Gjenlesing, del VII

Så var det endelig den siste boka i serien Legenden om Narnia av C. S. Lewis. Ei bok jeg ikke har lest tidligere, bare hoppa over gjentatte ganger (av uvisse grunner). Etter umiddelbar endt lesing var det mange elementer jeg måtte gruble lenge på.

For det første: dette er ikke lystig lesing. Det er mørkt og dystert hele veien, det er blodig, brutalt og enda mer alvorlig enn tidligere. All sjarm er borte, og tidligere muntre bifigurer er erstatta av den nokså trauste kong Tirian, Narnias siste konge, den onde apen Listig, som setter i gang maskineriet, det stakkarslige eselet Virre, som er offer for Listigs slu planer, og en gjeng krigshissige hærførere og soldater fra Calormen. Det er som om hele boka, og forfatteren, lader opp til Narnias siste dager og endelige undergang. Jeg nøler med å kalle Den siste striden ei barnebok på grunn av måten forfatteren legger fram stoffet på.

Tristheten preger både de som allerede er i Narnia og de som kommer til Narnia. Jill og Eustace snakker om å dø, og er enige om at de gjerne ofrer seg for Narnia. Våre helter er nemlig underlegne i den avgjørende siste striden, og utfallet kan bli døden. Men de gir seg ikke. Kampen er brutal og verre enn noen av de foregående; dvergene inntar en mellomposisjon og dreper på begge sider. De talende hestene, som har blitt brukt som alminnelige trekkdyr og slaver for Listig og krigerne fra Calormen, står bundet. De blir befridd av smågnagerne. Men når de kommer galopperende for å hjelpe til, blir de skutt rett ned.

På hvert sitt vis blir Tirian og hans folk kasta inn i stråhytta, som er veldig sentral i denne boka, bare for å oppdage at de ikke er i ei stråhytte. Aslan har brukt magien sin igjen (som han ikke bruker for å redde liv på slagmarka) og gjør stråhytta til en ny verden, ett nytt Narnia, for de gode som kommer inn. For de onde blir stråhytta deres verste mareritt, representert av menneskerovfuglen og den satanlignende Tash. Det blir ikke forklart hvordan denne stråhytta er for eselet Virre, som tilbrakte mest tid av alle der inne.

Det religiøse motivet og Aslan som en Kristusfigur er noe som har vært mer eller mindre tydelig hele veien. I denne boka tar Aslan steget opp og blir en slags gud. I Den siste striden holder nemlig Aslan dommedag over mennesker og dyr, og deler dem inn etter godhet. Med andre ord; de slemme overlever ikke. De gode sendes videre inn i det "nye" Narnia, de onde blir igjen i det Narnia som forgår. Ikke særlig hyggelig, men kanskje et resultat av forfatterens opplevelser under andre verdenskrig og hans behov for å skape noe godt?

Susan får ikke være med. Sjøl om hun lenge var dronning i Narnia og har vært i landet to ganger, får hun ikke være med i denne boka. Begrunnelsen er at hun ikke lenger tror på historia, hun husker ikke Narnia, hun tror det er en leik de fire Pevensie-barna leika da de var yngre. Dette synes jeg er litt over grensa. Særlig når det kommer fram at de andre Narnia-farerne og Pevensie-foreldrene i virkeligheten er døde, de kom ikke til Narnia ved hjelp av Aslans magi, som vanlig, de kom fordi de døde og Narnia er himmelen. C. S. Lewis spanderer ikke ei eneste linje på Susan; ingen har tid til å tenke på henne som er den ensomme etterlatte. I en bokserie som ellers formidler intens medmenneskelighet og kjærlighet, og som til og med har med ett tilgivelseselement i hver eneste historie (denne gangen var det eselet Virre som blei tilgitt av Aslan), synes jeg dette er rart.

Det er Narnias siste dager. Det blir gjort klart helt fra begynnelsen av. Undergangen skal komme, må komme. Men ingen veit hva som kommer til å skje og at Narnia egentlig består, bare i en fotoshoppa variant. De som er gode, de som tror, blir spart. De opplever ingen smerte, de får se Narnia forgå. De får se hvordan Aslan deler inn sin nye verden i to motsetninger; godt og ondt. I det "nye" Narnia er alt så mye bedre, maten smaker bedre, fargene er klarere, barna kan løpe så langt de vil uten å bli slitne, og de er heller ikke i stand til å føle redsel eller sorg. De blir, i mine øyne, redusert som mennesker. Hvordan er det forsvarlig?

Jeg synes Legenden om Narnia som helhet er en flott serie som formidler mange gode, fantasifulle, rørende, morsomme og spennende historier. Men er virkelig den totale undergangen og tilhørende frelsa nødvendig? Og må alle, unntatt Susan, dø, sjøl om de ikke egentlig dør? Sjøl om det skrives side opp og side ned om hvor fint de har det i det nye Narnia, tror jeg ikke helt på det. Hvordan kan noen omfavne noe nytt uten å ofre det gamle en eneste tanke? Jeg skulle ønske legenden endte annerledes og at C. S. Lewis var mer nyansert og inkluderte flere elementer enn det svarthvite troende - ikke-troende, snill - slem, frelse - undergang. For verden er faktisk grå.