mandag 31. mai 2010

Kvinner og menn i bokhylla, del II

I fjor, sånn omtrent på denne tida, hadde jeg en liten opptelling i den ene bokhylla mi. Tanken var å se om en uttalelse var korrekt eller ikke, samt å tenke litt rundt hvorfor det skulle være så utrolig snålt å ha en overvekt av kvinnelige forfattere i bokhylla. For det er det jo virkelig ikke, er det vel? Jeg skal være den første til å innrømme at jeg bevisst oppsøker kvinnelige forfattere når jeg er i bokhandelen, bevisst kjøper bøkene og leser dem. Jeg er kanskje spesielt interessert? Eller veldig bevisst? Eller litt i overkant feministisk? Uansett - burde det ha så mye å si?

Det å skrive er i høyeste grad en menneskelig beskjeftigelse. Men der menn blir utgitt, finner kvinnene sin plass i skrivebordsskuffen, det er jo ikke tid til mer mellom klesvasken og ungene og jobben. Mange menn tar seg tid. Og blir utgitt. Og det er stort sett de (mannfolka, mener jeg) som synes der ute, i media, altså. Trenger jeg å si mer enn Karl Ove? Tenk på alle de tusen meterne med spalteplass han har tatt, fra kollegene sine, fra kvinnelige forfattere, som har vanskeligheter nok med å komme i søkelyset i utgangspunktet, bare på grunn av kjønn. De er jo ikke interessante, er det noen som sier. De skriver jo bare om følelser og kroppslige greier. Og Karl Ove gjør hva...?

Jeg har etterhvert lest en del, også av mannlige forfattere. Mye er naturligvis kjempebra. Annet er prega av krig og vold, sex og drikking, drap og uløste mysterier. Altså den ytre spenninga, det som får oss til å lese fort. Jeg liker å lese langsomt.
Ofte tenker jeg ikke på forfatteren når jeg leser ei bok, men jeg tror at det har hatt mye å si i selve skriveprosessen. En kan ikke legge fra seg sitt eget kjønn når en skriver, langt mindre de forestillinger og forventninger en er vokst opp med og omgir seg med, nettopp til sitt eget kjønn. Men det skal vel ikke gå i veien for å gjøre sitt beste?

Noen ganger når jeg leser blir jeg irritert. Fordi forfatteren føyer enkelte personer i fortellinga inn i bestemte mønstre, gjør dem til forutsigbare klisjéaktige karakterer - ikke personer. Ikke virkelige. Kvinnene er så mjuke og medgjørlige at det er til å få fnatt av. Mannfolka er så breiskuldra og breibeinte at det er til å hoppe i elva av. Dette forekommer i bøker skrevet av både kvinner og menn. Men mønsteret er, ettersom jeg har observert, i mange tilfeller sånn: mannlige forfattere gjør kvinna til et ideal, en drøm (eventuelt et mareritt, kommer an på boka). Hun har få egenskaper og utmerker seg gjerne ved å være pen. Den mannlige forfatterens reduserte kvinnelige innsikt blir veldig fort tydelig - for en kvinnelig leser. På den andre sida: mange kvinnelige forfattere forenkler den litterære mannen. De får tildelt noen maskuline trekk, eventuelt feminine, hvis de er homofile, er litt barske, dukker opp på rett sted til rett tid med glimt i øyet og en humoristisk replikk. Men det er det. Hvorfor er det sånn? Er kjønn så viktig? Er det ikke mennesket som skal skildres?

Jeg liker å lese. Jeg liker å lese bøker av kvinnelige forfattere. Ikke kioskromaner og ikke husmorporno, men rett og slett gode romaner skrevet av gode, kvinnelige forfattere. Ofte opplever jeg at de beriker meg med en innsikt, sjøl om det ikke er en nær og kvinnelig tematikk. Jeg opplever for eksempel ikke Hellemyrsfolket som en veldig følelsesnær og kroppslig romansyklus. Fortellingene til Karen Blixen er jo enkelte ganger mer maskuline enn Ernest Hemingway. Og folkelivsskildringene til Selma Lagerlöf er verken fugl eller fisk. Jeg føler meg også berika av mannlige forfattere, ikke misforstå. Men uansett om det er Per Olov Enquist eller Ian McEwan som skriver om kvinner blir det fort pinlig og klamt når kvinnene skal skildres, særlig hvis det er noe seksuelt med i bildet. I noen tilfeller tar det jeg velger å kalle for "gutteromsfantasiene" over. Og den litterære kvinna er ikke lenger en ekte person. Men hvem er vel det, i romanenes verden...

Skeivdelinga i bokhylla er forøvrig redusert i år. 68 titler av kvinner, 54 titler av menn. Og flere skal det bli. Av begge.

2 kommentarer:

  1. Fine tanker. Og det med klamt, er det knytta til særlig nære og seksuelle situasjoner? For det er jo vanskelig å skildre. Kanskje nettopp fordi det er så klamt, svett og tett. Kanskje en grunn til at mange forfattere kun antyder og så lar leseren fylle ut resten selv?
    Det blir ikke nødvendigvis så godt av å skildre sex på en kjølig måte heller? Og hva med den humoristiske vrien - da blir det ikke dampende og hett i hvert fall. Men moro!!
    Mam

    SvarSlett
  2. Ja, etter det jeg har erfart blir det fort klamt og pinlig i sånne situasjoner. Det virker som om fantasiene tar over, og ikke på en god måte! Jeg opplever vel egentlig at mange mannlige forfattere "tar seg til rette" på et område de umulig kan vite så mye om. Og isteden for å tenke, kjenne etter, spørre, skildre - så lar de sine egne bilder og fantasier ta over.

    Jeg synes Sigrid Undset er dronninga på akkurat dette området, hun antyder bare, med én setning, men vi veit jo hva som skjer. Også legger hun inn ei blankelinje, ei pause. Mye mer virkningsfullt enn nakne kroppsdeler i alle retninger.

    Jeg tror at det i mange tilfeller kan fungere med en kjølig tilnærming, eventuelt en bevisst avstand. Men alt med måte, også her.

    SvarSlett