Julefangsten

Nå er det over. Jeg sitter slukøra igjen på kontoret og ser ut av vinduet på det snødekte landskapet. Når sola skinner er det vakkert! Og når mørket tetner over hustakene er det godt å være inne. Inne og varm. Ikke alle kan det, sjøl ikke i jula. Er det bare jeg som opplever at vi blir litt snytt? Sjøl om vi får massevis av gaver, spiser god mat og er sammen med de nærmeste? Jeg tenker at jula handler om så mye mer, og noe helt annet enn det ekstreme gavehysteriet og overforbruket vi lever i. Og at vår versjon ikke egentlig er riktig. Det var mer ekte da jeg var lita. Mer magisk. Nå er ingenting i vår verden magisk mer. Bare brutalt virkelig.

I år fikk jeg utrolig mye fint, praktisk og smart, og jeg synes jeg var heldig sjøl om jeg kanskje egentlig ønska meg andre ting mer. Ikke fikk jeg så mange bøker som jeg pleier heller. Men de jeg fikk, blei jeg glad for, sjøl om de ikke stod på ønskelista. Her er årets fangst (i tillegg fikk jeg noen titler som jeg ønsker å bytte):

Hundre år

De tre musketerer

Charles Dickens' utvalgte (praktbok)

Formørkelsen

Gjestene

Moralsk forvirring

Don Quijote

Godt nytt år, alle sammen!

Bedre seint enn aldri

Da var jeg endelig i mål med Anna Karenina. Og sjøl om det er ei bok på 851 sider, er det ikke så mye jeg kan si om boka. Eller, det er ikke så mye jeg ønsker å si akkurat nå. Jeg fordøyer fortsatt. Jeg ser for meg Anna, Levin, Vronskij, Kitty, jeg ser for meg gamle gårder, jernbanelinjer, snødekte perronger, sinte, svarte øyne, travle sentrumsgater, strå som vipper i sollyset, ei rød veske, haltende bondekoner, kirkespir, forretningsmenn, politikere med svarte og hvite kuler, lubne barn, svart hår som flagrer i vinden, stivt sengetøy, magre armer og bedende blikk, pelskåper, jeg hører pipende togbremser, hest og kjerre, rasende damer, utro ektemenn, knusende tyngde, jeg kjenner indre uro, usikkerhet, tvil, sorg, og jeg ser hvile, endelige beslutninger, reiser, føler stillhet og endelig ro.

Min foreløpig eneste innvending: hvorfor er oversetter Erik Egebergs etterord et etterord? Om denne informasjonen hadde stått først i boka, sammen med forordet eller som en del av forordet (eller om disse hadde bytta plass), hadde jeg fått mer ut av lesinga. Han rydder nemlig opp i en del som kan skape forvirring, for eksempel alle navna og hvordan skikken for navngiving er. Det burde stått først, nærmest som en advarsel.

(På tampen en innvending til: jeg skjønner til en viss grad hvorfor boka heter Anna Karenina, men jeg lurer på hvorfor den egentlig heter det (umulig å få svar på, det veit jeg). Jeg opplever ikke at Anna er hovedpersonen, og jeg opplever heller ikke at det hun gjør skaper ringvirkninger for alle andre gjennom hele boka (men de fleste, gjennom enkelte deler av boka). Men det er muligens en mer leservennlig tittel enn Stepan Arkadjitsj Oblonskij.)

Ytterligere avsløringer

Årets siste bokgaver er funnet og kjøpt, og til og med pakka inn, satt bånd og klistrelapp på, og det blir:

Norske språkblomster

Aschehougs store fiskebok

Store norske spørrebok, om Norge

Europeisk poesi i norsk gjendiktning

Ei sudokubok

Lydbok: De tre skjeletters øy

Store norske spørrebok, om kultur og underholdning

God jul!

Årskavalkade og anbefalinger

Nå nærmer det seg snart årets siste dager (i alle fall årets siste uker). Mellom kakebaking, vasking, julegaveinnkjøp, pakking, planlegging, julekortskriving og telefonsamtaler får ikke jeg lest så mye. Med andre ord hoper det seg opp. Både behovet for lesetid og antall bøker jeg bør og skal lese. De ligger i stabler på golvet, i bunker i hyllene, på stolen, på skrivebordet, de tar snart opp plassen på hele kontoret, og så er det i tillegg straks jul, og jeg veit at jeg får litt påfyll da også. Men hva har jeg egentlig lest i 2009? I skrivende stund er jeg fortsatt ikke ferdig med Anna Karenina, så den boka blir untatt de kommende refleksjonene.

Av oversatte, gode romaner er det noen som skiller seg ut: Mitt navn er Karmosin og Tjenerinnens beretning. Begge er bøker som jeg hadde stort utbytte av å lese, men på helt forskjellige måter. Hos Pamuk er det detaljene, sansningene, skildringene, historiene, som er sterke, å lese Pamuk er som å være med i Istanbul og lukte, se fargene, kjenne heten mot fotsålene eller kulda krype opp over leggene, studere ikonmalernes verker og sjøl kjenne seg som en del av en storslått og ytterst detaljert bokillustrasjon. Hos Atwood er det frykt og angst, redsel og skrekk som holder en fast gjennom boka, det er en avstand fra leseren og til hovedpersonen Offred, men den er ikke særlig betryggende. Hun gjør det så tydelig, hvordan dette kunne skje, og skrekksamfunnet hennes er alt for likt på vårt eget. Grusomt og godt.

Av klassikere har jeg særlig hatt glede av Store forventninger og de fire bøkene som utgjør Hellemyrsfolket. Her er det fortellerglede som drar det hele videre, og sjøl om det ikke alltid er like spennende å lese om Pip eller Oline, så er det så bra, hele veien: språket, skildringene, replikkene, vendingene. Mesterlig!

Av "nytt og norsk" vil jeg anbefale Å drepe en drage og Hoggerne. Begge bøkene er så konsentrerte og presise. Hos Fossum er smerten der hele tida, i rommet, i menneskene, og Else sloss for å overleve sin egen sorg. Hos Jacobsen har ikke smerten et navn. Den skyves unna, den kan ikke kjennes på. Det er bare å holde ut, bite tenna sammen, arbeide, arbeide, arbeide. Til slutt er det likevel sorgen som vinner.

Den som ønsker seg få utfordringer, men ei god historie, bør lese Den trettende fortellingen, som er en hybrid mellom den tradisjonelle slektssagaen og en kioskroman. Og den som nettopp ønsker seg utfordringer, bør lese Livlegens besøk av Sveriges aller beste forfatter, Per Olov Enquist. Han legger spenninga død med en gang. Det som drar deg videre er det særegne språket, rytmen, ordene og stemninga han skaper i deg.

Lesestartbøkene - en god start?

Både Aschehoug, Samlaget og CappelenDamm har egne lesestartserier som henholdsvis heter Lesehesten, Komet og Leseløve. Av disse tre seriene er det Leseløvebøkene som har vært på markedet lengst, som har flest titler og som er å finne i de fleste butikkene, hvor de gjerne står på ei hylle for seg sjøl. De andre to seriene er ferskere satsninger over samme lest: såkalt tilrettelagt litteratur som er på barnets nivå, og som tar for seg hverdagslige problemer med både fantasifulle og utspekulerte løsninger. Men som oftest er det verken fantasifullt eller utspekulert. Som oftest er disse bøkene, som så mange ser på som så viktige, nettopp fordi de skal lære barn å lese og gi barna gleden av å ha lest ei hel bok sjøl, som oftest er disse bøkene prega av et dårlig og lite gjennomført (og gjennomtenkt) språk, fortellingene er endimensjonale og latterlig banale, og for den leseren som søker noe mer enn akkurat den konflikten som blir skrevet ut med store bokstaver, finnes det ingenting.

Det er vanskelig å skrive godt for barn. Men det er mange gode barne- og ungdomsbokforfattere i Norge. Sånn sett burde det være mulig å utgi gode lesestartbøker også. Bøker som er varme, søte, spennende, morsomme, litt triste, annerledes, har et nytt perspektiv, gir barnet noe å tenke over, åpner en ny verden, åpner for leseglede. Men disse lesestartbøkene gjør snarere det motsatte: i sin enkelhet undervurderer bøkene barnet. Undervurderer barnets søken etter noe nytt. Undervurderer barnets nysgjerrighet, kunnskap. Undervurderer barnets evne til innlevelse og fantasi. De gir virkelig ingenting.

Det er helt tydelig forlagene som står bak denne strategien, og som satser. Og som enten ikke vil, eller ikke kan, se behovet for noe annet, for noe mer, enn det som er "kjapt, trygt og billig". Og forfatterne? De gjør vel det de må for å tjene penger, de også. Og noen av dem klarer det; skriver små perler for barn, lar dem få slippe til i en unik verden i løpet av noen og førti sider. Disse bøkene utgjør kanskje fem prosent av den totale mengden med lesestartbøker. Og de blir ikke nødvendigvis sett eller kjørt fram. De andre bøkene, de andre forfatterne, innimellom en kjendis-"forfatter": dere veit (eller bør vite) når dere skriver dårlig. Når historia er dårlig. Når språket ikke sitter. Når illustrasjonene er direkte stygge. Dere burde være flaue over å ha navnet deres på slike titler.

Men det er penga som rår, er det ikke? Men er det sånn vi vil ha det, sånn det bør være? Det er på tide at forfatterne våkner opp og nekter å skrive billigdrit lenger, på tide at forlagene begynner å leite etter kvalitet, sjøl om det både er dyrere og mer utfordrende å jobbe med og å gi ut. Det er på tide at voksne mennesker forstår at barn også trenger et mangfold, trenger gode bøker, trenger å utfordres, stimuleres, trenger å tenke sjøl. Og det er på tide at foreldrene forstår at poden i senga slett ikke er et geni bare fordi han har lest Ninni byrjar på fotball helt sjøl. Hvis han er sju år kan du som forelder være letta over at han i det minste ikke er helt tilbakestående.

Resirkulert, gammelt blod

Nå er det nok. Rett og slett nok. Det er noen dager sida, men jeg får det fortsatt ikke ut av huet: torsdagens utrolig teite episode av True Blood. Jeg orker ikke mer vampyrmas, jeg nå. Ikke mer blodsuging, ikke mer brennende kister, råtne lik eller bedende ofre. Og i alle fall ikke flere fabler om varulver og "skiftere" og vampyrsheriffer og demonutdrivere og eksorsisme og annet vås.

Det er rart hvor lite som skal til egentlig, for at noe går fra å være litt spennende til å bli helteit. Akkurat som det å være snill, eller det å være modig; ett sted går ei grense og du blir dumsnill, overmodig. True Blood gikk fra å være noe "nytt" (jeg skriver "nytt" fordi vampyrers popularitet svinger for hvert tiår) og fascinerende, til å flate helt ut. Det var som om manusforfatterne bestemte seg for at True Blood skulle suge til seg alle tenkelige klisjeer og spille dem ut, langsomt, treigt, i snegletempo, til manges glede, enkeltes fornøyelse og til min forferdelse.

True Blood byr ikke på spesielt dårlige skuespillere, noen av dem gjør også alt de kan med det de har fått utdelt (fri tolkning her), som i noen tilfeller er godt og i andre tilfeller direkte katastrofalt. Det dårligste er uten tvil begrensninga, reduseringa. Særlig av de to hovedrolleinnehaverne, Sookie og Bill. De snakker ut replikkene der de står, rett opp og ned, eller de stønner dem fram under en av de mange sexscenene. For meg framtrer de begge som grunne, og det til tross for at det er Sookies bror, Jason, som er grunn. Men han er bare så alt for tydelig, så alt for karikert. Han blir en parodi, og det hjelper ikke akkurat at skuespilleren er litt teit heller.

De komplekse karakterene var Sam og Tara, helt til det blei avslørt av Sam er en "skifter" (kan gjøre seg om til en hund, katt, hest, fugl og så videre). Etter det står Tara aleine fram som den komplekse og virkelige, kanskje fordi det er hun som hittil er mest menneskelig og har holdt seg lengst unna vampyrene? Bare for å ha nevnt pappfigurene Arlene og René også - de er typiske landsbyboere med stort fokus på seg sjøl og sitt, men i bunn og grunn har de begge et godt hjerte (i alle fall så langt i serien). En annen artigper er politimannen Andy, som er konstant grinete, uten videre forklaring.

Kvaliteten på episodene varierer veldig. Noen ganger har det vært spennende, overraskende, kjapt hele tida, ikke et dødpunkt, mens neste episode er den rake motsetning og er på grensa til kjedelig. Det er når handlinga er forutsigbar, usannsynlig eller uinteressant, eller når det nok en gang legges opp til forviklinger i trekanten Sookie - Bill - Sam, som blei en firkant (Tara) og som en kort stund var en femkant (Jason). Det er jo likevel så alt for tydelig hvordan det ender... Det blir rett og slett bare overfladisk. Og det er ikke i nærheten av godt nok. Dessuten kan det være forvirrende for en seer å forholde seg til så sprikende kvalitet på episodene. Har noe med forventningene å gjøre, tipper jeg.

Jeg synes heller ikke at manusforfatterne har gjort en god nok jobb med hva karakterene faktisk sier. I forholdet mellom Sookie og Bill/Sam er det brått tydelig at vi befinner oss i USA og at det urtradisjonelle kjønnsrollemønsteret fortsatt råder, og ikke minst, at forventningene og forholdet vi skal ha til det motsatte kjønn ikke fremkommer av hvem han er og hva han sier, men hva som står i ukebladene. Når jeg så ser til Jason, som er en skikkelig rundbrenner, opplever jeg mer enn noe annet at hans karakter er et resultat av mange ungguttfantasier (dette til tross for at bøkene bak serien er skrevet av den gamle dama Charlaine Harris, men serien er "skapt" av gamlingen Alan Ball - en mulig forklaring?). Jason er som sagt enkel, og ytrer enkle replikker. For enkle. Og han lar seg lure med på hva som helst, så lenge det er snakk om sex eller det nye dopet: vampyrblod. Utydelige Sam er nettopp det, utydelig, på omtrent alt, både i oppførsel, ansiktsmimikk (de gangene det beveger seg i skjegget) og i replikker. Han skal liksom være mystisk, men er det ikke. Det eneste som er sikkert er at han driver puben Merlotte's og at han bor skikkelig stusselig. Men det gjør vel ingenting det, når han kan bli et marsvin når som helst.

De forskjellige karakterenes personlighet blir "tydeligere" gjennom hastighet på klipping, blikk, pauser og bakgrunnsmusikk. Men som oftest er dette "ekstra" bare i veien, gjør at spenninga flater ut og at eventuelle kommentarer som kunne blitt hengende, blir pompøse eller mister all sin verdi. Episodene kunne med fordel vært stramma inn til effektive trettifem-førti minutter, framfor den knappe timen, først og fremst ved kutt i dialoger og intenst dvelende blikk og lydløs, men akk så tydelig, lengting. Det er sånn sett krystallklart at serien er sikta inn mot et amerikansk publikum.

Tilbake til Sookie og Bill: Bill er en fjott fra attenhundretallet, han var til og med i borgerkrigen, og blei uheldigvis vampyr, og hans største problem er at han får aldri bestemt seg for hvilket århundre han tilhører (men han har jo vært i "live" hele tida og fulgt utviklinga i samfunnet, har han ikke? Sjøl om han mesteparten av tida har liggi under jorda). Han vimer rundt i gamle klær, nye klær, har kandelabre og lysekroner og Nintendo Wii hjemme i stua, sover i kiste, men har soverom og dobbeltseng, snakker nesten gammelbritisk og slår om like etterpå, i tillegg er skuespiller Moyer litt usikker på aksenten. Han endrer til og med uttalen på sin kjæres navn, Sookie, etter episode og anledning (er det erotiske undertoner ute og går, sier han gjerne Ssoukki).

Servitrisa Sookie hører alle andres tanker, men i og med at Bill egentlig er død, har han ingen tanker hun kan høre (men han tenker jo, det er tydelig, eller så har han et kronisk alvorlig ansiktsuttrykk av typen "ikke forstyrr"). Derfor kan hun oppføre seg naturlig sammen med han og slappe av. Dette er hovedårsaken bak hennes tiltrekning, i tillegg til det faktum at han er vampyr, noe som får hele småbyen Bon Temps til å skjelve i buksene med en gang en slik død en skræver inn i rommet. Dette med tankelesinga feiler allerede tidlig i serien når Sookie ikke helt veit hvor hun har Sam, eller Jason - eller Tara for den saks skyld, og hun bruker ikke sine evner for å hjelpe politiet med å oppklare flere drap, noe hun muligens burde gjort? Hun kan jo bare lytte. Problem løst.

Sookie er liksom i tjueåra, men oppfører seg som om hun var 17. Hun er brått usikker, brått barnslig, så moden, og så overfølsom, og humøret hennes svinger raskere enn en seer kan følge med på. Hun har ikke noe særlig troverdighet gitt av karakteren, og Paquin har i tillegg svært lite å spille på (dum, blond, vampyrelskende, tankelesende baransatt dame) og karakteren er sånn sett vanskelig tilgjengelig, men hun klarer likevel å få sympati, og det beviser at Anna Paquin er en god skuespiller. Hun burde forøvrig holdt seg til filmen.

Mitt største problem med Sookie er at hun, som visstnok er jomfru, ikke ønsker et forhold til den (i begynnelsen) forholdsvis sympatiske Sam, eller noen andre normale menn, men hopper på vampyr-Bill, og det nokså tidlig. Men dette med vampyrer og erotikk har jeg uansett aldri helt forstått.

Jeg skal ikke se mer av True Blood, for meg har det, dessverre, glidd over i det sosialpornografiske, og fortjener ikke sin status som kultserie (den utnevnelsen får heller gå til Buffy). Men det er kanskje ikke så mye annet å forvente av en serie hvis kvinnelige hovedrollefigur heter Sookie Stackhouse.

Gaver daler ned i stua i år også

Jeg er godt i gang med årets julegaver, og kan avsløre at det blir en del bøker fra meg, også i år. For de som kjenner meg godt kommer nok ikke det som en stor overraskelse! Under ymse trær fra fjern og nær kan venner og familiemedlemmer forvente seg for eksempel:

Døden ved vann, ei bok jeg ikke ønsker å lese, men som jeg håper at en krimentusiast vil sette pris på, og om ikke annet, bytte. Isprinsessen, heller ikke ei bok jeg sjøl vil ha, eller som jeg ville kjøpt, men som jeg fikk, og som helt ulest og strøken, til og med med byttekort, leveres under treet. Globaliseringens atlas, som gis til familiens skarpe og samfunnsengasjerte hode, som en påminnelse om at det fortsatt er mye å ta tak i der ute. Forøvrig også ei bok jeg sjøl kunne tenke meg. Sammen er vi én og én, ei bok jeg både liker og har, og som jeg håper mottakeren også liker. Blei kjøpt allerede i mars. Hell i krig, som er bok nummer seks i Patrick O'Brians historiske og maritime serie, som jeg og brodern gir til bestefar hver gang vi får tak i det neste bindet, men som vi fortsatt ikke veit om han liker. Døden i Roma, til enda ett litteraturinteressert familiemedlem, ei bok som kanskje er noe å bryne seg på? Ikke veit jeg, for jeg har ikke lest den. Men det blir spennende å få reaksjonene i etterkant av lesinga. Stille stemmer, indre bilder - endelig ei bok jeg verken har eller har lest, men som jeg ønsker å lese, men som denne gangen blir gave. Det er som regel de beste gavene.

I tillegg har jeg også pakka inn en del filmer, noen lydbøker, julepynt, duker, hårstrikker, kopper og klær. Så da gjenstår det bare å komme i mål, levere gavene og endelig - ta ferie.

Litteraturstress, lesepress

Nå hoper det seg opp. Med bøker, altså. Med bøker jeg ønsker, må, skal, bør og vil lese. For eksempel Tonje Glimmerdal. De tre musketerer. Kilden. Kjære Voltaire. Kristin Lavransdatter. Idioten. Et annet liv. Og så videre.

Men jeg holder fremdeles på med Anna Karenina. Faktisk har jeg ikke kommet mer enn halvveis. Jeg leser langsomt, både for å forstå, for å henge med i svingene, vendingene, skildringene, detaljene, navna, samtalene, tankene, reisene, stedene, menneskene, og fordi jeg koser meg.

Og nå nærmer det seg jul. Plutselig er det desember. Plutselig er det hektisk, slitsomt, oppkava, plutselig faller alle bitene på plass, freden senker seg, plutselig er det jul. Jeg skal jobbe mye framover, og veit ikke hvor mye lesetid jeg får. Kanskje Anna Karenina blir årets siste bok? Jeg har noen ledige timer nå.

Mellom syndfloden og Noahs ark

Det er stadig en eller annen film som det blir snakka ekstremt mye om og som noen mener at alle bør se. Som regel går de meg hus forbi, andre ganger, dessverre eller heldigvis, det kommer an på, ikke. 2012 er en av de filmene som ikke har gått meg hus forbi.

Jeg hadde ikke så forferdelig lyst til å se filmen, men blei med noen venner likevel. Det kunne jo bli hyggelig! Og det var det og, da vi satt på en kafé og skravla. Men jeg var skeptisk, jeg må innrømme det. Til katastrofefilmen som sjanger (guttegreie!), til regissøren Roland Emmerich (guttegutt!) og til den heller matte hovedrolleinnehaveren John Cusack (er det noen som har sett han i noe bra noensinne?).

Med vilje leste jeg ingen omtaler på forhånd (og bra var det). Og nå som jeg skal skrive min egen, synes jeg at det er innmari vanskelig. For uansett hvor mye som mangla i denne filmen, så var det likevel noe som gjorde at det blei en god kinoopplevelse. Og dette noe aner ikke jeg hva er, men jeg veit hva det ikke er: en solid historie eller et bra plott, troverdige karakterer, humor, sjarme, sannsynlighet, godt skuespill, presis klipping, overraskende kameravinkler eller gode lydeffekter og fengende musikk. Nei. Og hva sitter jeg så igjen med? Rulleteksten?

Kort oppsummert: jorda går under i 2012. En forsker i India finner de første tegna. Hans amerikanske venn finner de neste. Og alle forskerstasjoner verden over melder om de samme resultatene: jordas indre koker, temperaturene stiger og jordskorpa begynner å flytte på seg. Jorda skal gå under, akkurat som mayaene har spådd. Det er bare å gjøre seg klar.

Tafatte John Cusack er en skilt forfatter, med deltidsansvar for sine to barn. Han tar med seg ungene på telttur i Yellowstone Nasjonalpark, bare for å finne ut at der er ingenting som før. Nysgjerrig som han er, snoker han rundt og finner etterhvert ut av at jorda kommer til å gå under (dette samtidig med at hans ekskone og hennes nye mann hjemme i California såvidt overlever et jordskjelv) - han tror bare ikke på det. Men når han sjøl nesten stryker med, endrer han mening, gitt. Og resten av filmen er en slitsom guide i dagens spesialeffekter.

Jeg har lest flere omtaler i ettertid. Anmeldere sier at karakterene er pappfigurer, kaller filmen bælteit, oversentimental og hysterisk. Men likevel bikker "alle" mot at det likevel er en god film. Hvorfor? På grunn av effektene. Det være seg digre båter, styrtende fly, slæddende limousiner, stigende vann, flodbølger, vulkanutbrudd, land som synker i havet eller kræsjing med Mount Everest. Har det noe å si at de fleste anmelderne er menn?

Så hva gjorde filmen god? Svært lite, den var for det meste forutsigbar og klisjéfylt, men også litt spennende, innimellom. Og hva gjorde den severdig? Ingenting. Men hva var bra? Jo, en bitteliten del av tematikken, som hadde følgende budskap: en leder skal sloss for sitt folk. En skal sloss for det en tror på. En skal aldri gi opp. Ingen har rett til å velge ut et menneske over et annet. Og hva er vi, hvis vi mister vår medmenneskelighet?

Men: nettopp disse tinga finner en i alle filmene til Roland Emmerich. En finner det egentlig i alle amerikanske filmer, det er bare innpakninga som varierer. Og dette var billig papir fra IKEA.

Hyllepåfyll

En snartur i bokhandelen og jeg kommer hjem med

litteraturvitenskapelig leksikon
Carl Frode Tiller
Karen Blixen
Jon Fosse
Sigrid Undset
Ian McEwan
Herbjørg Wassmo
Arto Paasilinna
Alexandre Dumas
Aasne Linnestå
Gabriel Scott
Heidi Marie Kriznik
Edmund Austigard

I høst kan det regne så mye det vil for min del.

Død over fordommene

Russisk litteratur, sier du. Dostojevskij, svarer jeg, og legger til i tankene: dystert, mørkt, med deprimerende tematikk og tung symbolikk, eventuelt full av utdaterte politiske sleivspark og diskusjoner om kommunismens (og partiets, og i smug; religionens) avgjørende rolle i historia (og for enkeltmennesket). Og det kunne ikke vært mer feil (rett skal være rett - politikken spiller en rolle, og religionen, men resten er foreløpig oppspinn, eventuelt oppgulp fra ikke helt heldige norsktimer på videregående, eller var det læreren det var noe galt med?). Jeg leser nemlig ikke Dostojevskij nå (og kan heller ikke uttale meg særlig godt om hans omfattende forfatterskap, enda). Jeg leser Tolstoj.

Og det er endelig! Jeg har ønska å lese boka i mange år og fikk den endelig av brodern til bursdagen min i sommer. Og den er helt annerledes enn det jeg hadde forventa. Jeg hadde, som du sikkert skjønner, forventa noe av det ovennevnte, ispedd et par tragiske menneskeskjebner (omtrent samme antall som det finnes drap i vår norrøne litteraturarv, jamfør Njåls saga), som sutrende kvinnemennesker og alkoholiserte mannfolk, snørrete unger, hendelser som drap i smug og tjuverier på åpen gate, samt generell tiltaksløshet, psykiske problemer, angst og depresjon, og en heller traurig slutt. Men (oppvakte lesere har kanskje tatt poenget allerede) jeg fikk ikke det jeg forventa. Jeg fikk Anna Karenina. Og nå skal jeg lese de resterende sekshundreogfemti sidene. Ja.

Men størst av alt er kjærligheten

Jeg hadde tenkt på det lenge, før jeg skreiv det. Og jeg var vel vitende om at jeg ikke hadde lest min siste Oktober-bok (det har jeg forsåvidt enda ikke gjort). Likevel la jeg ut en tekst her på bloggen der jeg lurte på hva det er med Oktoberforfatterne. Hvilken trend, om vi kan kalle den det, representerer de? Og denne overfladiske, tørre og nakne måten å skrive på - hvorfor gjør de det? Hvorfor reduserer de litteraturen, stripper den ned, skraper helt inn til beinet, til og med til det ikke er noe mer igjen enn tørre beinresteflak?

Vel. Mange Oktoberforfattere, ja. Men det er tid for moderasjon: for det gjelder absolutt ikke alle. Jeg har akkurat lest ei bok hvor min Oktoberkritikk ikke er tilfelle. Jeg har lest ei bok som er følelseslada, forsiktig og forståelig. Den er varm, inderlig, ekte. Forfatteren behandler vanskelig tematikk på en enkel og ukomplisert måte, hun skriver lett, godt, og såpass at vi forstår historien, til at vi forstår livet til hovedpersonen, til at vi forstår sorgen.

Sjølsagt er det visse ting en kan påpeke her også. Jeg har for eksempel aldri vært innmari glad i riksmålsekstremister, særlig ikke når gjennomføringa er prega av inkonsekvens (men det kan like gjerne være forlagets skyld). Jeg liker heller ikke for mange gjentakelser, med mindre forfatteren heter Jon Fosse, for jeg liker ikke å bli sett på som en dum leser som må ha det inn med teskje. Jeg tar (som regel, altså, unntaket er hvis jeg er ukonsentrert, blir forstyrra, er litt trøtt eller leser litt for fort) hintet første gangen.

Jeg er også alltid skeptisk til jeg-fortellinger fordi fallhøyden er så stor om det ikke er godt nok gjennomført. Hvis jeg som leser opplever at jeg, forfatter og hovedperson ikke egentlig har noe til felles, ikke en gang en felles referanse, eller hvis forfatteren ikke har gitt meg noe å kjenne meg igjen i hos hovedpersonen, kan det bli en utfordring å lese. Men i denne boka er det godt gjort. Det fusker bare litt i jeg-personens troverdighet i noen få avsnitt gjennom hele boka.

En annen detalj: jeg veit at forfattere er veldig forskjellige når det kommer til titler. Noen lager tittelen først og skriver boka etterpå, andre skriver boka først og lager så en tittel, noen kommer på tittelen halvveis igjennom, noen må ha hjelp til å finne en passende tittel. Og alt i mellom. Enkelte, for eksempel Dag Solstad, er gørrkjedelig i tittelvalga. Men nok om det: denne bokas tittel virker konstruert. Og grunnen til at jeg reagerer er at forklaringa på tittelen kommer for tidlig i historia. Jeg skulle ønske forfatteren ville holdt igjen akkurat dette til nesten sist i boka, i alle fall til siste tredjedel, for da ville det vært mer spenning for meg som leser. Jeg ville lurt på hvorfor boka heter Å drepe en drage. Og når jeg endelig fikk vite det, ville det få mye kraftigere effekt, symbolsk effekt. Titler er viktige! (Og du, Lars Amund Vaage - dine novelletitler er skikkelig dårlige, bare sånn apropos).

Likevel er helhetsinntrykket så godt og fast, jeg får medfølelse med og jeg tror på Else Hammer, som hovedpersonen heter, jeg tror på fortellingene hennes og jeg ser at hun ligger der, i senga, og stirrer mot veggen, og jeg ser at hun sloss mot seg sjøl. Hun er i førtiåra, hun har nylig mista sin eneste sønn og er for tida innlagt på en psykiatrisk klinikk. Hun lever mest i drømmene, i minnene og i synene hun har i søvne, i halvsøvne og i våken tilstand. Litt etter litt vekkes hun fra sjokktilstanden og dras tilbake mot virkeligheten og sitt eget liv, eller det lille som er igjen av det.

Jeg opplever denne boka som en kompleks kjærlighetshistorie, med to sterke tematikker; kjærlighet og sorg, som ofte er nært beslekta. Men grunnen til at dette er så bra, er at forfatteren ikke lar det bli en undergangsroman, en rein roman om sorg, en deprimerende fortelling. Hun lar kjærligheten få plass - Elses skjøre kjærligheten til moren, den uselviske kjærligheten til faren og den vanskelige, konfliktfylte, såre og altoppofrende kjærligheten til sønnen. Hun lar Else være aleine, knust og ute av stand til å ta vare på seg sjøl. Hun lar henne sørge. Og til slutt lar hun det tennes et håp. Jeg har definitivt lyst til å lese mer av Marita Fossum.

Store, innfridde forventninger

Nå er jeg lykkelig, ordentlig lykkelig! For første gang på lenge, lenge, lenge har jeg lest ei bok jeg har kosa meg med. Bare kosa meg med! Ingen aggresjon eller frustrasjon mot dårlig språk, manglende skildringer eller et forvirrende persongalleri, og slettes ingen oppgitthet over mangel på tematikk, replikker eller intriger. Jeg har lest Store forventninger. Jeg har lest Charles Dickens.

Store forventninger er mitt første møte med den britiske forfatteren Charles Dickens (1812-1870), og det blir så absolutt ikke det siste. Jeg har allerede vært på biblioteket og kikka på Oliver Twist, David Copperfield og Pickwick-klubben, men ikke lånt med meg noen av dem hjem. Jeg har bestemt meg for å ønske meg Charles Dickens til jul, så kan noen andre avgjøre hvilken tittel det blir. For jeg gleder meg uansett!

Store forventninger byr på en hel verden, ført i pennen av Philip Pirrip, bedre kjent som Pip, som er bokas hovedperson. Han begynner fortellinga en kald dag på en kirkegård i et ellers myrlendt og forblåst landskap. En liten gutt, på kanskje sju-åtte år, står foran gravsteinen til sine foreldres grav. Han staver seg gjennom navna deres, og navna på de fem brødrene hans, som også har havna samme sted. Og han tenker på seg sjøl, og den voksne søstera si, som er de eneste igjen av Pirrip-familien. Og mens han står der i egne tanker, dukker det brått opp en mann fra tåka. En skremmende mann, uten sko, med ei gammal fille om hodet og ei jernlenke rundt den ene foten. En straffange. En rømt straffange. Og sjøl om Pip veit at det er feil, veit at han kommer til å få juling, må han hjelpe mannen. Han skal stjele mat og ei fil hjemmefra.

Boka er full av fortellerglede, språkglede, humor, ironi, følelser og vennskap, håp og drømmer. Vi lever med Pip gjennom nesten fem hundre sider, og så lenge vi husker at boka er skrevet på 1860-tallet, og dermed tar høyde for det som vi i dag kanskje vil kalle klisjeer, muligens dukker opp, og også passer på å huske at det var originalt og nyskapende da, er det hele svært fornøyelig, spennende og engasjerende. Det er rett og slett fantastisk å lese ei bok hvor absolutt ingenting er overlatt til tilfeldighetene, alt er bare solid håndverk!

I Store forventninger finner vi den skrekkelig sære Miss Havisham, som sjølsagt har en grunn til å være så sær, den usle Pumblechook, vakre Estella, den arbeidsnarkomane Mr. Jaggers, originalen Wemmick, jordnære Biddy, trofaste Herbert, den strenge Mrs. Gargery og, viktigst av alle, den gode, sympatiske, rørende og, for meg, nesten virkelige, Joe. Forholdet mellom Joe, som er Mr. Gargery, og Pip, er så inderlig, sant og forståelig, og Joe, som egentlig bare er en smed, og som sjøl sier at han er "så forferdelig treig i toppen, skjønner du", synes jeg er den fineste karakteren i hele boka. "Hva heter sånne ville dyr som har klumper på ryggen, Pip?" spør Joe. "Kameler?"

John Irving kaller i sitt etterord Charles Dickens for "romanens konge". Det er jeg helt enig i.

Overlevelsestaktikk

Nå sitter jeg her da, og ser på den dumme lille pocketboka med bokstavene K Y R på forsida. Og jeg har ikke lyst til å lese. Vil ikke. Vil ikke en gang ha boka i hylla mi. Og det er bare tretti sider igjen. Hva skal jeg gjøre? Jeg får nemlig så dårlig samvittighet når jeg ikke leser ut boka. Da kan jeg jo ikke si at jeg har lest den. Og jeg kan ikke uttale meg om eventuelle sammenhenger som kan dukke opp når boka er utlest. Hva hvis alt da får en mening, en større mening? Som gjør det verdt det, alt slitet gjennom kyr og avføring? Hva skal jeg gjøre?

Dette ville mamma gjort: oppgitt lagt den fra seg ganske tidlig, skumma litt hvis pliktfølelsen meldte seg, lest de siste sidene. Lagt den i trappa i på-vei-opp-bunken eller stappa den inn i den usorterte bokhylla i loftsstua, sagt; livet er for kort til å lese dårlige bøker. Og så ville hun lagra den dårlige boka baki lillehjernen, tatt en kopp te og underholdt seg sjøl med gamle grekere, pensjonsklare germanere, råtne persere og utdødde fønikere.

Dette ville brodern gjort: regna ut den statistiske sjansen for at de siste sidene faktisk bringer noe bedre på bane enn det de tidligere sidene har gjort, og fordypa seg i regnestykket og prinsippene for sannsynlighetsregning den neste timen. Så ville han konkludert, og oppildna forklart sitt regnestykke til den som ville høre på, og, i iveren tatt tre kopper kaffe, to sigaretter og en dotur, og etterpå løpt opp for å sjekke aksjene sine.

I begge tilfeller blir boka glemt. Men her ligger den og gliser. Og jeg veit fortsatt ikke hva jeg skal gjøre.

Vampyrfeber

Vampyrer er brått innmari populære igjen etter flere tiår som heller dødt materiale. Uten tvil har dette mye med Twilight-forfatter Stephenie Meyer å gjøre, som virkeliggjør vampyrene på en heller ussel måte i bøkene sine. Og andre kjapper seg å smi mens jernet er varmt. Men vil de kommersielle aktørene merke når markedet er metta?

Akkurat nå er det to vampyrtv-serier som herjer med stor suksess over dammen; True Blood og Vampire Diaries. Sistenevnte har jeg ikke sett og vil derfor ikke uttale meg om, mens den første har jeg snappa opp på NRK3 (True Blood, kan i tillegg til vampyrer, friste med drap, bisarr sex og en heller veslevoksen hovedperson). En kan si at disse seriene er arvtakerne etter kultserier som Buffy og Angel som hadde sin storhetstid på slutten av 1990- og begynnelsen av 2000-tallet. Men i mellomtida har det, så vidt jeg veit, vært helt stopp. Helt til Meyer en natt drømte om kjærlighet mellom dødelig og udødelig, og bestemte seg for å lage tenåringskliss ut av det hele.

Av filmer innafor sjangeren er det også en gedigen oppsving nå om dagen, og både zombier, demoner og varulver seiler på vampyrbølgen. I nær framtid kan vi ikke bare glede oss til det neste kapittelet i Twilight-sagaen, men også filmer som Zombieland, Jennifer's body, The Wolfman og Skrekkens sirkus: Vampyrens assistent. Og nylig har for eksempel Wolverine og hans kompanjonger gleda kinogjengere verden over. Generelt sett kan en si at fantasyfilmene stadig blir flere. Kanskje har de til og med kommet for å bli? I såfall må vi tilbake til Harry Potter, Narnia og Ringenes Herre for å finne et tidspunkt da folk knapt snakka om annet og sjangeren begynte å bli tatt på alvor. Og, mistenkelig nok, kom disse på kino med kun få års mellomrom, som om det var veloverveid og planlagt. Men det er en annen sak.

Alle disse historiene kommer fra et sted, og i mange tilfeller har filmen først vært ei bok. Og dette har i lang tid plaga meg: før, og da mener jeg før Harry Potter begynte å ta seg opp her i Norge, før år 2000, altså når fantasy var et litt ullent begrep og som regel noe jeg forbandt med langhåra, kvisete tenåringsgutter, svarte gensere med drager på og Robert Jordan, Haikerens guide til galaksen og ei lefsete utgave av To tårn. Før var fantasy nemlig en underkategori i barne- og ungdomslitteraturen, liksom litt for de sære (eller for de voksne som aldri blei voksne). Som regel stod disse bøkene sammen med de andre bøkene i bokhylla, men noen ganger var nederste hylle på reolen avsatt til nettopp dem, de lå som regel litt på skrå og det var ikke helt nøye med verken alfabetisering eller nummerering og forklaring av eventuelle rekkefølger.

Nå i dag tar fantasybøkene større plass enn de realistiske barne- og ungdomsbøkene i bokhandelen. De ligger i stabler på bord og benker, de frontes, har lapp på seg ved kassa, reklameplakater i vinduet og tilleggseffekter både på leiketøysbutikken og musikkbutikken i form av filmplakater, puslespill, kortstokker og cd-er. Og forlagsfolk og bokhandelbransjen snakker overlegent om fantasylitteraturen, som om det nå plutselig er greit, som om bøkene nå ikke lenger er utskjelte eller bortgjemte, som om det nå plutselig er virkelig litteratur det er snakk om, og ikke underholdning. Også er det bare underholdning likevel.

De gamle klassikerne er tross alt klassikere. Og da snakker jeg om Narnia og Ringenes Herre, bøker som blei skrevet på 1950-tallet. Det er en grunn til at de har blitt stående, som det fremste. Og det er fordi de har noe helt unikt å tilby leserne sine, nemlig et eget univers. Tolkien har til og med laga egne språk! Den eneste av nåtidas fantasybøker som kan yppe med disse hjørnesteinene, er historien om Harry Potter, som tar utgangspunkt i vår verden og derfra glir over til noe helt eget. Resten er bare bleik samlebåndslitteratur med såpass store og generelle mangler at det begynner å bli pinlig at utgivelsene bare fortsetter. Grådigheten til enkelte forleggere er det tydeligvis ingen som setter fingeren på, men jeg er overbevist om at det henger sammen med kunnskap (eller mangelen på sådan).

I tillegg er det voldsomme sprik innafor vampyrenes verden. I Twilight er de overmenneskelige, overnaturlige og glitrer i solskinnet. I True Blood tåler de ikke sølv, og hjørnetennene "skytes" kun ut ved behov. I Historikeren tåler Dracula fortsatt ikke sollys og lurker stort sett rundt i grotter.

Og forbrukerne kjøper det. Gang på gang, legende etter legende. Det er vel derfor bøkene ligger der, i stabler, og filmene blir laga og tv-seriene ruller i reprise etter reprise. Men nå er det på høy tid at folk begynner å bli friske, at de kommer til seg sjøl og ikke lar seg avspise med billig blod lenger, men at de begynner å ønske noe mer.

Seksuelt og bittersøtt

I den sjølbiografiske ungdomsromanen Stup viser Kjersti Scheen fram 1960-tallets Oslo, sett gjennom den 17-årige Fies øyne. I en verden der hustakene tårner, svaier og vipper, fortauene bølger og veggene er harde og tette, i en verden der kvalmen ligger tett oppi brystet, pusten er rask, tung, og det plutselig kan svartne, er det tryggeste av alt å løpe hjem til mamma og ta ei lita pille. Problemet er bare at det er for lettvint.

Angst, står det i boka at Fie har, sterk angst. Nå er ikke jeg psykolog eller lege, men jeg veit litt om emnet likevel. Og tankekorset er følgende: mennesker med angst, som jeg kjenner, har ofte problemer med å reise, dra fra alt som er trygt og til ett nytt sted, og synes det er skremmende å møte nye mennesker, særlig når det er mange av dem på samme tid. Og de mestrer dette på forskjellige måter, alle sammen. Noen kan ikke gjøre faste avtaler fordi det kommer så an på dagsformen. Noen må ha med seg alt de trenger i en sekk eller i ei veske, sånn for sikkerhetsskyld, for at de skal føle seg trygge. Noen sjekker reiseruta, billettene, togtidene, fjorten ganger, skriver opp, sjekker igjen, ringer og forsikrer seg. Noen orker ikke dra i det hele tatt.

Fie drar. Hun pynter seg, setter seg på trikken eller bussen eller banen og drar. Hun er på kafé, hun er på skolen, hun går på kino. Hun drikker øl og cola og spiller musikk på jukeboxen, hun snakker med folk, med mange, hun har venner, hun skravler og flørter og møter nye mennesker, hun har kjærester og hun skriver i dagboka si at hun elsker dem, hun har besøk av dem og drar på besøk, hun ligger med dem. Så tetner det, svartner. Hun blir kvalm. Og må hjem.

Boka er skrevet med en kjølig distanse og er lett å lese. Vi er aldri med Fie og Helge eller Fie og Asle, vi er ikke veldig langt unna heller, vi er der, mellom trærne og buskene, kanskje. Omgivelsene er godt skildra, vi veit fargene, hvordan det lukter, hvilke blomster som slipper kronbladene sine, om regnet pisker eller sildrer. Men om senga er hard eller mjuk, vites ikke, og om huden er varm eller kald, veit vi heller ikke. Og om Fie opplever en handling annerledes enn andre, veit vi ikke det heller. For hun tenker ikke så mye rundt det. Faktisk tenker hun nesten bare på seg sjøl. Og at hun er kvalm, at hun må hjem og at hun blir trøtt av pillene, men ikke så redd.

Det er som regel bare når hun er sammen med en gutt at disse problemene dukker opp. Jeg tenker at kvalmen er et uttrykk for hennes egen, undertrykte vilje. Hun vil ikke være med på fest og dra hjem til guttene, men hun gjør det likevel. Hun vil ikke ligge med disse kjærestene sine, men hun gjør det likevel. Og hun vil det ikke, så hardt at hun klapper sammen. Det er ikke angst. Det er mangel på sjølinnsikt, sjølrespekt. Det er dumt og naivt. Det er noe mange gjør, og etterhvert forsoner seg med. Sier: jeg var ung og dum. Men nå veit jeg bedre.

Og det er i alle fall ikke snakk om å ta ei pille!

Romanen beviser seinere det jeg skriver: når Fie endelig finner en gutt som hun kan være sammen med i sitt eget tempo, løser det seg.

Kjersti Scheens bok er på mange måter fin. Den gir håp og viser at det finnes en vei ut fra det som er vanskelig. Men den er også litt for overfladisk til å virkelig gjøre inntrykk, og Fies sjølmotsigende oppførsel er underlig. Jeg opplever også at mange av avsnittene er tyngre å lese, det er som om stoffet er tvunget fram. Det kan jo ha sammenheng med de sjølbiografiske elementene. Tidskoloritten gir boka liv, er underholdende og godt utporsjonert. Men hovedproblemet er for meg likevel alt for gjeldende: å sjukeliggjøre unge jenter i en sårbar og følsom fase, å gi dem rett til å ta piller og legge seg nedpå, gi dem rett til å gjemme seg fra livet, det er feil. Hvor er foreldrene og vennene som ser strengt på Fie, som sier: ta deg sammen! Som sier: det går over. Som sier: du er ikke aleine.

Hva er det med Oktober?

Ja, hva er det egentlig med Oktober? Eller mer konkret: hva er det med Oktoberforfatterne? Jeg har nemlig lest noen bøker derfra opp igjennom åra, men dessverre er det få av dem jeg i det hele tatt liker. Det virker som om både forlaget og forfatterne har lagt seg på ei linje som er langt i fra mitt litteratursyn: de spiller på lesernes forventninger og gir dem ingenting, eller sagt på en annen måte: de undervurderer leserne sine, tror at folk er interesserte i å lese endeløse, overfladiske og kjedelige beretninger om stive, kalde og upersonlige karakterer i en tekst som absolutt ikke gir noen noe ekstra, ikke en gang litt språkglede. Som om bøker skal være anemiske og energiløse, bare fordi forfatterne ikke klarte å komme på ei bedre historie, eller fordi de ikke klarte å skrive historia på en god måte. Som om folk ikke ønsker noe fra ei bok. Som om det er greit å ødelegge enkeltes leseglede ved å levere ytterst skrøpelig håndverk.

Ja, det er de verste. De forfatterne som lurer forleggere og redaktører og seg sjøl og sine kolleger til å tro at det de driver med er viktig, og at de er noe. Sjølhøytidelige og pompøse, det er det de er, de fleste. Og, dessverre for andre, tappa for sjølinnsikt også. Dermed er de på sett og vis uangripelige - men det er en annen sak.

Rett skal være rett: det finnes noen andre på Oktober også, ikke bare disse. For eksempel Per Petterson og Edvard Hoem, som begge har en lang litterær karriere bak seg og mange gode bøker i produksjonen. Deres historier vitner om at det (enda) ikke bare er sorgen i litteratur-Norge. Og dessuten skal det sies at det er dårlige epler i alle kurver - slike forfattere er det på alle forlag. På Oktober er de bare overrepresenterte.

Denne postmodernismen, eller post-postmodernismen, som flere Oktoberforfattere er sjølutnevnte tilhengere av og utøvere i - det er humbug og lureri alt sammen. Det ønsket flere bærer på, å være den som setter et endelig punktum for post-postmodernismen, for den moderne litterære epoke, for å på den måten gli inn i litteraturhistorien - har dere overhodet tenkt dere om? Tenkt på hva dere holder på med, raserer, ødelegger? Det er en grunn til at det eksisterer forskjellige sjangre og sjangerkonvensjoner, det er greit å provosere, utvide, sprenge noen grenser, men å ønske et litterært felt hvor det ikke er noen grenser igjen? Overlatt til den absolutte tomhet? For da, og der, kan en skrive virkelig litteratur? Mine tanker går til det Ibsen har å si om et menneskes livsløgn.

Når jeg en sjelden gang leser intervjuer med overlegne Oslo-blærer som tror at både de og den syltynne boka de har skrevet er verdens midte, blir jeg glad for at det finnes overvektige damer i Troms som skriver kioskromaner. De skaper og opprettholder i alle fall en leseglede, sjøl om de ikke leverer god litteratur, de heller. Men det er så mye bedre med et godt forsøk enn en rasering, og jeg vil mye heller lese om ei fiskerjente på 1700-tallet som strever med livet enn en middelaldrende professor som går på do.

Fantastiske Sigrid Undset

Mitt første møte med Undset: jeg var lita, husker ikke hvor gammel, men jeg satt i sofaen sammen med mamma, det var mørkt ute og lyst inne, jeg hadde et teppe rundt meg, boka var brun og mamma leste høyt. Elleve år. Det var så mye jeg ikke forstod at jeg blei litt skremt.

Jeg fikk en klar følelse av hva som var for voksne og hva som var for barn. Og jeg husker at jeg lurte på hvordan noen kunne huske sånn, så godt, tilbake til de var yngre enn to år, jeg prøvde febrilsk å komme på noe som jeg kunne vite var "gammelt", men som så ofte skjer når en prøver for hardt, blei det med anstrengelsen. Samtidig var det noe der som har liggi latent sida den gangen, antageligvis en fristelse, en nysgjerrighet, på å lese mer.

Nå har jeg gjort det. Nå har jeg lest Fru Marta Oulie og Splinten av trollspeilet. Jeg har brukt lang tid. Jeg har kost meg og anstrengt meg, jeg har prøvd så hardt! For jeg vil så gjerne like Sigrid Undset, jeg vil drømme meg bort sammen med orda hennes og historiene hun maner fram. Og noen ganger funker det, for eksempel i Spliten av trollspeilet. Boka er delt i to og omhandler henholdsvis Fru Hjelde og Fru Waage. I begynnelsen av hver del nøkker det, det er uvant å lese noe så omstendelig og langsomt, men så faller jeg inn i hennes rytme og det driver, ikke fort og heller ikke sakte, jeg mister tidsfølelsen og det er orda som drar meg videre, situasjonene, menneskene, monologene, skildringene. Og brått har jeg lest seksti sider og klokka er sju på halv to, det er stumt og mørkt rundt meg, bortsett fra det beskjedne lampelyset jeg sitter i.

Jeg har innvendinger. Jeg liker ikke dialogene hennes så godt, de er lange, uten oppbrudd, jeg skulle ønske det var ei pause innimellom, en tanke om høstfargene eller om barna som leiker i gata, et slag i bordet eller en fikling med kjolen, det går mange sider før det endelig kommer en pause og jeg føler meg tvunget til å lese videre, til å ikke puste. Jeg opplever dialogene som en hakkete kontrast til den ellers flytende teksten, skildringene og monologene som glir inn i hverandre og vekk igjen, lydløst.

Sigrid Undset. En av landets aller beste forfattere - med internasjonal bekreftelse. Jeg er fascinert, nesten så fascinert at det er vanskelig å si noe, skrive noe. For første gang har jeg lyst til å lese Kristin Lavransdatter, et verk jeg lenge har følt meg for ung til å lese, for umoden kanskje, i alle fall for lite belest. Men nå!

Realisme og religion

Johan Falkberget blei født i 1879, debuterte i 1907 og er mest kjent for sine fire historiske romaner om An-Magritt; Nattens brød, som kom ut mellom 1940 og 1959. Han er fra Rugldalen ved Røros, jobba i gruvene fra han var guttunge og brukte lang tid på å finne ut av at han ville skrive. Med andre ord: på alle punkter er han fjernt fra meg. Likevel er det han skriver tidlig i forfatterskapet gjeldende for oss som lever i dag, kanskje til og med i enda større grad nå enn da. Og det treffer. Særlig i romanen Brennoffer fra 1917.

For hva skjer egentlig, når en roter seg vekk fra Gud, vekk fra sin barndoms tro, vekk fra alt en har kjært, vekk fra familie, venner og den trygge bygda - for å dra til byen? Og hva skjer der, når en skjønner at alle drømmer; om penger, suksess, kanskje til og med berømmelse, er enda lengre unna enn det var før du dro? Og når livet er et slit for å overleve som ikke gir deg noen lyspunkter, bare litt til å døyve smertene, hva skjer da med identitet, tro og din indre styrke? Hva skjer med de nære relasjonene, med kjærligheten? Og er det noen vei tilbake?

Jon Jernblåstr vokser opp som sønn av Ildri, ei melankolsk dame med trebein og Embret, en taus, sterk arbeidskar. For Ildri er hverdagen vanskelig, hun lever mest i drømmene om å engang få et korkbein, hun sparer og sparer for å nå målet, uten å forstå at det aldri vil skje. I tillegg har hun en hemmelighet, en hemmelighet som gnager på hennes samvittighet og på hennes forhold til Gud: Jon er ikke egentlig Embrets sønn. Samvittighetsnaget og den tvilende gudstroa arver Jon fra henne. Det tause, staute og arbeidsmoralen arver han fra Embret. Og fra sin egentlige far arver han opprørstrang, frihetstanker og en hang til brennevin. Dette tar han med seg til hovedstaden rundt år nittenhundre, sammen med ei eldre kone, deres to uektefødte tvillinger og en slunken pengepung. Jon Jernblåstr er dømt til undergang. Eller?

Det er så lett å bli fanga. I drømmer, av gode tanker, av ambisjoner. Det er så lett å ty til drømmene når en egentlig vil være alle andre steder enn på jobben og hjemme. Det er så lett å tro på drømmene, tro på deres forlokkende stemmer, deres mjuke, lave krav og deres løfter om et bedre liv. Vi kjenner vel alle noen som duver lett avsted mellom drøm og virkelighet? Og de fleste har nok vært litt der sjøl også, om så bare for en stund -.

Industrialiseringa er i gang. Overalt trengs det arbeidskraft, billig arbeidskraft. Overklassen skal da få det de ønsker! Landsbyfolk og bygdefolk siver inn til byene, plasseres i små stuer, hele familier på ett rom, i morkne bygårder, i illeluktende skur. Mange dør før de fyller førti år. Eller i dag: industialiseringa krever enda mer. Overalt trengs det ny arbeidskraft, mer arbeidskraft. Menneskene i den vestlige verden skal da få alt de peker på! I fattige land jobbes det, til og med småbarn hekler og vever, syr og klipper, arbeider i gruver og på plantasjer, familiene bor under tak av blikk eller bølgepapp, de sover på skift. Mange dør før de fyller førti år.

Johan Falkberget gir den realistiske fortellinga en ekstra dimensjon med å legge til det åndelige perspektivet. Jon Jernblåstr er aleine i hovedstaden, han er ensom enda han har kone og barn og noen arbeidskamerater å drikke med. Han er ensom fordi han er helt uten Gud, han forlot Gud i ungdommen og er for stolt til å vende tilbake, enda han vil og trenger det. Jon Jernblåstr vandrer i mørket. Han er en trell. Men kanskje en trell med en gnist i, sida han tenker sånne tanker.

Ulv i fåreklær

Det er lenge sida jeg leste ei bok av Anne B. Ragde. Faktisk har jeg bare lest ei bok av Anne B. Ragde, og det var ikke fordi jeg ville. Jeg fikk boka i gave av ei venninne som mente den var bra, og jeg tenkte at jeg fikk gi den en sjanse.

Jeg vinket ikke, jeg druknet. Det er da tittelen - som er reint tjuveri (hva er det med norske forfattere og holdninga til plagiat? Det er så mange som stjeler som ravner, som om det er greit!). Og tittelen er så og si det beste med hele boka. Men jeg begynte å lese. Om Emma, som er forfatter og som holder på med en fotobok fra Svalbard, hun er forelska i et tv-fjes fra Bergen, og er hos han på en slags sommerferie. Mellom Emma og Rikard skjer det ikke mer enn sex og krangling, som om de var tenåringer (men det er godt voksne mennesker, dette, noe som bare gjør det hele enda mer tragisk). Og Emma tar inn på hotell og drikker seg dritings og spyr og røyker og raver full rundt på Bryggen, drikker seg dritings og har sex med en fremmed og snakker med horer og spyr litt til.

Boka kan egentlig oppsummeres enkelt og greit med disse orda: uappetittelig husmorporno. Språket er lett, trivielt, det er ingenting mellom linjene. Emma er utroverdig, lite flatterende og jeg får inntrykk av at hun liksom skal være en tøffere versjon av Margaret Moss (men Margaret Moss er mye tøffere enn Emma). Og det som skal være humoristisk er absolutt ikke det. Hovedintriga som boka spinner rundt er platt og veldig forutsigbar. Jeg synes det er flaut at denne boka er utgitt som en roman på et større forlag, og ikke som smøreri fra Bladkompaniet eller lignende. Da hadde jeg tross alt klart å styre unna.

Den neste boka fra venninna mi bytter jeg.

På et gods...

Noen ganger, etter at jeg har lest ei bok, blir jeg sittende å tenke. Tenke at her var det noe kjent, her var det noe jeg har lest før, sett før, opplevd før - uten at jeg egentlig har det. Men så er det denne følelsen da, som jeg ikke blir kvitt... Nå vil jeg gjøre alvor av det, tankene altså, klore dem ned på papiret (eventuelt knotte dem ned på tastaturet, og se at bokstavene blir ordormer som flimrer på skjermen), nå skal jeg sammenligne bøker som jeg mener rommer mye av det samme.

Tilbake til Riverton
Australske Kate Morton skriver om familiens krav, det å kjenne sin plass i hierarkiet i familien, samfunnet og verden, om urettferdighet og krig, kjærlighet og hemmeligheter. Hendelsene finner stort sett sted på et gods på landet og i en leilighet i byen. Den gamle kvinnen Grace forteller om sitt liv, og vi veksler mellom fortid og nåtid. Det politiske bakteppet er mellomkrigstid og kvinnefrigjøring.

Utskudd
Britiske Sadie Jones har i sentrum den dysfunksjonelle familien, mannfolka som ikke klarer å snakke om følelser, fysiske og psykiske sår og en barneforelskelse som vokser. Hendelsene finner igjen sted på et stort gods, et mindre hus litt lenger unna, på en pub og i en leilighet i byen. Her er ingen retrospektiv fortelling, vi som lesere er med Lewis hele veien (men samtidig ikke, for forfatteren har lagt inn ei hinne, plexiglass, is, kall det hva du vil, avstand er det i alle fall). Denne boka har heller ingen referanser fra nåtida. Politisk bakteppe er etterkrigstid og industrialisering.

Den trettende fortellingen
Britiske Diane Setterfield fokuserer på dysfunksjonelle familier, psykiske og fysiske lidelser, tilhørighet, ensomhet, overlevelses-taktikker, motsetninger (ondt-godt, frisk-sjuk, ung-gammel) og hemmeligheter. Enda en gang befinner vi oss for det meste på et stort gods, men også i en liten bokhandel og en enda mindre leilighet i etasjen over. Og igjen kommer store deler av fortellinga i retrospektiv: en gamling (Vida) forteller om sitt liv, men denne gangen til ei yngre kvinne (Margaret). Det politiske er så godt som fraværende.

Om forlatelse
Britiske Ian McEwan skriver om hendelser som forandrer liv, om naivitet, grusomhet, styrke og svakhet, innsikt, sorg, tilgivelse, ærlighet og stor kjærlighet - både til livet og andre mennesker. For n-te gang tar handlinga sted på et digert gods og litt i byen. Men: her er vi med Briony fra hun er tretten år til hun er godt voksen, og det er hun mange oppfatter som bokas hovedperson, men forfatteren hopper fra hode til hode og fra tanke til tanke for å avsløre hva som egentlig skjedde. Det politiske er veldig nært; først mellomkrigstid, så andre verdenskrig med dens konsekvenser. Og samfunnsendringene: kvinnene som dreiv samfunnet mens mannfolka dro i krig, og som brått må tilbake til kjøkkenbenken når mennene kommer hjem med ett bein mindre, splinter i armen og hull i hjertet.

Den blinde morderen
Canadiske Margaret Atwood fokuserer på drømmer, svik, sorg, sjalusi, hva det koster å holde fasaden oppe, motgang og død, kjærlighet til familien, til seg sjøl og sine egne ambisjoner. Boka begynner på et gods og fortsetter i både store og små hus - i takt med hovedpersonens vekst og fall. Og igjen får vi historiene i retrospektiv; gamle Iris forteller om sitt liv, og om sin søster Lauras liv. Og om hvorfor det gikk som det gikk. Det politiske er også her tydelig, og danner et bilde av et samfunn prega av depresjon, krig, og etterhvert, vilje til forsoning. Men også kvinnefrigjøring og industrialisering får sin plass.

Mye likt? Ja. Men det må nevnes at de tre kvinnene Morton, Jones og Setterfield debuterte med disse titlene. Det er som om de har sugd til seg det de tror er essensen fra andre store romaner, skrevet av velkjente og erfarne forfattere. Så koker de i hop sin egen miks - tror de. Men det blir for mye av det samme. Jeg liker veldig godt tematikken som blir presentert her, men ikke når den bare blir resirkulert, og heller ikke når de nye elementene som tilføres er banale, forutsigbare, malplasserte eller direkte dumme.
Jeg skal forsøke å komme med en oppsummering eller en slags konklusjon; jeg vil plassere romanene i forhold til hverandre:

Morton er uten tvil den som ligger nærmest kioskromanen, med sin uttalte og overfladiske fortelling. Hun dveler for lenge ved små uviktige detaljer og kunne med letthet kutta en femtedel, minst, og fortsatt ikke fått til noe bedre enn en litt under middels dårlig mellomroman. Det som er hemmelig for hovedpersonen er ikke hemmelig for leseren - et sånt sitcomgrep fungerer dårlig i litteraturen, det er for enkelt. Ellers ingen overraskende elementer, og inspirasjonskildene er lette å se.

Jones er ikke så veldig mye bedre, men hun er, av disse fem, den eneste med en (nesten konsekvent) mannlig hovedperson (de andre fire fokuserer handlinga rundt to søstre, eller tre...). Dette tilfører egentlig ikke historia noe spesielt, i og med at plexiglasset likevel er i veien. Hun har også flere logiske brister i sin fortelling enn det Morton har, og har skapt en fortelling som det er vanskeligere å leve seg inn i - jamfør det tidligere nevnte plexiglasset. Jones blir sammenligna med McEwan, noe som forøvrig er både pinlig og riv ruskende gæli.

Setterfield skriver seg helt vekk, uten at det nødvendigvis er så negativt; hun har med ytterst få referanser til et eksisterende ytre samfunn, det virker som om Vida og Margaret bor i sin egen verden. Og det gjør de kanskje også. Her er historia på plass, intrigene, dramatikken, men løsninga er dårlig, og nåtidsfiguren, Margaret, er overtydelig og platt og når absolutt ikke opp til andre litterære kvinneskikkelser i den tradisjonen Setterfield forsøker å skrive seg inn i. Likevel den mest engasjerende av disse tre første (ikke at det skal så mye til), og den eneste som jeg finner litt original.

McEwan, eneste hane i kurven og langt mer erfaren enn de tre foregående hønsa, hadde sitt store internasjonale gjennombrudd nummer to med denne boka, eller sagt på en annen måte: han markerte seg kraftig som en av vår tids beste forfattere. Historia hans er original og spennende på en helt annen måte enn hos debutantene; vi veit at noe skal skje, vi veit hvem som gjør det, og vi veit hvem det får konsekvenser for. Ergo kan vi kose oss med lesinga, med detaljene, med lyset, fargene, lydene... Hemmelighetene blir ikke avslørt som hemmeligheter før mot slutten. Kritikken mot samfunnet er kompromissløs. Knappheten i språket skaper enegi, driv. Og tittelen er den beste av disse fem.

Atwood. Det burde være nok, bare navnet. Men jeg får vel skrive litt likevel: av disse fem leverer hun i en klasse for seg. Det er lett å se at de tre debutantene er påvirka av McEwan, av Austen, Brontë, av det gotiskromantiske. Atwood har også sine idealer; det antikke, det klassiske, det bibelske. Men mest av alt er hun sin egen. Hennes roman er lengst, rikest og samtidig den mest presise. Hun legger lag på lag med informasjon, med tråder, og hun nøster gjennom hele boka uten at det blir for mange tråder å holde styr på, sjøl gjennom fortellinga i fortellinga i fortellinga. Jo flere kunnskaper du har om litteratur, kunst og kultur, jo mer får du ut av boka. Det er kanskje unødvendig å si at hun er Nobelpriskandidat?

Nolite te bastardes carborundorum

Canadiske Margaret Atwood er en helt særegen forfatter. Og litterært sett er hun en av dem jeg ser aller mest opp til. Hun har skrevet over femti bøker og beveger seg i de fleste sjangrene med stor suksess. I tillegg er hun oversatt til over tretti språk. Og det er det en god grunn til.

Fra før har jeg lest både Alias Grace, Den blinde morderen og Penelopiaden, og nå var det Tjenerinnens beretning som stod for tur. Ei bok totalt forskjellig fra de tre andre, og fullstendig ulik noen andre bøker jeg har lest! Den kan være vanskelig å plassere både sjangermessig og reint tematisk, men jeg skal gjøre et forsøk: Tjenerinnens beretning er en satire, en slags science fiction, en spenningsroman, en kjærlighetsroman, et framtidsdrama; skrevet i en stil som ligger tett opp til dagbokformatet men som likevel ikke er det. Og den handler om Offred, som har blitt fratatt sitt opprinnelige navn. Hun jakter på seg sjøl, en identitet, kjærlighet, sannhet, rettferdighet. Og en mulighet for å slippe unna.

I Gilead styrer en fanatisk religiøs gruppe som mener Bibelen er Sannhet. Tidligere strålingskatastrofer, lave fødselstall som skyldes prevensjon og muligheten til å ta abort, misdannelser på fostre, sjukdommer og ufruktbarhet har fått mannfolka til å ta over makta, til å skape et patriarkalsk diktatursamfunn for å tvinge sivilisasjonen til å overleve. Kvinner har ingen rettigheter. Og med mindre ei kvinne føder et friskt barn, har hun heller ingen verdi. Da er hun Ukvinne.

Offred er Tjenerinne. Tjenerinnenes eneste oppgave er å få barn med en Fører, som er en mannlig leder. Tjenerinnene bor i samme hus som Føreren og Førerens Hustru i inntil to år. Hvis Tjenerinnen og Føreren ikke har fått barn da, blir hun sendt videre til neste hus og neste Fører. Slik holder Tjenerinnene på til de enten får barn eller "går ut på dato" og blir erklært Ukvinner. Offred har akkurat ankommet et nytt hus. Hun kles i den røde drakta som Tjenerinnene skal gå med, får et rom uten lås, uten spisse gjenstander, uten fluktmuligheter. Mellom måltidene, handleturene og rituelle handlinger er hun overlatt til seg sjøl og sine egne tanker. Nolite te bastardes carborundorum. La ikke jævlene knuse deg.

Tjenerinnens beretning er grusom, fantastisk, urovekkende, smertefull, fascinerende, rørende. Utgangspunktet er det vestlige samfunnet, vårt samfunn, og det som er mest skremmende er at det hele er så forståelig. Det er lett å se hvorfor, og hvordan, det blir akkurat sånn i Gilead. Jeg velger å også lese boka som et varsel, en pekepinn for oss som lever våre egoistiske forbrukerliv. Vi tenker ikke når vi kjøper enda en genser, kjører til butikken eller sender enda en melding. Offreds største glede er blomstene i hagen, som hun ser nikke i vinden når hun går forbi, eller om kvelden, når hun sitter i vinduskarmen på rommet sitt og bøyer seg forsiktig fram mot glasset, de smale stilkene som lener seg mot hverandre, kronbladene, blåsvarte i skyggene, og den svake lukta av påskeliljer, tulipaner, den svake lukta av liv.

Mellom kiosk og roman

Debutboka til australske Kate Morton heter Tilbake til Riverton og er, i følge omslaget, en "besettende leseropplevelse". Nåvel. Alt med måte. Baksideteksten er videre (sånn omtrentlig) som følger:

Det er en rik familie på et gods, nærmere bestemt på Riverton. Året er 1924. Ved en innsjø står to vakre søstre, Emmeline og Hannah, en hushjelp og en ung, mannlig lyriker. Og den scenen som her utspiller seg endrer alles liv; søstrene snakker aldri med hverandre igjen og hushjelpen Grace forlater Riverton. Robbie Hunter dør.

Ja. Hørt det før? Noen som får den vibben? Det får jeg. Hørt det før, sett det før, lest det før. På mange forskjellige måter, med mange gode variasjoner. Men det er sjeldent overraskende bra. Når en velger seg trekantdramaer, familiehemmeligheter, dødsfall og skjult kjærlighet som ingredienser, befinner en seg brått i en liga hvor det er ekstremt mange spillere. Og det gjør at det er forferdelig vanskelig å skrive godt.

Ved hjelp av gamle og velbrukte virkemidler rulles historia (som også består av gamle og velbrukte elementer) opp. Det er den nå gamle hushjelpen Grace som har ordet. Hun skal snart dø og ønsker å fortelle det som hun hele livet har båret på til barnebarnet sitt, forfatteren Marcus, via kassettbånd. Språket er lett og ukomplisert, handlinga er enkel å følge med på (i og med at det stort sett er i kronologisk rekkefølge og hoppa mellom gammel og ung Grace er tydelig markert). Men det er altfor overtydelig. Jeg sitter og venter på det jeg veit skal skje, ofte over noen og tretti sider. Gjennom hele den 507 sider lange boka (kunne med fordel vært kutta ned til omtrent fire hundre) er det ingenting som er uforutsigbart, overraskende, plutselig.

Tilbake til Riverton er ikke ei spesielt dårlig bok. Men den er ikke spesielt god heller. Jeg skjønner at den er utgitt på Schibsted og ikke Aschehoug. Lista ligger rett og slett for høyt for kvalitetsforlaga (eller det som før var det, tida vil vise hva de har ofra i løpet av finanskrisa) og det kreves mye av forfatteren (mer enn Morton kunne tilby) - først og fremst ei original historie og en enestående fortellerstemme. Tjeneren som forteller om herskapet er brukt opp for lenge sida, i likhet med det gamle mennesket som ser tilbake på livet sitt og røper hemmeligheter etter søtti år. To kvinner som beiler etter samme mann er ikke lenger ferskt innafor litteraturen, og dessverre for Morton er heller ikke utfallet verken nyskapende eller forbausende.

Tilbake til min egen overskrift: i det store rommet mellom kiosklitteraturen og de "vanlige" romanene finnes mye som det er vanskelig å plassere som enten-eller. Men noe kan kanskje klassifiseres som mellomromaner. Dette er i såfall en typisk mellomroman. Den er underholdende, krever minimalt med egentanke (og ettertanke), er fin for dem som er opptatt av tidstypiske detaljer og spennende for dem som ikke tar hintet første gang (eller andre, eller tredje...). Og ikke minst: god for modne tenåringer som søker bøker i mellomsjiktet ungdom/voksen.

Hva er det med vampyrene?

Jeg har akkurat lest ut Historikeren av Elizabeth Kostova, ei bok som blant annet dreier seg om spørsmålene om Draculas liv, død og eventuelle liv etter døden, som vampyr. Og med Stephenie Meyers Twilight-saga ferskt i minne begynner jeg å lure på hva det er med disse vampyrene, hvorfor de fascinerer og hva som gjør at forfattere velger å inkludere dem i sine historier om vanlige mennesker akkurat nå. Det er ikke sikkert det er mulig å finne et svar, og i alle fall ikke i et blogginnlegg, men det er interessant å komme med noen momenter likevel.

Den historiske Dracula døde angivelig i 1477, men i Historikeren er han i live, som vampyr (hvordan det egentlig er mulig er fortsatt litt uvisst, men det er kanskje ikke viktig. Om det bare er det faktum at han er en vampyr som legges til grunn for evig liv, er det urovekkende kleint). Store deler av den lange boka er en opprulling av hans historie, i bruddstykker og ofte med hyppig gjentakelse - noe som gir meg en følelse av at forfatteren egentlig ikke veit så mye og må bruke det hun har. Hovedpersonene i boka jakter Dracula gjennom tid, myter og gamle skriftruller, fra Oxford og Istanbul til Romania og Bulgaria, for å tilslutt drepe han med den tradisjonelle sølvkula i hjertet helt sør i Frankrike, på grensa mot Spania. Kostova bruker nettopp dette tradisjonelle gjennom hele fortellinga, hun spiller på gammel overtro der hvitløksremser i vinduet, krusifiks om halsen, sølvkuler og påler gjennom brystet er viktige ingredienser.

Stephenie Meyer går på kryss og tvers av alt som vi har blitt lært opp til å tro om vampyrer gjennom tidene. Hun utfordrer oss, med andre ord. Men ikke nødvendigvis på en god eller fordelaktig måte. Hennes vampyrer deler kun to fellestrekk med den tradisjonelle Dracula: Sterkt sollys er ikke å anbefale - men av helt forskjellige grunner. Dracula tåler ikke sol, det er ille, da smuldrer han opp eller noe sånt, Cullen-vampyrene glitrer i sola og viser da sin overmenneskelige skjønnhet. Det andre er henrettelsesmetodene som må brukes for å få bukt med en vampyr. Hos Meyer kan også en stake gjennom hjertet duge, men for å være på den sikre sida bør liket rives fra hverandre og brennes. For Kostova holder det med staken og en normal begravelse, av en eller annen grunn. (Som om det er det første en tenker på etter et vampyrdrap.)

Et viktig spørsmål for meg er: Hvorfor måtte legenden om spidderen Vlad, Dracula, ende med døden? Da Dracula dukka opp i Historikeren som en litterær skikkelse hadde jeg ikke lyst til å lese resten. Å skrive om en som forlengst er død, historisk sett, gir ikke forfatteren mange muligheter. Men Kostova kunne spandert på oss en mer realistisk slutt, en måte å forklare historien på som ikke inkluderte en myte, en umulig myte. Eller i alle fall litt sammenheng. Eller en forklaring på eget skriveprosjekt, som støtt og stadig famler i blinde. Og i Meyers eviglange bokserie, da -. Jeg har kun lest to av bøkene, men jeg veit at Bella blir vampyr mot slutten. Og jeg får samme reaksjon - jeg ønsker ikke å lese resten. Ikke når den billigste, kjipeste utveien alltid er den som blir brukt.

Uten Edward Cullen og den teite varulvgjengen hadde Meyers bøker vært intetsigende og oversentimentale, mest sannsynlig ikke blitt film og muligens heller ikke blitt utgitt. For bortsett fra vampyrene og erkefiendene er det ingenting som skiller seg ut. Bella Swan er kjedelig, og Meyer ville vært enda en som skreiv tåredryppende high school-romanser om ekte kjærlighet, om å vente på den rette, om seksuell avholdenhet og de mange fristelser. Bibelen roper i bakgrunnen. Men samme gjelder faktisk også Kostovas roman. Uten Dracula hadde familien hun skriver om vært en vanlig familie, og pappa Paul hadde ikke trengt å fortelle datteren Eva om hvordan han og mamma Helen møttes, jakta på Dracula og kom fra hverandre. Hele boka ville vært ordinær, kan hende ytterst unødvendig.

Trenger vi vampyrene? Ja, vil noen si, for de er lokkende, tiltrekkende, og de innbyr til mørke drømmer og farlig begjær. Ja, vil andre si, det er ei populærkulturell greie som snart dabber av, akkurat som alt styret rundt Harry Potter, men som på sett og vis er vår tids eventyr og som slik sett har en viktig, kan hende uunnværlig, funksjon. Unge mennesker lever seg inn i disse fiktive konfliktene og vokser på det. De følger de litterære figurene over flere år, vokser med dem. Og kommer ut igjen på andre sida som hva da, spør jeg. Hva kan lett underholdningslitteratur bidra med, hva får en, hva kan en vokse på? Hvordan skal en utvikle seg med hjelp av motstandsløse vampyrer og kvinnelige hovedpersoner med tæl som en svamp?

Nei, er det ikke nok med våre vanlige konflikter og problemer? Hvorfor dras noen mot det overnaturlige, mot det okkulte, mot det usannsynlige, når vi har så mye realistisk, konkret og absolutt sannsynlig å streve med? Har vi et så stort behov for å tro at det er noen andre her, noen som ser på oss, sånn at det uforklarlige blir forklart, i steden for å la det ligge, kalle det magisk, mystisk, menneskelig (og ikke gå ut ifra at en sjøl er verdens navle til en hver tid)? Det var vel denne flukten da, fra alt velkjent og virkelig... 

Men hva med forfatterne? Som forkaster seriøs, ordentlig og realistisk litteratur til fordel for en virkelighetsflukt i legenden om de vandøde? Som baserer seg på død og grøss og følelser på overflata, aldri i dybden, aldri noe mer? Er ikke lesing en virkelighetsflukt i seg sjøl, og burde ikke det aleine være nok - å skrive boka, å få leseren til å tro på fortellinga? Burde ikke reisa ei bok tar deg med på oppnå forståelse, erkjennelse, befrielse, besettelse - i deg sjøl? Men da snakker vi altså om innovervendt, kan hende mer kontemplativ lesing, lesing som noe. Og ikke bare lesing som tidtrøyte, underholdning og virkelighetsflukt. 

Skjermbilder, tankespinn

Bildekilde: imdb.com

Både jeg og kjæresten er glade i å se film. Men vi har det nok som ganske mange andre par - preferansene er kanskje litt sprikende? Jeg er i hvertfall mest glad i komedier, gode dramafilmer og historiske eller biografiske filmer. Kjæresten er en typisk guttegutt og vil gjerne at det skal være litt skyting, ei biljakt, drager, superhelter eller i det minste et mord eller tre. Men vi er flinke til å strekke oss (i begge retninger!). Likevel "må" vi noen ganger se en film med andre eller aleine. Og Sabrina var en film jeg så her en kveld da kjæresten heller ville gjøre noe annet. Og den må vel kalles en romantisk komedie, sjøl om det var mangel på både romantikk og komedie.

Etter noe som kjennes som flere år med glatte, lettbeinte, samlebåndsproduserte og hjernedøde Hollywoodfilmer, og min stadige søken etter noe mer (som jeg kanskje ikke vil finne...?) har jeg gitt mer eller mindre opp og hoppa over på smalere film, independentfilm, europeisk film og klassikere (de er ikke bare bedre filmer, men også gode leverandører av nye perspektiver). Sabrina er en av disse klassikerne som jeg hadde litt lyst til å se (jeg likte godt Breakfast at Tiffany's - mest på grunn av den nydelige låta Moon River og fordi jeg syns Audrey Hepburn er en interessant person). Riktignok forsvinner poenget om disse nye perspektivene her, i og med at det er en gammel film (1954) som, sett med dagens øyne, inneholder nokså mange klisjeer (det vanlige hun-og-han-tullet) og tidstypiske trekk som det er vanskelig å se bort ifra, som igjen har blitt trukket med videre inn i filmindustrien og som seinere er blitt nye klisjeer (for eksempel at hun blir sendt vekk og kommer tilbake som "ny", rivaliseringa mellom jetsett-broren og den hardt arbeidende broren, betydninga av familiens ære og så videre).

Ja, det er altså en romantisk komedie, dette. Om ungjenta Sabrina som vokser opp sammen med faren, som er ansatt som tjener på det rike godset vegg i vegg. Der er det naturligvis to kjekke sønner, som er godt voksne når Sabrina er tenåring. Men hun beundrer dem likevel - ja, hun er forelska. (Ikke bare i dem, vil jeg legge til, men i hele ideen om en rik, galant, kjekk Han, i hele dette fantastiske overflodslivet hun beundrer fra behøring avstand.) Men mannfolka, de ser henne knapt. Og når hun endelig kommer nærmere, er det naturligvis noen som vil stikke kjepper i hjula for vår glatte og vevre heltinne.

Et element som funka dårlig her er at hovedrolleinnehaver Audrey Hepburn, som var 25 år da filmen blei spilt inn, i virkeligheten er henholdsvis tretti og elleve år yngre enn sine motspillere Humphrey Bogart (men han likte dem unge, Lauren Bacall, sier jeg bare - og han leverer forresten den stiveste, klammeste og mest uengasjerende rolletolkninga i filmen, i den grad det kan kalles noen "tolkning") og William Holden (som ser ut som om han er jamngammal med Bogart). Aldersforskjellen er synlig reint visuelt, naturligvis, i tillegg til at det er en smule uforståelig hvorfor Hepburn vil ha en av "gamlekara". Jeg tror ikke en gang en ung Meryl Streep ville spilt den delen av Sabrina på en overbevisende måte - ja, for alle skjønner jo at hun sjølsagt vil ha den innrøyka, surmaga, arbeidsnarkomane, brennevinsbefengte gamle, eldste (!), skrukkerompa til ektemann. Sånn sett er det heller ikke til filmens fordel at den er i svart-hvitt - jeg synes det er sjarmerende, men mannfolka ser pensjonsklare ut, hele gjengen. Og Audrey Hepburn er ung, ung, ung og blendende vakker.

En del av utfordringa er jo da å forsøke å se filmen med femtitallsbriller. Men det er ikke alltid så lett å vite hva som den gangen var oppsiktsvekkende - nå er jo alle grenser nærmest viska ut, og i denne filmen så jeg kun glimt av ankler, underarmer og en og annen øreflipp under hattebremmen, så mye hud var det vel ikke akkurat (men Hepburn er fryktelig tynn). Likevel er det tydelig at karakteren Sabrina er ei jente med tæl, og det var verken et ideal eller en kjærkommen egenskap i de kjøkkenbenktider (seernes sympati skal liksom ligge hos far Fairchild, som må slite med jentungen, og sjølsagt Sabrina, som lider av ulykkelig kjærlighet til en av skrukkerompene).

Uansett - Audrey Hepburn har et nærvær og en utstråling som er så behagelig, hun spiller så lett (i alle roller, så vidt jeg har sett) og virker så uoppnåelig, og da ikke bare for de kurtiserende mannfolka på lerretet, som kommer til å "ende opp" med henne. Mange av dagens (og da særlig amerikanske) skuespillerinner er ikke i nærheten av Hepburn, verken i talent eller kameratekke. Derfor skal jeg nå gå til innkjøp av ytterligere Hepburnfilmer, men helst uten Bogart og Holden.

En feig kamp

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest ei lita og, språklig sett, svært presis bok som Den gamle mannen og havet (1952) av Ernest Hemingway, begynte jeg mot bedre vitende på en minimurstein: Historikeren (2005) av Elizabeth Kostova (f. 1964). Nok en gang opplever jeg et ekstremt fall. For kort tid sida gjaldt det et fall fra nobelprisvinneren Orhan Pamuks (f. 1952) Mitt navn er Karmosin (1998, på norsk i 2003) til Stephenie Meyers (f. 1973) Twilightsuppe (2005-2008, husker ikke hvilken bok det var, så fin var den). Det blei så forferdelig tydelig hvilke ekstreme mangler sistnevnte bok hadde, at det var pinlig å lese. Og nå er det altså på'n igjen. Og det går ikke i Kostovas favør. Heller ikke i forlagets - etter å ha lest flere kleine bøker fra Damm begynner jeg å lure på om jeg skal slutte med det i sin helhet.

Fra det knappe, seriøse, oppriktige og usentimentale hos Hemingway til det ordrike, nesten svulmende, flaue og overfladiske, så absolutt sentimentale og noen ganger på kanten til kvalmende hos Kostova. Men likevel er fortellinga på sitt vis litt spennende. Det er bare det at spenninga er skapt på en helt annen måte enn hos Hemingway, og på et helt annet nivå! Det er (over)tydelig at jeg nå leser en underholdningsroman, som likevel ikke er "bare" det - ordet kvasiintellektuell dukker raskt opp, for Kostova kaster om seg med begreper om kunst og historie, løsrevne tanker og ville spekulasjoner. Historikeren rommer forferdelig mye, både tematisk, med tanke på personene, handlingsmessig og helt konkret. Noe av det som tas opp i boka er om Dracula er død eller levende, som igjen etterfølges av ymse "myter" om spidderen Vlad og hans bedrifter i det som er dagens Romania. Forfatteren forsøker å selge inn det utroligste - for eksempel at denne Draculaskikkelsen er en sprell levende person. Det er til å bli matt av. I tillegg strekker handlinga seg over svært lang tid, fra 1450-tallet og fram til i dag, noe som sjelden blir gjort bra, og heller ikke her. Å, nevnte jeg at hovedpersonen er et moderne jeg? Og til slutt er boka på hele 891 fluevingetynne pocketsider, nesten uten marg. Det er så langt en overfylt, påtrengende og svært slingrende leseropplevelse.

Og disse 891 sidene er både forutsigbare og til tider svært kjedelige. Det er fordi jeg ikke setter pris på å bli fortalt det samme fire ganger, og jeg liker ikke å få den omtrentlig samme beskrivelsen gjentatt for hver hundrede side. Jeg synes heller ikke noe særlig om de uttalte (utskrevne? - i ordets bokstavelige forstand) karakterene, som vimer verre og aldri har en original tanke, de klisjéfylte situasjonene de stadig vekk befinner seg i, de sjangertypiske og nesten obligatoriske gotiske kulissene (som om det er helt ulovlig å tenke nytt her) og den imponerende tynne historia som ligger bak det hele (en 16-åring som finner noen gamle brev setter i gang det hele - og det var visst tidenes vampyrjakt, det ja). Jeg får også helt mark av setninger som "Vi stjal oss til noen minutters sødme...". Det er så uelegant.

Likevel må jeg lese ferdig. Eller, jeg må selvfølgelig ikke, ingen tvinger meg, men jeg føler at jeg må. Delvis fordi jeg allerede har lest så langt, delvis fordi jeg er litt nysgjerrig. Jeg lurer på hvordan det kommer til å gå sjøl om frampekene ikke akkurat er få. Jeg lurer på om det jeg tenker er rett, om antagelsene slår til (noe de mest sannsynlig gjør, og det er ikke klokketro på egen vurderingsevne jeg liter på her, men sjangeren). Og attpåtil - kanskje boka får en fint formulert slutt? Det går jo ofte godt i slike kommersielle sammensurier. 

Hjernen slurrer i førstegir, jeg leser og er, ett eller annet sted, i lillehjernen kanskje, klar over det paradoksale: Hemingways flis av ei bok rommer mye, mye mer enn denne overstappa greia, som med alle sine strabaser og alle sine dødskamper, ikke makter å si så mye som ei promille av det Hemingway gjør. Og virkninga på leseren er deretter.