tirsdag 12. desember 2017

Omsorg

Bildekilde: Bokelskere
Hva er egentlig omsorg, spør Kristin Buvik Sivertsen (f. 1986) mellom linjene i sin debutroman med den passende tittelen Omsorg. Og etter endt lesing, kjenner jeg at jeg grubler over mange ulike spørsmål vedrørende temaet. For eksempel: Er omsorg bare det å ha omtanke for noen, eller må omsorgen vises? Kan omsorg beskrives? Er omsorg målbart? Kan jeg bestemme når du har fått "nok" omsorg? Og ikke minst: Hvordan se, vurdere og gi den omsorgen som andre ønsker og trenger?

17. februar 2015 blir politiet tilkalt til en omsorgsbolig i Oslo i forbindelse med et mistenkelig dødsfall og en mulig voldtekt. Halvannen måned seinere blir ei nokså nyutdanna politikvinne kobla inn i saken. Hun er høygravid, men aleine, og har et visst tidspress på seg for å få løst saken før hun skal ut i permisjon. Hun går kjapt i gang med å intervjue beboerne og de ansatte på omsorgsboligen, samt andre som kan bidra til å kaste lys over hva som har skjedd. Dette er altså bokas tydelige rammer og svært avgrensa univers.

Men innafor rammene er ikke alt så tydelig og avgrensa. Det sås tidlig tvil om hva som egentlig har hendt og hvordan det har foregått. Beboerne og de ansatte motsier seg sjøl og hverandre, og politikvinna har problemer med å få kabalen til å gå opp i det aktuelle tidsrommet. Hvem var hvor når? Og hvem gjorde hva med hvem? Og ikke minst, hvem snakker sant? Hvem kan politiet feste lit til - hun som hevder å ha fått nattlige besøk av en mann, eller han som mener han blir usynlig på natta? Uten å kjenne til miljøet hun tråkker inn i, må politikvinna raskt og effektivt vurdere stedet og personene, leite etter bevis hun ikke veit hva er og søke etter svar på spørsmål hun ikke kjenner. Det er en kaotisk prosess, der også leseren kjenner på følelsen av avmakt.

Romanen er sortert etter dato for de ulike hendelsene og avhørene. I åpninga følger vi politikvinna i et skildrende kapittel, før hun for alvor trer inn i omsorgsboligen og saken. Deretter følger en rekke transkriberte avhør, der vi som lesere forholder oss nøytrale og ordknappe, sammen med politikvinna. Innimellom blir avhørene avbrutt av et nytt skildrende kapittel, der vi følger, reflekterer med og kommer tettere på den kvinnelige hovedpersonen.

Vi har altså et dødsfall og en mulig voldtekt. Slik sett kan boka klassifiseres som en kriminalroman, fordi den inneholder et mysterium som krever ei løsning, forbrytelser som søker ei oppklaring der de agerende blir konfrontert med og ansvarliggjort for sine handlinger. Og underveis er boka virkelig spennende. I avhørene, for eksempel, bygger Sivertsen opp ei sterk spenning, slik at en som leser stadig venter på det avgjørende, det fellende beviset, detaljen som røper hvem som har gjort hva. Leseren holdes på pinebenken, lenge, lenge, og sjøl om leseren i meg muligens blei litt skuffa av avslutninga, blei jeg både imponert og fornøyd faglig sett. For Sivertsen holder igjen og holder boka realistisk hele veien.

Sjøl om boka langt på vei er bygd opp som en kriminalroman og inneholder mange velkjente kriminalromanelementer, er Omsorg slettes ikke en krim. Dette er en roman hvis hoveddel er ramsalt samfunnskritikk. Sivertsen borer spisst og hardt rett ned i begrepet omsorg og viser fram og kritiserer i samme håndvending. Gjennom avhørene møter vi jo nettopp både beboerne og de ansatte, vi blir kjent med deres historier og tanker, og de deler gjerne sine oppfatninger av hverandre. Slik blir det lett for oss lesere å se hvor det eksisterer grov menneskelig svikt. Her er feilvurderinger i fleng, og i tillegg er det ikke de menneskelige behovene som styrer relasjonene mellom pleierne og beboerne, men klokka. Slik blir dette ei ganske stygg bok innholdsmessig sett, som fort gir dårlig samvittighet, skyldfølelse og skamfølelse. Det står i en grell, men god kontrast til den enkle tekniske briljansen til Sivertsen og det veltilpassa språket.

Forfattere som velger å skrive med en polyfon fortellerstemme, faller fort for eget grep og lar alle litterære personer være like. Forvirrende ofte tenker de likt, de ordlegger seg nærmest identisk og resonnerer på samme måte. Alt er i samme språk og rytme. Er det egentlig troverdig? Jeg irriterer meg alltid over slikt, for jeg tror jo at en rørlegger tenker med andre ord enn en bibliotekar. Her har Sivertsen valgt å våge det mange ikke tør eller evner. Hun har gitt de litterære personene hver sine distinkte stemmer i tillegg til egne historier og separate psykiske, fysiske og emosjonelle problemer. Ikke bare er det forskjeller i avhørssvarenes språk, med for eksempel a-endringer og pronomenvekslinga hu/hun, også i tempo, lengde og innhold lar Sivertsen det sprike. En beboer er voldsomt opptatt av reality-tv, og trekker dette inn i alt. En annen vasker hele tida. Så er det psykiateren, med sine lange, faglige utgreiinger. Han ville sikkert fått mark av den ene nattevakten, en sjølgod spradebasse - psykologistudent og verdensmester på samme tid. Vi får også høre fra en pensjonert politibetjent og ei som er helt gal, for å nevne noen. Og dette språket de er gitt, med alt som hører med, fører til krasse utleveringer av både objekter og subjekter.

Omsorg av Kristin Buvik Sivertsen er ikke ei bok for pingler. For det første forteller boka ei rekke sanne historier fra dagens Norge, der slike liv leves, og der slike relasjoner mellom beboere og ansatte er standard. Det i seg sjøl er skremmende nok. For det andre forventer Sivertsen at du tør å granske deg sjøl som omsorgsperson. Og det er mildt sagt krevende, men minst like viktig.

søndag 10. desember 2017

Kjærlighetens handlinger og andre noveller

Bildekilde: Bokelskere
Kjærlighetens handlinger og andre noveller utkom på norsk for første gang i 1992. Boka består av fem noveller henta fra de to samlingene First Love, Last Rites (1975) og In Between the Sheets (1978), begge skrevet av Ian McEwan (f. 1948). Novellene er valgt ut av Gordon Hølmebakk (f. 1928), oversatt til norsk av Geir Uthaug (f. 1950) og utgjør til sammen en et urovekkende knippe tekster med relasjoner som hovedtema.

Tidlig i karrieren fikk Ian McEwan tilnavnet Ian Macabre grunnet tematikken og stilen i tekstene sine. Debuten var ingen ringere enn First Love, Last Rites, deretter fulgte Sementhagen og In Between the Sheets samme år, før Hjelp fra fremmede kom i 1981. Alle fire verker har dette makabre til felles. Jeg husker særlig godt den følelsen jeg hadde da jeg leste Sementhagen - en slags kiling oppetter ryggraden, vissheten om at noe var heidundrende feil, en snikende farlig grusomhet. Men jeg kunne ikke stoppe å lese! Og Hjelp fra fremmede er faktisk verre, jeg ville nok ikke lest den om jeg visste hva den inneholdt. Men slik er det når en blindt følger et forfatterskap.

Ikke alle tekstene er like brutale, sjølsagt. Og til min store glede fjerna McEwan seg fra det mørke og makabre etter hvert. Men likevel har noen elementer fra denne perioden satt seg. For eksempel dette med underliggjøring. McEwan bruker det jevnt og trutt, språklig, billedlig, i skildringer og på handlingsplanet. Videre virker rett og slett som om han har en vedvarende fascinasjon for det som er annerledes, uvanlig eller merkelig. Det er gjerne personene hans som får slike attributter, og McEwan skildrer dem inngående. Det som er annerledes er ikke av den art som gjør at en sperrer øya opp og glaner, men som regel noe lite, noe umerkelig, som snikes med videre, litt som en vond lukt ingen veit hvor kommer fra. Og plutselig blir det avgjørende. 

Dette er altså utgangspunktet for de fem novellene jeg nå har lest. Og la meg bare skrive det med en gang: Dette var ikke ei samling jeg likte spesielt godt. McEwan skriver solid og med driv, som alltid, men jeg opplevde at disse fem tekstene ikke fungerte sammen. De spriker nok litt for mye, og sjøl om den røde tråden er der tematisk sett, mangler samlinga en over- eller underbygning som de, hver og en, kanskje har opprinnelig. Eller kanskje det bare er tematikken som gjør at jeg reagerer. 

I første novelle følger vi en overgriper, i andre novelle følger vi et av samfunnets utskudd, en psykisk skakkjørt ung mann. I tekst nummer tre følger vi et intenst forhold mellom jeg-personen og Sissel, som blir forstyrra av nærværet av en skapning i veggen. I novelle nummer fire følger vi samme person i to fragmenter, men med to ulike synsvikler. Tekstene er realistisk forankra, men fjerner seg på finurlig vis fra det kjente og nære, og blir skremmende. Femte tekst skildrer en middelaldrende mann som etter en skilsmisse ikke er helt på nett seksuelt sett.

I tillegg til at tekstene ofte handler om nære relasjoner, gjerne med seksuelle tilsnitt, uansett om dette er lovlig eller ikke, er tre og en halv av dem skrevet i førsteperson, men med behørig avstand, det gjenstående i tredjeperson. Hovedpersonene er menn i ulike aldere, og alle har eller har hatt utfordringer med kjærester, familieliv og kommunikasjon. De lever i ei nær fortid, ofte London eller lenger sør, de tenker mye, slik at det fort blir et sprik mellom livet de lever og det livet de ønsker å leve, den de er og den de ønsker å være. De skildres, med få unntak, som lite handlekraftige, og en går derfor ut ifra at de mangler gjennomføringsevne. Det henger kanskje sammen med at det tankefulle og følsomme understrekes i tekstene. Derfor blir en overraska når det plutselig skjer noe, og hovedpersonene faktisk agerer. I disse spenningstoppene er novellene svært intense.    

Skildringene er veldig viktige, og de er svært gode, uavhengig om en setter pris på tematikken eller ikke. McEwan skildrer lukter og lyder, farger, hendelser, handlinger, stemninger og smaker, detaljert, ja inngående, og han inkluderer både det gode og det vonde. Det gjør at en får tillit til fortellerstemmen og aksepterer tekstene som realistiske og troverdige. Men så er det denne kilinga oppetter ryggraden da, og vissheten om at det når som helst kan snu. I McEwans bøker kan en aldri være trygg. Slik bryter forfatteren med litterære konvensjoner og etablerte sjangerforventninger, og har på sett og vis skapt seg sitt eget litterære univers. Det i seg sjøl er vel verdt ei gjennomlesing også av disse tekstene. 

mandag 4. desember 2017

Dette skjer ikke

Bildekilde: Bokelskere
Har du noen gang følt at livet har gått skikkelig skeis? At ingenting er gått som ønska eller planlagt, at alt du har jobba for er blitt borte, og at livet plutselig er tomt? At du er tom? At du tenker: Dette skjer ikke, dette skjer ikke, i desperat, vill fornektelse, fordi det kan jo ikke skje! Slikt skjer bare med andre, ikke med meg! Det er ikke du som blir forlatt eller ignorert, det er ikke du som får alvorlig sjuke barn eller brått døende foreldre, det er ikke du som mister jobben eller kona eller bilen eller mobilen, det er ikke du som nok en gang står der, akkurat her, aleine...

Det er en surrealistisk følelse å plutselig se seg sjøl ovenfra eller utenfra på den måten. En er helt klar i hodet samtidig som følelsene skyter gjennom kroppen med vanvittig styrke. Hjertet dunker så det rister i hjernen, pulsslaga i halsen får stemmebånda til å vibrere. En er rasjonell og beveger seg som i sakte film for å få med alt, og er fullstendig rabiat på samme tidspunkt. Det er som om den massive emosjonelle eksplosjonen tvinger deg til å ta ett steg tilbake. Og der står du, og messer om og om igjen: Dette skjer ikke. Dette skjer ikke. Dette skjer faen meg ikke.

Men det gjør jo det. Og så er øyeblikket over og livet raser videre i et forferdelig tempo.

Debutanten Ida Lórien Ringdal (f. 1988) har tatt seg tid til å skildre akkurat slike øyeblikk. Slike Dette skjer ikke-øyeblikk. Øyeblikk der du snur deg på jakt etter tegn fra oven, der du febrilsk glaner etter et svart hull i bakken, flygende griser og bilder av et gjennomfryst helvete - alt for å motbevise at nettopp dette skjer, for å bekrefte at tanken er sann: Dette skjer ikke. Men så kommer vissheten. Dette skjer. Dette er virkeligheten. En vond og ekkel og fæl og skamfull virkelighet som krever deg.

I diktsamlinga Dette skjer ikke er det kjærlighet som står i fokus. Først den ville, lette, glade, nærmest euforiske kjærligheten, følelsen av tilhørighet og sameksistens og pur lykke:

jeg vil våkne opp til ditt trøtte ansikt
til ånden din
det bustete håret
de svette armhulene
jeg vil at du skal strekke deg
inntil meg
gjespe med meg
aldri stå opp
med meg

Men det snur snart. For der den ene er intenst forelska, er den andre kjøligere, slik at den intense kjærligheten ikke blir besvart.

gråter du?
neida, jeg bare fikk noe i øyet
er du forkjøla?
neida, jeg bare fikk noe i halsen
er du forelska?
neida, jeg bare fikk noen i hjertet

Og det går fra å være sårt til å bli vondt, fra å være ømt til å bli sint og hatsk og desperat. Den kvinnelige jeg-personen i diktene føler seg utnytta, brukt og dum - kanskje mest av alt fordi det hele, hele dette løse og udefinerte forholdet, som også er destruktivt og ødeleggende for henne, er frivillig. Hun vil, men veit at det ikke er bra. Det mannlige du-et i diktene har kanskje ikke begreper om hele sammenhengen, men vi som lesere får det gjennom diktene. Og vi får medfølelse med jeg-personen, som etter hvert bærer på en enorm sorg:

vi har ingenting
til felles
bortsett fra
at vi ikke elsker
meg

Men det å bryte ut, sjøl fra noe som er så ulykkelig, er en vanskelig prosess. Og så er det å finne seg sjøl etterpå, midt oppi alle følelsene, noen erfaringer rikere, med et knust hjerte. Hvem er jeg nå? Og deretter akseptere situasjonen og finne veien ut. Det er ikke enkelt. Men Ringdal viser at det fins lyspunkter sjøl i ei bekmørk natt, og at en sjøl fra det djupeste, svarteste hullet kan se stjernene.

I mai 2017 skreiv Ingunn Økland (f. 1969) en rask kommentar i Aftenposten angående vårens diktsamlinger. Hennes innfallsvinkel var de påfallende mange lyrikkdebutantene, og hun stilte spørsmål ved verkenes kvalitet. Er lyrikken blitt en lettvekter, spør hun, og nevner blant annet Ida Lórien Ringdal. Nå har ikke jeg lest de andre debutantene hun trekker fram, men vil likevel protestere mot bruken av benevnelsen lettvekter. Skal all lyrikk være tung og utilgjengelig for å være god?

Ringdal er ikke tung og utilgjengelig. Hun er konkret og nærværende og bruker få språklige bilder og metaforer i samlinga si. Det gjør henne forståelig og tilgjengelig. Videre er språket reint, nært og troverdig, slik at følelsene hun skriver om, nærmest stiger opp fra boksidene. Det gjør samlinga velegna for formidling og høytlesing, kanskje særlig for de som ikke har så mye erfaring med lyrikk. Diktene er såre og vonde, vekker empati, gjør at en fnyser eller ler. Men det vil ikke si at de er lette. Ringdal krever innlevelse og empati, og hun skriver med et fandenivoldsk glimt i øyet om alt hun kan gjøre, i sorg og raseri, men ikke gjør, fordi hun er et godt menneske. Hun byr på seg sjøl og søker klangbunn hos leseren, som også har stått der, fortvila og aleine. Som for eksempel ungdom og unge voksne, som sjøl befinner seg i ei slik livskrise, et dette skjer ikke-øyeblikk, og som kanskje kunne trenge noen kloke ord.

Ringdal ser sorgen og desperasjonen, og legger ikke skjul på den. Det er ikke noe lettvektersk ved det. Så får det bare være at ikke alle lyrikkdebutanter skaper et eget, kringlevridd språk eller forteller noe helt unikt gjennom uforståelige formuleringer. Dette skjer ikke gjør noe mye viktigere. Her tas alle mennesker med alle slike øyeblikk på alvor.

bare ett
siste trekk
puste deg ut
blåse deg vekk
se deg gå
i oppløsning
foran meg
forsvinne
bak meg
lukke øynene
holde meg rolig
holde ut
helt til du går
over

søndag 3. desember 2017

Vinterlesing

I butikkene har en allerede i flere uker kunnet kjøpe julegodt, julebrus og julemarsipan. Årets julehefter er på plass og det er julepynt og glitter og julekuler og julenisser og engler og stjerner og hjerter så langt øyet kan se. Og snø har det kommet også! Et tett, tjukt hvitt teppe, perfekt for snøengler og små snømenn, snølykter og aking. Og etter noen timer ute i kulda, er det ingenting som er så godt som å komme inn. Ungene har røde kinn og tjukke ullsokker på, og setter seg tett, tett sammen i sofaen når det er tid for julekalender på tv. Det er virkelig ingen tvil om at førjulstida er i gang! Men før julefreden senker seg på julekvelden, er det en del jeg skulle ha lest.

Alexander L. Kielland
Alexander, ja - jeg er på fornavn med han nå - blir med videre inn i julemåneden og det nye året. Ambisjonen er fortsatt å få lest gjennom alt han har skrevet. Når jeg får lest det, er jeg ikke fullt så nøye på - jeg veit jo at det er bra!

Jens Bjørneboe
På grunn av et ganske krevende leseprosjekt på jobben, har lesing av all "gammel" litteratur stoppa litt opp til fordel for den nye litteraturen. Men det er egentlig ikke så dumt med ei slik perspektivendring. Jeg har jo vært veldig opptatt av alt jeg har på lur, og å lese ut av ulesthyllene. Men jeg skal innrømme at det er godt å hive seg over nyheter også. Bjørneboe kommer derfor seinere.

Per Olov Enquist
Seinere blir det også for Per Olov Enquist og hans sjølbiografi. Jeg har ikke så mye tid til å lese han nå, men legger ikke skjul på at dette virkelig er ei bok og en forfatter jeg vil lese.

Marita Fossum
Boka som venter her er Lykksalighet, ei bok jeg kjøpte på impuls på Mammutsalget for flere år tilbake. Fra før har jeg lest Å drepe en drage av samme forfatter. Det er ikke ei veldig hyggelig bok, men det var noe ved den som jeg likte, og som derfor førte til nevnte kjøp. Hun må nok vente til neste år, men leses, det skal hun.

Tre riddersagaer
Ingen lesepause på jobben til denne, og svært lite lesetid hjemme. Fokuset er nå på høstens nye bøker, da disse skal drøftes og formidles og brukes og presenteres og i det hele tatt. Det er et spennende prosjekt, og kanskje får jeg nominert noe til Bokbloggerprisen også, etter all lesinga. Men det blir naturligvis ikke denne!

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar
Til tannpussen om kvelden leser jeg artikler i denne boka, men dessverre blir det ofte bare med en eller to, fordi jeg er trøtt og sliten. Så det går sakte, men det er både interessant og underholdende lesing!

Sofi Oksanen
Innlegg om Da duene forsvant kom omsider på plass. Dette er ei veldig god bok jeg mer enn gjerne tipser om! Den passer for lesere som er interessert i krig, historie og dramatiske skjebner, flere fortellere, upålitelige fortellere og ikke minst de som setter pris på et utsøkt språk og en glitrende komposisjon.

Ian McEwan
På kort tid slukte jeg to bøker fra McEwans forfatterskap: Barneboka Dagdrømmeren og novellesamlinga Kjærlighetens handlinger og andre noveller. Omtale på sistenevnte kommer. Og den første anbefales!

Bokhyllelesing
Jeg ligger fortsatt på etterskudd her, men vil ikke avslutte leseåret før alle utfordringene er gjennomført. Noe anna blir bare kleint. Men jobb kommer først, noe som betyr at jeg må lese nye bøker i to uker til før jeg kan finne fram gamle skatter igjen.

Kjersti Rorgemoen
Innlegg om andreboka til Rorgemoen, Håpet og festen, er på plass her. Det er ei snål lita bok som jeg likte godt, og jeg opplever at Rorgemoen sammen med blant annet Ringdal, Sivertsen og Edvardsen, gir et stemningsbilde av hva det vil si å være ung kvinne i dag. Interessante perspektiver i alle de fire utgivelsene. 

Maria Parr
Hipp hurra for Maria Parr! Den nyeste boka hennes, Keeperen og havet, er kjempefin, og kan mer enn gjerne ligge under flerfoldige juletrær i år. Super barnebok for hele familien, og den passer ekstra godt for barn mellom åtte og tolv år.

Ida Lórien Ringdal
Ringdal har fortsatt ikke fått sin omtale, men den kommer! Dette skjer ikke er ei såpass stilig diktsamling at den fortjener litt oppmerksomhet. Og jeg er enda ikke blitt helt ferdig med den, det var stemninger og formuleringer der som fortsetter å leve etter at boka er lukka. Det er et godt tegn!

Kristin Buvik Sivertsen
Både Ringdal, Sivertsen og Edvardsen er blant årets debutanter, og jeg syns det både er spennende å lese hva som kommer av nytt og hva disse nye damene fokuserer på. Hittil er det noen fellestrekk mellom dem, men det skal jeg holde tett med til innleggene er ferdig skrevet og publisert. 

Bokhyllelesing
Årets siste leseutfordring i lesesirkelen Bokhyllelesing 2017 er å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg er mer forsinka enn det som lurt er, men jeg skal gjennomføre, koste hva det koste vil! 

Anne Brontë
Sammen med Birthe skal jeg i løpet av vinteren lese Kvinnen på Wildfell Hall av Anne Brontë. Jeg skulle sikkert ha begynt for lenge sida, men det kommer! Og jeg gleder meg! 

Pia Edvardsen
Ja, jeg har lest enda ei ny bok framfor å fullføre noen av de gamle traverne... Sånn er det når leseprosjektene hagler inn og det blir litt for mange valg å ta og litt for mye jobb å følge opp. Men dette var et godt valg, og jeg likte boka. Innlegg kommer.

Roskva Koritzinsky
Ja, ja, ja. Jeg er i gang med enda ei ny bok, denne gangen ei novellesamling, også denne skrevet av ei ung kvinne. Foreløpig er jeg veldig usikker på hvor denne boka vil, men jeg håper å finne det ut i løpet av kvelden.

Julebok
Som ei siste bonusrunde i Bokhyllelesing 2017, går det an å lese ei julebok i ukene 50, 51 og 52. Boka kan hete noe med jul, handle om jul eller være ei bok du en gang fikk til jul. Jeg skal forsøke å delta i år også.

Faglitteratur
Nå er det fullt fokus på nye, norske skjønnlitterære utgivelser, og da sier det seg sjøl at den gamle faglitteraturen som jeg har i hyllene faller helt bort.

Jeg ønsker dere alle ei riktig god førjulstid!

søndag 26. november 2017

Keeperen og havet

Bilete: Bokelskere
Brageprisvinnar er ho, forfattar Maria Parr (f. 1981). Gongar to! Ja, ikkje berre vann ho for barneromanen Tonje Glimmerdal attende i 2009, ho vann jammen meg i år òg. Boka er sjølvsagt Keeperen og havet. Og sjølv om det ikkje er mykje sus over tittelen, er det særs mykje sus i boka - og prisen er velfortent og meir til!

Boka med den noko underlege tittelen Keeperen og havet er oppfølgjaren til debutboka Vaffelhjarte, som kom ut på Samlaget i 2005. Der møtte me Trille, eigentleg Theobald Rodrik, og naboen Lena, båe ni år. Og som ein kanskje kan hugse, gjorde dei mykje rart i lag. Boka opner med at dei har trukke ei line mellom husa deira, og Lena skal klyve over frå det eine vindauget til det andre. Det ender med at ho landar i hekken mellom hagane. Lena er ei jente med bein i nasen, og ho lèt seg ikkje stoppe av korkje frekke gutar, sinte foreldre eller ein uroleg besteven. Då er det godt at farfar passar på.

I Keeperen og havet har Trille og Lena vakse litt, og er blitt tolvåringar. Dei er framleis grannar og bestevener, i alle fall i fyrste del av boka. Då er det sommar, og etter at Lena dundrar heim frå ferie på Kreta og hoppar i havet frå moloen - noko Trille også gjer - er alt det same som før. Dei har hemmelege prosjekt nedi naustet, dei sender ut flaskepostar, dei er med farfar ut å fiske, dei dreg ut på Kobbholmen, dei gjer Minda og Magnus arge, Lena triksar med fotballen og dei gler seg ikkje akkurat til at musikkskulen startar opp att. 

Men så kjem endringane, ein etter ein. Fyrst ut er Birgitte, jenta frå Nederland som skal bu eitt år i Noreg og gå i same klasse som Lena og Trille. Ho er så pen at Trille misser sans og samling, for å nytte ein klisjé. Og ho er så ikkje Lena - Trille visste knappast at jenter kunne vere slik. På eit haltande engelsk siv heile løyndomen ut, prosjektet til Lena og Trille nedi naustet: Ei flåte. Dei skal segle inn til byen med ein sjølvlaga farkost! Og Birgitte vert med, som femte hjulet på vogna. Lena Lid er sint heilt inn til beinet i den tynne kroppen. Og det ender med katastrofe.

Så kjem skulestarten. Dei er eldst no, siste året på barneskulen. Kai-Tommy har kome i stemmeskiftet og det er flautt å gå med gummistøvlar når det regnar. Det som er kult, er å sykle utan hjelm og hengje på ferjekaia. Men Lena og Trille held fram med sitt, mellom anna musikkskulen. For å seie det med Trille: Bestevennen min er urdårleg på keyboard. Og det vert ikkje betre av at Trille leggjer inn støyten på øving og vert oppteken av å meistre stykket "Für Elise" på piano. Han vil jo berre syne Birgitte at han ikkje er heilt tomsing!

I grunn er Trille så oppslukt av Birgitte at alt anna forsvinn. Både Lena og farfar. Lena, som ikkje lenger får lov til å vere fyrstekeeper på gutelaget, sjølv om ho er best. Farfar, som byrjar å bli gamal og kan hende ikke bør køyre båt meir. I alle fall ikkje åleine. Og noko søkk i Trille då han ser at Lena og farfar er saman. Utan han. Men han vender ryggen til og dreg opp til Birgitte. Vil han nokon gong finne attende til bestevenen sin, ho som berre trenar og er sint? Og kva hender med farfar på havet?

Me følgjer Lena og Trille og dei andre i Knert-Mathilde heile skuleåret, fram til det er sommar på ny og sjuandeklassingane skal over på ungdomsskulen. Boka har fire delar og følgjer årstidene: Del 1 er kalla Sommar og saltvatn, Del 2 er Haust og halloi, Del 3 er Vinter er venting og Del 4 er Vårløysing. Og det er eit langt år for alle saman, med mykje som hender. For i tillegg til kaoset Trille og Lena er i, hender det litt av kvart på heimebane med. Mor til Trille er trøytt og ligg berre på sofaen. Og Ylva, mor til Lena, klarar ikkje å gje Lena det ho ønskjer deg aller mest: Ein veslebror.

I eit særs godt og stilsikkert språk sirklar Parr inn dei to hovudpersonane, som glir frå kvarandre utan å ville det sjølv. Ho lèt dei sanse og erfare på eiga hand, utan at dei vert for like eller stereotypiske. Det er heller det motsette - Maria Parr er modig nok til å utfordre kjønnsrollene: Det er Lena, ikkje Trille, som kjem heim med blodige bein tre gongar i veka. Det er Lena, ikkje Trille, som slår den teite guten rett i andletet. Det er Lena, ikkje Trille, som held fast ved barndomen og ikkje ønskjer at noko skal endre seg. Det er Trille, ikkje Lena, som er usikker på seg sjølv. Det er Trille, ikkje Lena, som grublar over kva som hende med farmora Inger. Det er Trille, ikkje Lena, som vert øydelagt av kjærleikssorg.

Parr nyttar verkemidlane godt, og har komponert romanen på ein overtydande og elegant måte. Dei ulike trådane i historia er medvite vevd inn i kvarandre på ulikt vis. Det vert ikkje for mykje av noko, ho veltar seg korkje i sinne eller blod, ho er ikkje sentimental - ein kan jo ikkje det, med Lena Lid og replikkane hennar på laget! Boka er solid skrive, fint tenkt og menneska er særs godt sett og nydeleg skildra. Eg ser jo denne bukta, eg, Knert-Mathilde, der dei putlar omkring mellom hus og naust. Lena med ballen, farfar ved båten, Trille oppover mot skogen. Og forfattaren er så raus og varm med dei alle.

Keeperen og havet er ganske enkelt ein suveren barneroman. Maria Parr følgjer opp debuten med langt på veg same oppskrift, men utan å misse originalitet og kraft. Keeperen og havet er like sjarmerande og rørande som Vaffelhjarte, men endå litt krassare i språket og røffare i konfliktane. Det vert så ille at ein i fullt alvor trur at dei aldri vil verte bestevener att, Lena og Trille. Og ein får så låkt av farfar, der han går åleine nede på stranda, med auga vendt mot havet og Kobbholmen. Her finst kjærleik og humor, krangling, spenning, tristheit, djup lukke og mange, mange, mange levande og minneverdige skildringar av desse friske, kvikke menneska som vert skutt i rumpa, heist opp i flaggstenger, som stikk av til Kobbholmen og går julebukk i orkan.

Meir kan eg ikkje skrive, av di Maria Parr seier det best sjølv. For å runde av ei lukkeleg oppmoding til lesing og lovnad om ei leseoppleving som vil gje deg mykje latter, gjev eg ordet til Lena Lid, her frå side 19:

- Fy flate, desse turistane, freste ho. - Tenk å køyre så inni drithaugen feil at du endar langt her oppe på fjellet. Dei burde vore merkte med varseltrekantar, heile gjengen.