Mørk og klam lokkebiff

Brått hadde jeg behov for å lese noe annet enn pensum. Så jeg tok den boka som lå øverst i ulest-hylla mi og begynte å lese. Jeg begynte å lese om David, Bergljot og Sara, om krig og jøder, overgrep og sex, om utroskap og død, om lys og mørke, om å være blind, kjenne seg blind, om å ville bli sett, om å være usett. Boka heter Vill ni åka mera?, en ikke særlig god tittel, og er skrevet av Selma Lønning Aarø.

Boka blei innkjøpt for mange år tilbake, da det var salg i en bokklubb. Jeg tror den kosta 39 kroner, og det var egentlig grunnen til at den havna i postkassa mi etter noen uker. Jeg har venta lenge med å lese den, lenge fordi jeg absolutt ikke har hatt lyst, så fordi jeg ikke har hatt tid, så fordi jeg igjen ikke har hatt lyst. Men nå har jeg lest den.

Som sagt liker jeg ikke tittelen, og jeg liker heller ikke de to hovedpersonene, David og Bergljot. De er begge usympatiske på hver sin måte, et karaktertrekk som ikke egentlig blir forklart. De blir ført sammen av en rekke litt for tilfeldige tilfeldigheter, og har et veldig underlig og utroverdig forhold. Historien fortelles av David til Bergljot, han tenker tilbake på sitt eget liv og på det Bergljot har fortalt om sitt liv. Det sys sammen til en fortelling som ikke helt fungerer. Det er for mange ekstreme elementer, for mange utrolige hendelser, for mye skitten sex (hvorfor?), for mye død. Og ikke minst: at David først kan se, for å bli blind, for å så få synet tilbake; det er et element som overhodet ikke fungerer og som bare blir teit, usannsynlig og uforklart, men som også er symbolsk, på en veldig overtydelig måte. David lider i tillegg av gammelt, innestengt sinne, som sjølsagt må sprenge seg fram i løpet av boka.

Tonen og stilen i boka er upretensiøs og usentimental, men likevel blir det klissete og pompøst. De aller fleste klisjeene er her, både med tanke på hva som skjer og hva som skrives. Det kunne med fordel vært valgt andre ord og formuleringer i mange tilfeller. Hvor har forlaget vært i denne prosessen? Kontrastene med lys og mørke, liv og død lesses på og gjentas til det kjedsommelige, her er det ingen som har sagt "less is more" eller "show, don't tell". Det er heller ikke tid til å føle, her skal det hastes videre til neste del av historia. Og fortellinga om jødegutten i vaskekjelleren virker som et i-siste-liten-påfunn for å gjøre boka mer interessant for enkelte. For min del har dette med krigen for lengst mista sin aktualitet, og det å bruke det som bakteppe på en så lite elegant måte som Selma Lønning Aarø gjør her, gjør det hele udelikat og enda mindre interessant.

Noe jeg hang meg opp i da jeg leste boka, var følgende: her fortelles det om en mann, David, som lever omtrent i vår tid, et sted i mellom 2001 og 2003. Han er født i 1959 eller 1960. Mora hans er førti år i 1972. Hun har en affære med en eldre mann, en kunstner, som er 12 eller 13 år eldre enn henne. Denne kunstneren lever fortsatt, har utstillinger og reklamerer for seg sjøl med at han har "bekjempet kreften". Han er da altså et par og åtti, om ikke mer. Og David, denne usympatiske hovedpersonen, blir overraska over at kunstneren er gammel...

Vill ni åka mera? er et eksempel på en langt under gjennomsnittet god norsk mellomroman, som verken vekker oppsikt eller avsky, men som formidler flere utrolige historier på en lavmælt, nesten desperat måte. Både et godt språk, god planlegging av historien og god innsikt i hovedpersonene mangler. Tilbake er en usammenhengende nesten messende historie som ikke ga meg noe nytt.