De skreiv god litteratur, svært god litteratur. Litteratur som fortsatt leses og diskuteres, bøker som berører og engasjerer. Og er det noe som er viktig i ei kanonisering, så er det at litteraturen står seg, at den tåler tida og ikke forringes lik papiret den er trykt på. 

Men uansett hvor enig en er i at disse seks er knallgode - ved å kanonisere disse, fortrenges alle andre, alle som ikke blir kanonisert, de skvisjes ut på sida, ned i grøfta og ut i glemselen. Som for eksempel den noe eldre Aasmund Olavson Vinje (1818-1870), som verken får henge med W-gutta Henrik Arnold Wergeland (1808-1845) og Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807-1873) eller de fire store. Det får forresten ikke Ivar Andreas Aasen (1813-1896) heller, så der er de sammen om å være utafor. Med i klubben er heller ikke den noe yngre Sigbjørn Obstfelder (1866-1900). Men alle disse fem har skrevet verker, særlig dikt, som de fleste nordmenn har et nært forhold til, fra "Ved Rundarne" til "Regn". Og sånn sett kunne det like gjerne være disse fem som var de store.

Og slik kunne jeg holdt på og trukket fram mange, mange flere forfattere, som alle er gode eksempler på 1800-tallsforfattere som skriver realistisk litteratur. Så denne kanoniseringa og benevnelsen "de fire store" kan en så absolutt reise innvendinger til, noe som også er blitt gjort en rekke ganger. Men slik gikk det altså når noen redaktører på 1920-tallet skua bakover mot forrige århundre og forsøkte å trekke ut en slags essens. Helt på bærtur var de ikke. Men at vi ikke hadde kvinnelige forfattere på slutten av 1800-tallet er ei slutning en da raskt kan trekke. Og det stemmer jo ikke.

2 kommentarer: