Bare Alberte

Bildekilde: Bokelskere

Det er både vemodig og litt vanskelig å endelig skulle skrive om siste bindet i en av de beste trilogiene på norsk noensinne. For meg ruver denne bokserien høyt, høyt der oppe, sammen med for eksempel de tre bøkene om den stolte Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (1882-1949), Herdisbøkene til Torborg Nedreaas (1906-1987) og Toratrilogien til Herbjørg Wassmo (f. 1942). De to siste er også reint tematisk på mange måter beslekta med verket jeg nå har fullført. Jeg sikter sjølsagt til Albertebøkene til Cora Sandel (født Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabricius, svensk mor og norsk far, 1880-1974).

De tre titlene i trilogien er Alberte og Jakob (1926), som jeg leste i våres, Alberte og friheten (1931) som jeg leste seint i høst og til sist Bare Alberte (1939). Alle bøkene er lest sammen med Birthe. Det er sistenevnte jeg har lest nå i førjulstida, en roman så sterk, kompleks og enhetlig at den nesten er vond å skulle ta tak i. For sjelden har vel en roman vært så metta med kamp og kraft, nøling og tvil, stahet og styrke - en styrke som kommer innenfra, en kamp som må tas, en skaperkraft som krever, ganske enkelt bare ved å være til, et press en umulig kan holde ut, en offervilje en sjeldent hører om og langt mindre kunne tenke seg å yte sjøl. Det er full kollisjon i Alberte Selmer, en støyende, krevende og altoppslukende kollisjon, mellom den oppofrende morsrolla og den utmattende kunsterrolla - eller var det omvendt? Og kan ei kvinne være begge deler, både kunster og mor på samme tid, ett hundre prosent til stede i kunsten og for barna, samtidig, være skapende, være mor, være seg sjøl?

Men det begynner jo ikke slik, å nei. I begynnelsen er vi ved den franske kysten i Bretagne et sted. Tre par, hovedsaklig bestående av kunstnere, og deres to barn, har gått sammen om å leie et gammelt feriehus for noen måneder. Pierre er forfatter, en god en også, men etter deltakelsen ved fronten under første verdenskrig har han ikke vært helt seg sjøl. Han er skada både psykisk og fysisk. Husmora og kona Jeanne gjør alt hun kan, inkludert det at hun maser Pierre helt fra sans og samling for å få han til å prestere litterært. Sammen har Pierre og Jeanne dattera Marthe på sju år. Så er det svenske Eliel, som fremdeles er skulptør. Sia sist har han fått en viss suksess, noe som har ført til utfordringer i forholdet til Liesel, som fortsatt forsøker seg som maler, men som aldri får det helt til. Den kronisk hostende Liesel ønsker seg desperat barn, Eliel ikke. Alt mellom dem er steilt og nærmest uforsonlig. Norske Sivert, derimot, får det til. Nye eksklusive vaner, dyre presanger og endringer i hjemmet vipper forholdet hans til Alberte, som gjerne vil skrive, en smule ut av balanse. Men kanskje det egentlig trengs, de har gått seg helt fast, de to. Alberte og Sivert, som også er foreldre til Brede på fem år, sjøl om ingen av dem synes å huske helt hvordan det gikk til.

I slutten av forrige bok blei det nemlig bare sånn. Alberte blei gravid. Barnet var uten tvil Siverts. Hun klarte ikke tanken på å ta abort, og han stilte opp og gjorde alt rett. Nå sitter de der, begge to, i et stivna forhold, og Alberte erkjenner at hun har fått barn med feil mann. Det er noe av det verste hun kunne gjort, skjønner hun. For hun er redd Sivert, redd hans ulmende temperament og hans ustadighet, hans mange luner og svingende fokus. Redd hans nye ideer om oppdragelse, kvinner, mannsrolla og psykologi, redd for hvordan han håndterer gutten, om han husker på alt sammen, som bør og skal gjøres -. Og ikke minst er Alberte redd for framtida. Deres framtid, sammen. For når det blir tydelig at Sivert er utro, føler Alberte mer enn noensinne at hun må trå til. Hun må tjene penger, egne penger, hun må kunne forsørge seg sjøl og Småen i tilfelle han går fra dem. Hun må. Men hun får det ikke til.

Åtte mennesker under samme tak byr naturligvis på friksjoner av ymse slag. Brått blir det tydelig at Alberte og Pierre har forelska seg i hverandre, og selskapet brytes opp. Alle vender tilbake til Paris med toget, samme veien som de kom, tilbake til sine normale, krevende kunstnerliv, eller i Albertes tilfelle, til søm som hun aldri får dreisen på, det blir bare stygt og skakt alt sammen, til kjedelige turer i parken, intetsigende dager fylt med innkjøp og matlaging, bekymringer for Småen, gnisninger med Sivert og netter som ikke er til å holde ut. Da kverner tankene og hun får mangt å skrive ned -. Men det er bare håpløst, alt sammen. Alberte tar sovepulver og forsvinner inn i en drømmeløs tomhet.

Jeg vil ikke røpe mer om hva som skjer i boka, hvordan det foregår eller hvorfor det utspiller seg slik. Det som er viktig her, er at den kampen som Alberte alltid har kjent på, alltid har visst må komme, her endelig kulminerer. Gjennom tre utviklingsromaner, som på mange måter kan ses som én, har hun funnet ut hva hun ikke vil, deretter hva hun vil, hva som er mulig og deretter hva som ikke er mulig, hvem hun vil ha og så hvem hun absolutt ikke vil ha. Fortsatt sliter hun med hvem hun er, men nå, som hun har fått tildelt rollene som mor og kone, har også identiteten begynt å feste seg. Men fremdeles er det en åpen plass, og den plassen kan bare fylles av ei rolle. Alberte må bli kunstner. Hun må ta steget ut, hun må tørre og våge, ønske og håpe, skrive og stryke, mestre og klare, å bli forfatter.

Men det er så vanvittig skummelt. Ikke bare fordi det er usikkert om Alberte i det hele tatt får det til, men også fordi det er så usikkert økonomisk. Hvordan kan hun, med hodet og hjertet på rett plass, ta sjansen på noe som kanskje ikke gir henne ei fast inntekt? Hvordan kan det legitimeres overfor sønnen, som trenger mat, et sted å bo, klær, skolegang? Alberte og Sivert fikk Brede rett før krigen, og har allerede vært igjennom mange lange år hvor ingenting var å få tak i, og hvor de var både sultne og kalde. Har ikke Småen lidd nok? Hele hans person bærer preg av kulde, en kulde Alberte kjenner så alt for godt igjen. Han er liten og tynn, bleik, litt gusten, han blir verken riktig brun eller ser særlig sunn ut. Mot Marthe, som både svømmer og løper og er om seg, er Brede et matt og sutrete barn som gjør krav på sin mor stadig vekk. Du duller, sier Sivert, og føyser henne vekk. Nå skal Småen bli Brede, bli en mann. Og han skrubber Småen så hardt at hele guttekroppen dirrer under håndkleet.

Hvordan kan noe, eller noen, konkurrere med styrken, plikten, omsorgen, bekymringene og kjærligheten i morshjertet? Instinktene som ligger så djupt nedfelt i en, at alt annet ikke betyr noe, så lenge barnet har det bra? Ingenting kan vel det. Alt annet skyves til side, og Alberte søker tilbake til den håpløse sømmen. Klær må han jo ha, Småen -. Men hva hvis en så får visshet, ser det, føler det? At barnet trives, vokser, utvikler seg, tilpasser seg? Bare det å leike med tanken, er farlig. Kan en slutte å være mor når en først er blitt det? Kan en ta pauser, skru av instinktene, glemme omsorgen og bekymringene? Er det greit å forlate et barn, en familie, for å så vende tilbake? Hva gjør så i tilfelle det med barnet, med en sjøl? Har en egentlig et valg?

Alberte famler, som i mørke. Ikke kan hun rette seg etter Småen, som bare krever henne og aldri tenker på at hun også er og har behov, ikke etter familien, som ikke lenger eksisterer, eller vennegjengen, som sakte oppløses. Religionen har hun avskrevet for lengst. Jakob sender brev, denne gangen fra Australia. Hun er helt aleine. Og Siverts ord er så harde. Han gjør narr av skriveriene hennes, holder det for ingenting. Det er ingenting, tenker Alberte også og vil gi opp alt sammen. Men så kommer denne drømmen. Du må slå deg igjennom, sier stemmen. Veggen er der, hard, glatt, kun med et lite hull i. Hun kan stikke handa igjennom. Noen er der, på andre sida, men for at hun skal kunne se, må resten av veggen slås ned. Alberte våkner av sine egne skrik.

Trilogien om Alberte begynner mest som i villelse. Alberte har få faste holdepunkter her i verden, og kjemper for å beholde dem hun har erverva seg. Når kampene ingen ende vil ta, tenker hun at løsninga er å komme seg vekk. Men det blir enda verre. Først må hun kjempe for å overleve. Penger blir vanskelig å få tak i, og Alberte strever seg gjennom bind to. I bind tre får hun en ny fiende: Sivert. Han ler, er utålelig og samtidig god, og hun unnskylder seg, tar ikke tak, gjemmer seg bak husarbeid og morsplikter, for takknemlig må hun da være. Og til slutt erkjenner hun at den største fienden av dem alle er, og har alltid vært, hun sjøl.

Som de to foregående bøkene er også Bare Alberte ei språklig overlegen bok. Sandel skildrer så uhyre presist. For meg utspiller romanene seg i en verden fylt med mjuke gråtoner og duse farger, der bevisst utvalgte detaljer får glitre, sterkt og klart. Det kan være solskinnet som faller inn av de høye vinduene, løvkronene i parken mot den blå himmelen, ansiktet til Pierre, putene i sjeselongen, havet som er som melk. Det er nydelige sansninger av lukter og landskap i små drypp, aldri for mye, alltid svært stemningsskapende. Som skildringa av Alberte når hun for første gang på mer enn tolv år hører lyden av havet. Scenen er visuell og sår, men bikker ikke over i det sentimentale. Sandel holder oss litt på avstand, som om vi stod og så på et maleri. Likevel dunker det i oss, som om vi var Alberte.

Bøkene om Alberte er svært vakre og stemningsfulle samtidig som de er engasjerende og viktige både fra et litterært og politisk synspunkt. Sandels skildringer er så sterke at det er vanskelig å se for seg at de ikke har et virkelig forelegg, nemlig forfatterens egne erfaringer som ung kvinne med drømmer i kunstnerbyen Paris. Om det er en reell sammenheng mellom virkeligheten og fiksjonen, kan vi bare spekulere i. Men Sandel klarte det. Kanskje Alberte også?

Siste bok i trilogien preges også av en litt mer effektiv og ytre dramaturgi enn de tidligere bøkene, sjøl om kampen og spenninga nesten hele veien er på et indre plan. Den første boka er den stilleste, dramatikken foregår i utkanten av Alberte og angår henne liksom ikke. Hun lar seg rive med et par ganger, men begraver alt i sitt indre, er avstengt, mutt. Det er langt mellom punktene der Alberte hiver etter pusten og leseren setter opp tempoet. Alt er skildra i samme langsomme tempo, Sandel har all tid i verden til å la leseren komme inn i miljøet. Deretter kommer vi nærmere Alberte i bok to. Handlingene som utspiller seg angår henne mer direkte, og hun klarer ikke helt skjule følelser eller reaksjoner. Her tenker jeg for eksempel på det som har med Nils Veigård å gjøre. Han er den som for alvor klarer å bryte gjennom den tause muren Alberte har reist omkring seg. I siste bok er handlinga kommet helt nær. Alberte kan ikke gjemme seg lenger, kan ikke stenge av, for hun er i dramatikken og dramatikken er i henne.

Hver bok byr med andre ord på brudd og kontinuitet, konkret og abstrakt. Kontinuiteten består selvfølgelig i at det er samme person vi lesere følger hele veien, hun ser verden på en bestemt måte og skildrer for oss slik bare hun kan. Alt belyses av Alberte, det hun veit, kan, tenker og kommer på underveis. Hun hopper bakover i tid for å fortelle, og vender så tilbake til nået. Bruddene består i mye og kunne fylt et eget innlegg aleine, her vil jeg framheve at Alberte i første bok bryter opp og vekk - psykisk og fysisk. I andre bok brytes stengslene hennes ned utenfra, hun må slippe noen inn på seg, hun må tørre å åpne seg. Det må gjøres av andre og av Alberte sjøl. I siste bok må hun brytes ned innenfra. Og den kampen er kun hennes egen. Denne bevegelsen må til for at Alberte skal finne fram til det som er Bare Alberte.