onsdag 6. oktober 2010

Bydrømmen og bygdedyret

I 1950 kom Alf Prøysens (1914 - 1970) eneste roman ut, ei bok som i løpet av de neste to åra hadde solgt i 52 000 eksemplarer (boka var fram til 1988 og Anne Karin Elstads Maria, Maria den mestselgende boka i Norge). Trost i taklampa er tittelen, og boka tar et kraftig oppgjør med bygdenorges gode og dårlige sider.

Den korte romanen er helt gjennomført skrevet på hedmarksdialekt, litt vanskelig å komme inn i for noen, kanskje, men ikke så gæli når en finner rytmen og sjargongen. Prøysen skriver direkte og ujålete, det er behagelig å lese ei hel bok som er fri for språkblomster, men som likevel er rik på farger, lyder og skildringer, og som gir rom og tid til de forskjellige menneskene som får komme til med tanker og handling. Det er ei bok som også er befriende fri fra vårt hektiske og moderne tempo, sjøl om det skjer mye på få sider. Prøysen skriver så upretensiøst og samla, og handlinga triller langsomt framover.

Det er Gunvor som er hovedpersonen, jenta som flykta fra bygda for å bo og jobbe i byen. Nå har hun ferie og skal overraske familien hjemme med besøk. Hun skal gi dem gaver, kaker og sukkertøy og de skal bli glade og stolte, alle sammen. Slåttekara skal snu seg etter henne når hun går nedover veien, og hun skal stråle og smile og vise at hun kan reise fra bygda, leve i byen og ikke havne i uløkka, nei, Gunvor er ei fin dame! Men ingenting går helt etter planen. Bygdefolket finner seg i å bli leika med, men bare ei lita stund. Så er det tilbake til hverdagen igjen, til det tunge gardsarbeidet, til vaner.

Flukta fra landsbygda blei sett på som et stort problem i Prøysens samtid, og det var et tema som stadig var oppe til debatt. Også i Trost i taklampa diskuteres flukta; noen er sinte og vil ha ungene sine til å være i bygda, de skal jo arve jorda! Andre skjønner at ungene ikke vil slite så hardt som de alltid har gjort. Men hva er egentlig best? Være bonde og eie jorda, eller være fabrikkarbeider med støv i lungene? Det er jo til og med ei aktuell problemstilling i dag, denne utfarten fra bygdenorge til de store byene. Veit folk hva de gjør når de drar? Hvor vanskelig det blir for dem som er igjen? I boka avvikles det mot slutten et stort stevne hvor mange røster skal snakke ungdommen tilbake til sans og samling og bygda. Med på stevnet er det flest utflyttere.

Gunvor kommer tilbake for å vise seg, vise at hun er fin og glad og vellykka. Hun vil ha blikk og beundring, hun spiller og forvirrer gutta og gjør bygdejentene usikre og sinte. Hun vil ha de andre ungdommene med seg til byen og lover å skaffe både den ene og den andre plass i industrien. Hun vil vise dem at de kan følge drømmene sine og leve sitt eget liv, hvis de tør! Men til slutt er det nok. Og Gunvor går tilbake til å være trosten, som hun var på skolen, men hun har hodet høyt hevet. Romanen er både trist, sår og morsom, og det er ikke vanskelig å forstå at boka fort blei både teater, musikal og film.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar