onsdag 15. august 2012

Favorittforfattere: E

Endelig var det utrolig enkelt å velge favorittforfattere. På E var det nesten sjølsagt for meg hvem det skulle bli, sjøl om jeg måtte tenke meg om en ekstra gang, bare for å være sikker. Men jeg er sikker. Så, uten noe mer vissvass, her er mine favorittforfattere med fornavn på E.

Emily Brontë (1818 - 1848)
Jeg kan ikke noe for det, men jeg er utrolig glad i de britiske damene på heden og deres spesielle blanding av lyrikk, romaner og kortere tekster, av realisme og det overnaturlige, av humor og determinisme, av psykologi og gotikk, av liv og død og at det ikke er noen vei utenom å mestre, overkomme eller bekjempe. De tre søstrene Anne, Charlotte og Emily Brontë er kanskje ikke verdensmestere i skrivekunst, men de var beleste, godt utdanna i forhold til mange andre kvinner på den tida, og hadde et intenst og lidenskapelig forhold til litteratur, og jeg mistenker også til hverandre og til naturen, som spiller en så viktig rolle i alles bøker og særlig i romanen Wuthering Heights fra 1847.

Jeg har lenge vært fascinert av den eneste romanen til Emily, jeg synes den har mange interessante mennesker og historier, mange lag og mange tolkningsmuligheter. Forfatteren har skapt en slektstragedie med mye mørke og hat, med den voldsomme Heathcliff som sjølve personifikasjonen på sorg og smerte. Som person kan han være vanskelig å få has på, både for leser og for de andre romanfigurene, han prater lite og straffer hardt for små ting. Brontë er blitt kritisert for at han blant annet er endimensjonal og urealistisk. Det er jeg helt uenig i, for meg er han en lidende antihelt som endelig får fred. Hans historie, og hans forhold til Catherine, styrter alt og alle, gården, familiene, pengene. Og til slutt også han sjøl. Heathcliff er full av indre demoner, men det er mening i både demonene og sjølplaginga, og hans massive mørke er en viktig kontrast til det lyse i boka; som Linton-familien og den lykkelige kjærligheten.

Catherine har også fått sin del av kritikken opp igjennom åra, for at hun er overfladisk og overdramatisk. For meg er det igjen såre enkelt: Heathcliff og Catherine deler en utrolig sterk, til tider destruktiv kjærlighet. Hun ofrer seg for at de begge skal ha muligheten til å leve normale liv, men går likevel ikke opp i offerrolla. Hun er sterk og nekter å la seg styre, hun er vill, utemt. Den eneste som har makt over henne, er Heathcliff, men hun makter å frigjøre seg, sjøl om det koster henne livet. Kanskje hun undervurderte båndet dem i mellom, som er som en slags naturkraft? Når hun gifter seg med Edgar Linton, blir det uansett hennes "dødsdom", fordi hun dør i barsel. Dette blir også Heathcliffs bane, fordi en stor del av han dør med henne. Heathcliff gis mange utveier og nye sjanser, men "velger" på mange måter å bli i tungsinnet, velger å lide. Han er jo ikke uten skyld, han heller.

Stormfulle høyder er utrolig forskjellig fra Jane Eyre, men de har også likheter. Det er tydelig at forfatterne levde tett på hverandre, leste hverandres tekster og ga hverandre tilbakemeldinger. Verkene har mange av de samme styrkene og svakhetene. Enkelte partier i Stormfulle høyder går så det suser, andre steder er det mer hakkete. Mange situasjoner og vendinger er det vi i dag vil kalle klisjeer, men vi må huske på at slik var det ikke på 1840-tallet, da søstrene Brontë skreiv sine bøker. Det var ei tid da kvinner knapt fikk utgitt noe, hvilket de mannlige pseudonymene Acton, Currer og Ellis Bell gjenspeiler. Charlotte Brontë er den som har finpussa bøkene sine mest, rett og slett fordi hun levde lengst. Hun har også revidert søstrenes bøker. Det synes jeg er leit, for Charlotte har en tyngre og mer omstendelig rytme enn Emily, som er full av luft og pust og alt som beveger seg rundt og i teksten. Hun gir plass og rom, mens Charlotte hardpakker. Jeg vil derfor anbefale Collector's Library Edition, som ligger nærmere Emilys originaltekst, men synes også at den norske oversettelsen til Ragnfrid Stokke er knallbra. Stormfulle høyder er et viktig litteraturhistorisk verk på grunn av at det er så sammensatt og speiler mange ulike aspekter av forfatterens samtid. Boka viser også at enkeltmennesker i stor grad kan være underlagt sterke emosjoner og instinkter, noe som gir psykologisk innsikt for leseren. For mange seinere forfattere er boka en av de viktigste inspirasjonskildene for gotisk litteratur. Og i tillegg er det en besettende og intens historie. Les!  


Ernest Hemingway (1899 - 1961)
Og det var denne unge mannen jeg var en smule usikker på, deretter så absolutt ikke. Jeg har ikke lest så forferdelig mye av Hemingway enda, men ser fram til å supplere Den gamle mannen og havet og en del noveller og artikler med enda flere noveller og romaner. Der Brontë appellerer til leseglede og sansninger, er Hemingway en drivende god stilist. Han er nøktern og knapp, og bedriver til stadighet antydningas kunst, i følge mange. Jeg synes ikke han er fullt så mystisk og hemmelighetsfull som de skal ha det til, men innrømmer likevel at det kanskje kan bli litt mye (eller lite, alt ettersom) i lengden. Det er da det er greit med ei lita pause før en gyver løs på ny. For han er så absolutt verdt det.

Jeg likte Den gamle mannen og havet fra 1952 overraskende godt. Boka er på mange måter stillestående, men likevel nærmest dirrende, intens på en helt annen måte enn Brontë. For stillestående er her virkelig ikke det samme som uten innhold! En kan kanskje si at Brontë er klassisk kvinnelig, der er det følelsene som er viktige. Ingen av Brontës romanfigurer er seg sjøl tro om det går i mot ens indre liv - både Heathcliff og Jane Eyre er gode eksempler på det. Hemingway er reindyrka maskulin, både i verdensoppfatning, skildringer og språk. Han formidler de krevende indre kampene, som hos Santiago, i et språk som er blotta for nettopp følelser. Han skildrer ikke livet og utfordringene, han lever seg ikke inn i det, han er kjølig til stede og sanser alt, som i sakte film. Tempoet skrus aldri opp. Det er imponerende. Og det kan være krevende å lese. For sjøl om ikke jeg hittil har hatt den samme opplevelsen som så mange andre, at ni tideler av romanen foregår mellom linjene, må en være i Hemingway-modus. Han blir liksom aldri berørt, der han sitter. Og det blir heller ikke jeg. Men jeg blir engasjert likevel, fordi Hemingway makter å formidle så mye indre liv, opplevelser, tanker, med så lite språk, så få ord. (Det skal jo også nevnes at dette "lille" er svært nøye utvalgt og finpussa mange ganger.) Det er skrivekyndighet, det.

Hvem er dine favorittforfattere på E?
Ja, er du enig med meg? Eller har du noen helt andre favoritter? Og hva er i så fall grunnen til at du foretrekker disse over mine eminente kandidater? Med fornavn på E er det faktisk mange mulige favoritter, fra Elizabeth Gaskell, Elizabeth George og Elizabeth Gilbert, til Erich Maria Remarque og Erik Fosnes Hansen. Eller noen helt andre.

Fortsatt god leseuke!

4 kommentarer:

  1. Her var det mange gode begrunnelser! Ja, søstrene på heden er fabelaktige. Men siden mitt lynne kanskje er mer lyrisk, vil nok min favoritt på E være Edith Södergran. Ekspressiv, ekspansiv, elitistisk og edel - en lysende ånd, denne finsk-svenske språkbegavelsen, som fant sitt eget dikterspråk i et fremmed talemål, oppvokst som hun var i Russland, opplært i en tysk skole, med latin, gresk og hebraisk som fag, finsk pappa hjemme og estisk mamma. På kuroppholdet i Alpene fikk hun bruk for både fransk, engelsk og tysk, og med døden som følgesvenn ble livet intenst og inderlig. "Til fots fikk jag gå gjennom solsystemet" skriver hun, og blander legender, myter og symboler med hverdagsbetraktninger og det store eksistensielle suget. Akk, Edith, du døde så ung, men lever videre i litteraturhistorien. Nordens føste modernist, sier de som er flinke til å plassere forfattere i bokser. Nei, hun sprengte nok den kategorien også.
    Trudelutt

    SvarSlett
  2. Å, så fint du skriver om henne! Jeg var forberedt på at du kom til å velge Edith Södergran, men jeg var ikke forberedt på at jeg kom til å bli trukket med inn i begrunnelsen. Jeg fikk bare lyst til å lese, jeg nå. Hun må ha hatt et utrolig talent for språk. Virkelig imponerende! Og forferdelig leit at hun døde så tidlig. Only the good die young, synger Billy Joel. Et skikkelig kompliment til oss andre...;)

    SvarSlett
  3. Og Euripides! Hvordan kunne jeg glemme gode, gamle Euripides? Kanskje fordi det er så stor vekt på romaner? Lyrikk og dramatikk går litt under radaren.
    Trudelutt

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, Euripides! Det er også en god favoritt. Jeg synes du til stadighet trekker fram gode lyrikere og dramatikere - og bra er det! Romaner får alltid for stor vekt, men så er det dem det er flest av også.

      Slett