søndag 20. juni 2010

Fram og tilbake er dobbelt så langt

Jeg var nylig en tur i den lokale bokhandelen min på jakt etter gaver og noen nye godbiter, men kom tomhendt ut. Det skjer så å si aldri! Men det hendte nå. Og det er en enkel årsak: det var ingen godbiter der. På alle torg og alle bord, på vegger og i vinduene, ved disken og i hyllene, fant jeg bare krim og spenning, fantasy og såkalt chic-lit, altså underholdningslitteratur for damer, kort, bamser, filmer og hageutstyr.

Personalet anbefaler bare krim og underholdning og skjønner ikke hva jeg mener når jeg sier at jeg vil ha en ordentlig roman. De ser rart på meg hvis jeg sier at jeg ikke liker krim og ikke kunne tenke meg å lese Jo Nesbø. Og de rygger unna når jeg gjentar at jeg ikke er ute etter kioskromaner, men en vanlig, gjerne norsk, roman. Har de noe å anbefale? Hva med Drømmehjerte, svarer idioten bak disken. Spør jeg om de kan hjelpe meg med å finne en gave, kommer de med de samme forslagene gang på gang og blir sure hvis jeg ikke "slår til" på disse fantastiske bøkene. Det er jeg som er den rare fordi jeg ikke vil gi Little Bee eller Twilight til hvert eneste familiemedlem og fordi jeg vil ha med meg noe annet enn Sophie Kinsella på ferie!

Sjølsagt finnes det bøker der ute som jeg gjerne ville ha kjøpt. Men poenget mitt er at de stadig blir færre, i og med at det nesten bare utgis kommersielle underholdningsbøker nå om dagen. Og for meg som verken elsker Unni Lindell eller Anne B. Ragde blir det vanskeligere og vanskeligere. Personalet hører ikke om disse "vanlige" bøkene, de har huet fylt med salgssuksesser og amerikanske tåreperser. Og hvis de har hørt om dem er de gjerne usikre på både forfatter og tittel og innhold og forveksla det egentlig med ei bok av Jill Mansell som de akkurat har lest. De ordentlige bøkene blir stappa inn i ei overfylt og usortert hylle, lengst bak i lokalet, gjerne bak et forheng, eller på pauserommet. De blir ikke funnet når jeg spør, og det er heller ikke noe informasjon å oppdrive. Om jeg ønsker at butikken skal bestille til meg, må jeg aktivt ta kontakt med personalet, for de spør ikke. De er mest opptatt av håret sitt, skoa eller det nyeste bindet i Knausgårds flausesaga.

Bøkene blir stua vekk, gjemt og glemt, ikke bestilt. De er vanskelige å oppdage i bokhandelen, hvis de i det hele tatt finnes der. Løsninga blir altså nettet. Men for meg er det en stor glede å gå i butikken, leite meg fram, se på omslaga, bla i bøkene, lese noen avsnitt, tenke. Men det får jeg jo ikke anledning til uansett når personalet henger over meg for å tvinge på meg den siste boka til Marian Keyes. Da er det like greit å gå hjem.

2 kommentarer:

  1. Ja,sånn er det. Syns du kunne sende den artikkelen til Aftenposten eller Dagbaldet - vi trenger klare beskjeder fra alle som er glad i litteratur og ikke bare litteratull.
    Mam

    SvarSlett