søndag 8. juli 2012

I krig og kjærlighet

Jeg begynte på romanen, Kaptein Corellis mandolin, for første gang i 2006, året etter at jeg kjøpte den, og tror at jeg tilsammen har lest det morsomme åpningskapitlet hvor doktor Iannis fjerner en ørevoksbefengt ert ut av en øregang og kurerer Stamatis' nesten livslange døvhet kanskje fem ganger, seinest i fjor høst. Jeg har kost meg hver gang, ledd av Stamatis og kona som gnåler og gneldrer, humra av legens vurderinger, forkledning av problemet og fjerninga - som han får til gjennom å først bløte opp den urgamle erta ved å helle vann inn i øregangen, og deretter lirke den ut, og det faktum at han sparer på erta, som om den var et legevitenskapelig klenodium. Det er ei knallgod scene, og nesten like gode er sidene om doktor Iannis hjemme, der han forsøker å skrive øya Kefallinias historie. Total mangel på objektivitet gjør det nokså vanskelig, og når han avslutter med en susende replikk om de frekke geitene (jamfør geita til datteren Pelagia, som spiser på manuskriptet), er kapitlet over, og jeg har av ymse grunner lagt boka fra meg. Men denne gangen fikk jeg lest den ferdig!

Jeg synes det er vanskelig å blogge om et så mangefasettert verk som Kaptein Corellis mandolin (skrevet i 1994, på norsk i 1995 ved Bodil Engen). Det er ei omfattende bok, som rommer høy og lav, krig og kjærlighet, liv og død. Den er djupt tragisk, utrolig morsom, til tider svulstig og pompøs, av og til brutal og skitten. Den er søt og stygg, spennende og underholdende, interessant og annerledes. Det er et episk verk, og samtidig ikke: der epikken er imponerende med sine mange omskrivninger og skildringer, der vi kommer inn på heltinnene og heltene i deres mange og eviglange kamper mot overmakta, virker humoren, de uviktige detaljene og vekslingene i fortellerstemmene hos Louis de Bernières som et skjold. Jeg kommer aldri helt innpå disse menneskene. Jeg er ikke med når de sanker snegler i krattet, er på stranda eller vingler avgårde på motorsykkel. Til og med landsbyen er uklar for meg. Men doktorhuset er greit, der er jeg. Og jeg ser havet over den varme steinmuren, det store oliventreet midt på tunet, geita, Psipsina, Pelagia. Ja, og doktor Iannis.

Det er doktor Iannis som er boka for meg, det er han som er bokas sjel, drivkrafta, som tilfører dette som er annerledes, det skrå blikket som han betrakter øya, menneskene og seg sjøl igjennom. Han har reist over hele verden, er sjøllært lege, snarrådig og klok, språkmektig og svært kjærlig ovenfor Pelagia, sjøl om han prøver å brumme i skjegget. Det er han som tar de viktigste avgjørelsene, det er hans stemme som kommenterer begivenhetenes gang. Samtidig kretser hovedfortellinga kanskje mest om Pelagia og hennes skjebne. Dette spriket er uprofesjonelt, samtidig som det er forståelig. Det er Pelagias livsløp vi følger, og det er en virkelig Pelagia, bestemora til Louis de Bernières, som er inspirasjonen bak historia. Likevel dør litt for mye av boka indre når doktor Iannis også forsvinner, og sidene etter det er med få unntak ubetydelige. Jeg skulle ønske forfatteren hadde mot til å avslutte tidligere, jeg har ikke noe behov om å få vite hvordan det går med alle sammen til slutt.

De forskjellige fortellerstemmene gjør romanen variert og pratete, uten å være innholdsløs, men samtidig uten å holde på spenning og kontinuitet slik forfatteren kunne gjort dersom fortelleren var den samme boka igjennom. Samtidig kunne ikke boka vært skrevet uten nettopp disse vekslingene, romanen består helt tydelig av to hoveddeler, som begge er for svake og endimensjonale til å bli ei bok aleine. Krigskapitlene og livskapitlene støttes av hverandre, utfyller hverandre, tilfører boka kraft, er verdifulle og viktige kontraster og er spennende å sammenligne. Etterhvert veves de sammen. Ulike stemmer kommer til orde, noen av dem, som Il Duce, bare surrer og er i sitt eget og er inkludert i boka for å si noe om den dramatiske tida hovedhandlinga finner sted (ca. 1940-1945), andre, som Carlo, er rørende og såre, og gir krigen og livet et viktig ansikt. Ja, for det er ei krigsbok, dette, og samtidig ikke. Krigen kommer til Hellas, til Kefallinia, rett inn i legehuset. Hadde den bare kommet som en utydelig tåke, som et lokk, som ei mørk overmakt en kan hate. Men den kommer som den unge italienske soldaten, musikeren og mennesket Antonio Corelli.

Jeg har ikke lyst til å avsløre så mye handling i dette innlegget, av den enkle grunn at hovedhandlinga i boka er tynn og rettlinja, forutsigbar og ikke så veldig spennende. Det er kjærligheten med stor K. Og krigen veit alle hvordan gikk, så heller ikke der er det de store overraskelsene. Men brutaliteten og bestialiteten er likevel overraskende umenneskelig, der den skildres gjennom Carlo, Francisco, Mandras og Corelli. Det gir sterke sanselige inntrykk, og mye av bokas kraft og evne til å bevege ligger der, i kontrastene i skyttergravene. Men mest av alt er det bihistoriene og bifigurene, som Stamatis og Kokolios, Lemoni, Drosoula, Psipsina med mange flere, som tilfører boka varme, humor og liv. Det er her kosen ligger. Og med Corelli kommer Antonia, og med henne kommer den vidunderlige musikken.

Med musikken blir spriket komplett. Fra å ta liv, drepe, til å komponere musikk, lage liv, skape. Det er musikken som lindrer, som er friminuttet til alle i legehuset, som fyller drømmene med håp og Pelagia med begeistring og Corelli med melodi. Sjøl om jeg naturlig nok ikke kunne høre den faktiske mandolinmusikken som de Bernières har tenkt på gjennom boka, hørte jeg min variant, og den var mer enn bra nok, der den hviler mellom linjene, er lavt klimprende i bakgrunnen i naturskildringene, og hvor de hurtige tremoloene går raskere og raskere når romanen nærmer seg et høydepunkt, som for eksempel når Weber har fått ansvaret for å ta livet av sine tidligere venner, eller når Mandras vender tilbake. Gjennom å skildre musikken, gir de Bernières boka et lydbilde som blir gjort levende av de som ønsker, eller evner, det.

Mange kaller boka en krigsroman eller en antikrigsroman. Og den er begge deler. Men den er først og fremst en kjærlighetsroman. Forfatteren formidler sin kjærlighet til, innsikt i og respekt for det greske, øya Kefallinia, folket, kulturen og musikken. Menneskene i boka viser stor kjærlighet i sine handlinger, og demonstrerer at sjøl om krigen er nærværende, kan ikke det hindre dem i å elske. Kjærligheten har mange former i boka, den er mellom far og datter og seinere mellom mor og datter, den er mellom soldaten Corelli og musikken, den er skjult i Carlo, men ikke dårligere eller mindre sterk av den grunn, den er mellom Pelagia og Mandras, og til slutt mellom Pelagia og Corelli. Det er dette forholdet som preger boka mest, sjøl om det ikke er den viktigste, såreste eller vakreste kjærligheten som skildres. Der vinner Carlo, med sin enestående ofring, og doktor Iannis med det samme. Og akkurat her skulle jeg ønske forfatteren hadde stolt nok på sine egne skildringer og sine egne ord, og ikke hadde utbrodert ytterligere. Å ofre sitt liv for en annen er mer enn sterkt nok, sjøl i krig, og i kjærlighet.

4 kommentarer:

  1. Veldig fint innlegg om en stor og flott roman!

    SvarSlett
  2. Tusen takk for det! God sommer:)

    SvarSlett
  3. Flott innlegg om min store favoritt! Enda så mye annet jeg har å lese, tror jeg at jeg må sette av tid til å lese denne på nytt snart.

    God sommer!

    SvarSlett
  4. Tusen takk! Ja, de Bernières var slett ikke verst, og jeg må innrømme at jeg er nysgjerring på flere av romanene hans. Ser heller ikke bort ifra at jeg kommer til å lese denne om igjen med tid og stunder, jeg også.

    God sommer! ;)

    SvarSlett