tirsdag 7. april 2015

Bokhyllelesing: Ragnhild Jølsen, igjen

Bildekilde: Bokelskere
Til tredje runde av Bokhyllelesing 2015, som blei avslutta nå på søndag, hadde jeg intet mindre enn to utgivelser fra samme forfatter å komme igjennom. Og begge passa inn i denne rundens kriterier: å lese ei europeisk dikt- eller novellesamling fra 1900-tallet. Den første var Brukshistorier (1907), og omtalen finner du her. Den andre var Efterlatte arbeider (1908), redigert av Antonie Tiberg (1878-1952). Men forfatteren av begge verker er naturligvis Ragnhild Jølsen (1875-1908).

De som har fulgt med på denne bokbloggen ei stund, veit at jeg har hatt ambisjoner og ønsker om å lese Jølsen i lange tider. De fire romanene hennes, Ve's mor (1903), Rikka Gan (1904), Fernanda Mona (1905) og Hollases krønike (1906), blei lest ganske raskt fra 2012 til 2013 og delvis sammen med Birthe, og jeg likte dem godt, alle sammen. Aller best er nok Rikka Gan, den gotiske romanen som åpna Jølsens forfatterskap for meg da jeg studerte litteratur. Men fordi boka jeg har inneholder hele produksjonen hennes, blei det fort naturlig å ville lese de to gjenstående arbeidene også. Men det har tatt fryktelig lang tid. Jeg veit hva Jølsen krever av en leser, og en må være skjerpa for det. Samtidig må en ha lyst til å lese i både ett gitt format (noveller eller historier) og om en gitt tematikk. Det var vanskelig å opparbeide begge disse to lystene samtidig.

Derfor var det helt ypperlig å kunne inkludere Jølsen i bokhyllelesinga. Og nå er jeg faktisk igjennom hele hennes samla produksjon, og kan fornøyd sette boka på plass i hylla, mellom Jones og Kaarsbøl. Men noen ord om verket skal også skrives. Det første jeg vil trekke fram, er at Efterlatte arbeider er en utgivelse for spesielt interesserte. Den litterære kvaliteten på tekstene er ganske varierende, noe som ikke er så rart, i og med at tekstene spenner fra 1891, da Jølsen var 16 år, til januar 1908, da Jølsen er blitt dobbelt så gammel og mye mer erfaren, både som menneske og forfatter. Sjangermessig er samlinga også sprikende, fra den svært muntlige teksten "Kattungen døde" fra 1891, kortere og lengre fortellinger som "Svenskebjørka" og "Digerheim Herreborg", noen dikt, reiseskildringer og reisebrev, erindringer, folkeminnetekster og romanutkast. Og naturligvis er ikke alt like vellykka, velforma eller ferdig. Ragnhild Jølsen døde heller brått helt i slutten av januar 1908, om det var sjølmord eller overdose er det delte meninger om. I alle tilfelle fikk hun ikke finpussa sine egne tekster.  

Men det som kan hende er mer utfordrende for leseren enn disse sjangerhoppene, er mangelen på indre sammenheng. Det er med andre ord av og til svært tydelig at forfatteren ikke har satt sammen disse tekstene sjøl, men at samlinga er redigert av en annen. Tiberg har gjort en fin jobb, men hun har valgt kronologi over tematikk, noe som av og til fører til en enorm spennvidde fra tekst til tekst. Jeg ville foretrukket en komposisjon med mer indre sammenheng, for eksempel slik at de to første kapitlene i det siste romanutkastet til Jølsen, kom etter hverandre. Jeg ville også samla de mest mytiske tekstene hennes i begynnelsen, og hatt de samtidige, realistiske tekstene mer mot slutten. Det er nemlig også den ytre bevegelsen i hennes forfatterskap, slik jeg ser det. 
  
I tillegg til denne tematiske utfordringa, og det at samlinga er helt uten den overbygninga som Brukshistorier hadde, er det nok noen tekster som burde vært luka ut. Andre tekster er så avhengige av en opprinnelig, konkret kontekst at de nesten blir meningsløse for et flertall i dag. Eksempel her er de forsøksvise folkeminnetekstene fra Jølsens hjemtrakter, der det ikke en gang gjøres klart om Jølsen baserer seg på fiktive fortellere eller faktiske fortellere, for å skildre noe som skjedde for et uvisst antall generasjoner sida. Disse tekstene er så knytta opp til personer, steder og hendelser som ikke settes inn i en klar sammenheng, at det blir mest dunkelt for leseren. Atter andre tekster er så lukka og spesielle med tanke på motivbruk og symbolikk, at de er vanskelige å komme inn i overhodet. En bør for eksempel vite om Jølsens fascinasjon for slangen som symbol, og helst også ha kjennskap til hvordan hun bruker dette i sin øvrige produksjon for at det skal gi mening.

Når det kommer til symbolikken, som Jølsen bruker så overlegent i andre sammenhenger, må jeg dessverre påpeke at det her stadig er enten for mye eller for lite. Hun har rett og slett ikke funnet balansen helt, og hun strever med å få elementene ordentlig på plass. Noen tekster er derfor så vage i sin antydning at de blir uklare og poengløse, mens andre terper på det samme om igjen og om igjen. I noen tilfeller er poenget med teksten så usikkert at en bare må tolke den allegorisk, for ellers blir det bare eventyr for voksne uten klangbunn og lærdom, noe som ville stride mot Jølsens øvrige forfatterskap. 

Det som er positivt ved utgivelsen, er at den viser Jølsens talent og hennes bredde som skribent og forfatter. Vi som leser får være med og betrakte hvordan hun tar grep om stoffet, og skaper og omskaper, på både et tekstlig og personlig plan, fra tekst til tekst og fra univers til univers. Hun er som sagt innom mange sjangre i samlinga, og sjøl om mye er utprøving, er det også tydelig at hun etter hvert behersker flere av sjangrene nokså bra. Det er mange gode setninger, fine observasjoner og stemningsfulle skildringer. Andre tekster ser mer ut som reine skriveprøver eller kladder, der det for eksempel mangler sammenheng mellom form og innhold, eller hvor fortellinga verken er ferdig uttenkt eller ferdig skrevet. Sånn sett hadde det vært interessant å vite om noe tidligere har vært publisert, men det blir det dessverre ikke opplyst om. Helhetsinntrykket er likevel sympatisk, sjøl om det både var ganske forvirrende og litt overraskende med de voldsomme tematiske og sjangermessige sprangene.

Videre er det en del skrivefeil i samlinga, noe som naturligvis kan skyldes mye. Tiberg nevner at Jølsen brukte ulike rettskrivningsnormer i sine år som forfatter, og det er greit. Men manglende bokstaver eller endinger, punktum, stor bokstav og noe som ser ut som utelatelser av ord eller direkte feilstavinger, burde likevel vært luka ut, om ikke annet av Aschehoug, som er ansvarlige for utgivelsen. I Brukshistorier brukte Jølsen dessuten en god del dialekt, som gir farge og varme til stoffet. Det var nærmest fraværende her. Kombinert med riksmål, usikker stil, prøvende konstruksjoner og en litt stiv litterær form, blei det fort både ekskluderende og kjølig, noe som forsterker den tekstlige lukkaheten der den er dominerende. Derfor er kontrasten mellom hennes to siste arbeider veldig stor. 

Ragnhild Jølsen er en forfatter som står solid planta i det tradisjonelle samfunnet, med jordbruk, håndverk, enkel industri, folkedikting og folkemusikk som en vesentlig bestanddel av barndom og oppvekst. Dette gjenspeiles i mange av verkene hennes, der en tydelig ser et ønske om å være tradisjonsbærer og kulturformidler. All den nye teknologien, de nye tankene og den "nye verden", som faren hennes også var en del av, må ha vært truende og spennende, annerledes og underliggjørende. Samtidig er ikke Jølsen helt blind for nødvendighetene av industri og framskritt, det viser hun for eksempel i Brukshistorier. Likevel tar hun en bevisst avstand fra mye av dette i skildringene sine, og hun tematiserer elegant hva industrielle utbygginger gjør med naturen og menneskene. Blant anna besjeler hun naturen for å uttrykke aggresjon, og hun legitimerer slik at naturen tar liv. Mye av dette tror jeg var tanker hun sjøl hadde og følelser hun sjøl kjente på, inneklemt mellom tradisjonsrike slektsbånd og moderne bohemliv som hun var. Det trekker assosiasjonene mot hva en storstilt modernisering egentlig krever, ikke bare samfunnsmessig, men på et personlig, psykologisk og emosjonelt plan. Det er kanskje et spørsmål en også kan stille om Ragnhild Jølsen som menneske.

4 kommentarer:

  1. Ah, jeg blir glad når folk skriver om Ragnhild Jølsen. Jeg analyserte Rikka Gan i masteroppgaven min, så når hun får mer oppmerksomhet, blir jeg ekstra glad, Interessant å lese tankene dine. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for koselig kommentar! Og så fint at vi er flere som synes godt om Ragnhild Jølsen. Jeg har også analysert Rikka - men da som kvinneskikkelse, opp mot Veslemøy fra "Haugtussa". Veldig spennende!

      Slett
    2. Bare hyggelig :) Det høres ut som en svært spennende måte å lese henne på. Jølsens litteratur har stått på utsiden lenge, selv om noen stemmer hele tiden har talt varmt for henne, og derfor er det hyggelig å se hvor oppmerksomme folk blir på henne nå. Tekstene er kjempekrevende, men svært gode og har ekstremt mange lage å plukke frem :) Man blir aldri ferdig med Jølsen.

      Slett
    3. Helt enig med deg der. Det virker som om den gotiske tradisjonen, som Jølsen særlig demonstrerer med "Rikka Gan", ikke er særlig akseptert her i Norge, verken da eller nå. Men boka er jo så god, og Jølsen er en imponerende forfatter, blant anna fordi hun tør å tematisere slik hun gjør, bruke den symbolikken hun bruker og være så uredd. Hun fortjener i alle tilfelle en renessanse!

      Slett