Ett bilde sier mer enn tusen ord, sies det. Tja. Når det kommer til anslag vinner filmen overlegent. Ett bilde eller ett klipp, kan gi stemninger, følelser, interiør, vær, tid, rom, sted og vise noe om både hovedperson og den kommende konflikten/reisa. Men, noe som i mine øyne alltid blir begredelig på film (få hederlige unntak her), er de indre monologene. De som i bøkene tar leserne med på argumentasjon og diskusjon, framviser minner eller drømmer, gjengir steder, følelser, mennesker, hendelser, lange samtaler, skildringer. Den indre monologen er langt mer enn et filmatisk, botoxstivt ansiktsuttrykk - monologen gir oss hele historia. Trenger vi å vite hele historia da? Hvis en er fornøyd med kjapp og lett underholdning og helst vil slippe å tenke, er det vel greit. Men hva med oss andre?
En annen, utrolig teit måte å løse problemet med indre monolog på, er den såkalte voiceoveren. Hovedpersonen, eller en kommentator eller en forteller, hopper inn og gir utfyllende informasjon, noen ganger midt i en setning. Også her er det variasjoner: bildet fryses, det tegnes på skjermen, hovedpersonen snakker rett til kameraet og kommuniserer forsøksvis med seerne. Som oftest blir det et dårlig resultat og uansett ei billig erstatning for god litteratur.
Skildringer er for meg noe av det viktigste i ei bok. De sier mye om hvordan forfatteren vil at hovedpersonen skal være, og ofte også en del om hvordan forfatteren er. Det er spennende å få slike innblikk i andres liv. Hvordan tenker hovedpersonen om verden? Hvordan forholder vedkommende seg til nye mennesker? Hva er oppfatninga av hjemstedet? Hvordan skildres reisa tilbake til storbyen? Skildringer er mye mer enn vær og vind og klær og sminke; det er alt. Og på lerretet fanges bare en brøkdel. Den magiske reisa en leser får være med på, er igjen i boka.
I bøker kan en hoppe i tid, nesten i hver eneste setning, og leseren kan fortsatt følge resonnementet og holde den røde tråden. I en film blir det oppkava og stressende og ikke særlig behagelig (som å bytte kanaler på tv-en) - derfor blir det heller ikke gjort i særlig høy grad. Filmer løser tidsproblemene med følgende alternativer: a) det står på skjermen at seks måneder er gått b) alle hovedpersonene har plutselig grått hår c) det står årstall på skjermen d) skjermen går i svart for å så bli fargerik på et nytt sted eller e) tidsbruddet blir ignorert og hoppa over. Ingen av disse er egentlig å foretrekke, men det aller mest irriterende er når det kommer fram i filmen at det går mangfoldige år, mens skuespillerne er like glatte og velsminka som i forrige scene.
Mange bøker baserer seg ganske enkelt på en idé. I PS: Jeg elsker deg "skriver" Gerry brev til kona etter sin død. Og det er så å si det eneste filmen har til felles med boka. Her er alt endra på, og en leser som har forventninger i tråd med boka kan ikke unngå å bli skuffa. Hvordan kan filmskaperne forsvare denne utvelgelsesprosessen - hvilke scener som blir film og ikke? Hvor løsrevet filmen skal være fra sitt opphav?
I Julie & Julia møter seerne to veldig forskjellige kvinner med felles interesser. Aleine er kanskje ingen av dem interessante nok, men til sammen blir det et prosjekt, så bok, så film (noen må ha tenkt noe i nærheten av det, i alle fall). Jeg har ikke lest boka bak filmen, og er heller ikke frista til å gjøre det. Hele ideen er at Julie Powell kokkelerer seg gjennom kokeboka til Julia Child, samtidig som hun blogger, jobber, krangler og til slutt får suksess. Samtidig som Julie ordner på kjøkkenet, får vi vite hvordan kokeboka blei til i Europa på 1940- og 1950-tallet, og hva slags liv Julia Child levde. Filmen er en uheldig hybrid mellom drama, komedie og en slags biografi, som sikkert fungerte veldig mye bedre i bokform (men det kan jeg ikke gå god for).
I Emma leiker Emma Kirsten Giftekniv uten å vite at hun sjøl står midt oppe i kjærligheten. Her er det lagt vekt på det visuelle i form av landskap, kostymer og interiør (klassisk Jane Austen-filmatisering), men bortsett fra konfliktlinja "hvem som gifter seg med hvem" er det ikke gjort rom for noe annet. Filmen er rett og slett barbert i forhold til sitt litterære utgangspunkt.
For å bruke mer kommersielle eksempler: jeg tror de aller fleste er enige i at filmatiseringene av Ringenes Herre, Harry Potter eller Twilight ikke er like omfattende som bøkene. Tom Bombadil mangler. Flere viktige figurer fra Rowlings univers er utelatt. Twilight er sterkt komprimert. Dette gjøres jo uten tvil for å sette opp hastigheten. Det er en effektiviseringsprosess - en prosess som bare funker godt på film. For når jeg skal lese ei bok, vil jeg ha skildringer og indre monologer og lange samtaler, jeg vil ha betraktninger og drømmer og karakteristikker. Jeg vil ikke ha et filmmanus. Når jeg først skal se en film, så vil jeg ha en god film. Jeg vil ha en film med ei historie som funker godt filmatisk, som er visuell. Og jeg krever et manus av en viss kvalitet, og skuespillere med kjemi som funker, ikke stinker.
Men det er mange fallgruver. Jeg tror jeg skal lese litt nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar