mandag 28. juli 2014

Bohyllelesing: Gamle spanske romancer

Bildekilde: Aschehoug
Runde nummer fem i Bjørgs leseutfordring gikk av stabelen forrige uke, og temaet var ei bok som opprinnelig er skrevet på spansk. På grunn av et langvarig strømbrudd i helga, fikk jeg ikke publisert innlegget mitt før i dag. Da jeg har få spanske bøker i hylla og ikke hadde lyst til å dra på langtur med Don Quijote i denne kvelende varmen, falt valget på et verk som består av utelukkende spanske tekster, men naturligvis i norsk språkdrakt. Jeg har lest den smale, men spennende boka Gamle spanske romancer (2006), oversatt og med innledning og noter av Eva M. Lorentzen (f. 1957). Den ser kanskje litt eksotisk ut, og det er den så absolutt, men ordet "romance" må på ingen måte ombyttes eller forveksles med det mer kjente og desto mer klissete "romanse". For sjøl om det forekommer at folk er glad i hverandre i disse tekstene også, er det mer det motsatte som skildres.

Boka, som er utgitt av Aschehoug og Thorleif Dahls Kulturbibliotek, består av spanske dikt. Ikke tradisjonelle Hagerup-dikt med enderim som skildrer en bestemt situasjon eller en følelse, men heller ikke modernistisk lyrikk med massevis av tegnsetting. Romancen, eller el Romancero, tilsvarer våre ballader, altså det som ellers er kjent som de gamle folkevisene, med røtter i middelalderen. Disse muntlig overleverte fortellende dikta, ofte av lyrisk eller dramatisk karakter, fantes allerede fra begynnelsen av 1300-tallet, med mange mulige eldre kilder - opphavet er gamle heltesagn og andre episke dikt, som for eksempel det svært kjente Rolandskvadet (eldste manuskript fra 1140-1180, handling lagt til år 778). Utover 1400-tallet blir de overlevende restene av disse konsentrerte og finslipte romancene nedskrevet, og en slags gullalder for de gamle romancene varer fra omtrent 1475 til 1550, da den spanske nasjonallitteraturen er i full blomstring. Og det er noen av disse tekstene Lorentzen har oversatt i forbindelse med denne utgivelsen.

Men ei romance er likevel ikke helt det samme som en ballade. Det er strenge metriske sjangerkrav: Romancen har en gjennomført verseform med octosílabo - åttestavelsesvers - med assonans i annahver linje. (Dette har ikke oversetteren tatt hensyn til.) Romancen er ikke bundet av faste verseføtter, har ikke fast strofeinndeling og mangler omkved. Videre er vi vant til at våre ballader har en begynnelse, en midtdel og en slutt. Ei historie fortelles, et eksempel kan her være middelalderballaden "Olav og Kari". Romancene er løsere i strukturen og ender ofte svært brått, uten noen slags form for oppsummering. Lorentzen gir ingen fast forklaring på hvorfor det er slik, men nevner både plassmangel for trykte utgaver eller tilpasning til musikk som plausible årsaker. Hun påpeker også at de mest vellykka romancene er de som ender ufullendt, da disse har størst virkning på leseren eller tilhøreren. Viktig er også at omstendighetene rundt mange av romancene, og hvordan disse ender, var allment kjent. En eksplisitt avslutning var det da kanskje ikke alltid bruk for, for det var ikke der spenninga lå.

Som ballader, sagn, legender og eventyr har også romancene ulike tematiske trekk de deles inn etter. I denne tekstsamlinga får vi eksempler på alle undergruppene i sjangeren:
- Lyriske og fantastiske romancer, den viktigste og eldste gruppa av romancer. Mest særprega i forhold til balladene, "urspanske". Mytiske og folkloristiske.
- Karolingiske romancer, henter temaer og personer fra fransk heltediktning, som for eksempel Rolandskvadet og hoffet og ridderne rundt Karl den Store, samt de bretonske Arthurlegendene.
- Romancer fra grenselandet, her menes grensene mellom det kristne Andalucía og det mauriske Granada i dagens Spania. Større vekt på enkeltmennesker, stor respekt for muslimene, til en viss grad basert på virkelige hendelser.
- Historiske romancer, her skildres betydningsfulle historiske begivenheter fra ulike synsvinkler. Kollektiv historiefortelling, kollektiv hukommelse og kollektiv identitet er sterkt knytta til disse tekstene.
- Episke romancer, omhandler kjente helteskikkelser fra spansk middelalder. Basert på legendariske beretninger og krøniker. Har stor historisk og nasjonsbyggende verdi.
- Klassiske romancer, uspanske i sitt innhold. Henter stoff fra gresk og romersk oldtid. Skrevet med oppbyggelig hensikt.

For å gi et eksempel på en romance, kommer her den første teksten i boka. Romancen tilhører den første undergruppa, altså de lyriske og fantastiske romancene, og ender på karakteristisk vis svært brått, men går likevel for å være en av de beste romancene. Det kjenner en om en tar seg tid til å gå inn i teksten, kjenne etter hvilken effekt sjømannens sang har, og hvordan du tror det hele ender. Jeg skal ikke gi min tolkning her - du skal få være helt fri!

1. Grev Arnaldos
Hvem skulle det vel times
blant bølgene på hav
slikt hell som grev Arnaldos
hin morgen Sankte Hans!
Med jaktfalken på hånden
begav han seg på jakt;
da øynet han en galeas
som stevnet inn mot land.
Den hadde rigg av silke
og seil av sendal klar,
og sjømannen ved roret
kom syngende en sang,
som dempet havets bølger,
lot vinden stilne av,
lot fiskene fra dypet
stige opp til sjøens tak
og fuglene som flyver
slå ned på skipets mast.
Da talte grev Arnaldos,
I skal høre hva han sa:
"Ved Gud jeg ber deg, sjømann,
få høre nu din sang."
Da svarte ham den sjømann,
slik var det svar han gav:
"Jeg synger sangen bare
for den som med meg drar."

Da jeg ikke kan spansk, kan jeg egentlig ikke uttale meg om kvaliteten på Lorentzens oversettelser - jeg har jo ingenting å sammenligne med. Men det jeg kan si noe om, er det hun faktisk gjør, hvordan jeg forholder meg til det og til sist hvordan jeg tolker det. Hun har bevisst valgt et gammelmodig språk (eller sprog), skriver hun, som kler både form og innhold. Dette er tross alt middelaldertekster, og det er fint å holde på formaliteter som for eksempel tiltaleformer for å gi et tidsriktig inntrykk. I skildringene får vi også vite en del om datidas stoffer, klesdrakter, steder, stender, slektskapsmønstre, historie, politikk og maktforhold. Som alltid ved første lesing av gamle tekster er det en fordel å ha noen historiske kunnskaper å henge tekstens referanseverk på. Men fordi noteverket er solid og innledninga er tilfredsstillende, kan en også klare seg fint uten.

Lorentzen forteller historier, gamle spanske historier. At det er dikt, merker en nesten ikke underveis, og at det skulle vært musikk til, er det lett å forestille seg. Den spanske middelalderen er ei tid som er fylt med andre lukter, smaker og syn. Det er svært varmt, men en kan finne en av romancens hovedpersoner sitte i skyggen under et tre, ventende på sin fiende. Eller hun står i tårnet og ser de væpna mennene som kommer, hun veit hva som blir hennes skjebne, men hun flykter ikke. En far leiter etter sin sønn, han rir over lange avstander, opp i fjellene og ned på strendene, hvor er han? Og noen rir til og med kongens muldyr til de stuper for å rekke fram i tide. Det er overdådige måltider som blir avbrutt av politisk intrigemakeri og grove fornærmelser som må hevnes. En stevner ut fra land, kanskje på selveste St. Hans, dagen da mye magisk kan skje. Sånn fortsetter det, det er en blanding av historie og myter, riddere og konger, kjempende kvinner og steilende hester. Handlinger, skildringer, dialoger - alt er fortetta, bak er det store episke dikt som utspiller seg, og dette kan en få tak i via faste, nærmest forsteina formularer, antydninger, symbolbruk og intertekstualitet. Sannhetsgehalten varierer, men romancene appellerer alltid, fordi de skildrer mennesker og det menneskelige.

I Lorentzens oversettelser blir de korte romancene til levende bilder. Det er stemninger og stemningsskift, tydelige situasjoner, symbolikk og motiver, meningsbærende dialoger, klangfulle vers. Jeg opplever at det er skikkelig og samvittighetsfullt oversatt, sjøl om en full gjendiktning knapt er mulig på grunn av de strenge formkrava og de mange ulikhetene mellom germanske og romanske språk. Noen ord nøkker her og der, og det er en del klisjéer i både språk og handling, men hvordan kan det unngås? Det var fint å være med i Lorentzens spanske middelalderverden, hvor frankerne og deres ridderkultur presser ned gjennom Pyreneene og maurerne og deres kultur presser opp fra Gibraltar og Granada. Midt i ligger de spanske kongedømmene, stadig i krig med hverandre, dernest i en felles krig utad, La Reconquista. Det kan ikke unngå å bli heftige kulturkollisjoner på flere nivåer, og romancene er et heldig utkomme. Det er også spennende at Lorentzen tar seg tid til å komme med opplysninger som at Cervantes og Lope de Vega bruker motiver, personer og direkte sitater fra romancene i sine verker - det sier mye om romancenes påvirkningskraft og viktighet i både middelalderens og dagens Spania.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar